Ved å studere dette bildet forstår jeg hvorfor min mor – som ikke ser glad ut på bildet – og som til overmål fikk revet kofta av seg en av de første dagene hun var på den norske bygdeskolen – ikke snakket samisk til oss barna.

Professor Einar Niemis meningsytring om en Samisk Forsonings- og Sannhetskommisjon i Nordlys lørdag 13.05 er en forunderlig , summarisk og overfladisk «historieskriving» om et svært alvorlig tema. (Tittel: Sannhetskommisjon, politikk og kampen om fortida)

Jeg er ingen historiker og av den grunn kan jeg ikke gi meg i kast med en «historisk» argumentasjon» i forhold til hans springende historiebeskrivelse av fornorskningspolitikkens virkemidler.

Men hele artikkelen bærer preg av en bagatellisering av den totale kollektive samiske smerte det samiske folk har vært utsatt for i et heterogent og stort landskap som Sápmi er. Dette landskapet har på ulike måter blitt påført en smerte gjennom myndighetenes politiske handlinger og maktbruk , godt hjulpet av raseforskernes nedverdigende teorier og handlinger.

Men det er kanskje ikke tilfeldig at Niemi unnlater å poengtere den alvorlige virkningen av raseforskernes nedlatende beskrivelser av «det primitive, underutviklede og skitne folkeslag « . Denne «forskningen» gikk hand i hand med det Niemi beskriver i følgende sitat: «For myndighetene dreide det seg om innlemmelse av begge folk (samer og kvener) i nasjonalstaten - integrering heter det i dag» . Sitat slutt. Har Niemi noen tanker om forskjellen på en tvangs-påført assimileringspolitikk og en frivillig og vellykket integreringspolitikk?

I det sørsamiske området var datidens vel anerkjente historiker Yngvar Nielsens «Framrykningsteori» et vellykket instrument for Rettsstaten Norge til å frata samene sitt livs- grunnlag og sine beiteområder for sin reindrift. Under bondesamfunnets framrykning og overtakelse av gamle samiske områder til sin seterutbygging var det nødvendig for rettsapparatet helt opp til Høyesterett å støtte seg på nevnte historikers utredning om at sørsamene var kommet nordfra så sent som på 1700 tallet. Dermed hadde de ifølge maktapparatet ingen hevdvunnet rettighet til områdene, hverken i Rørosområde eller andre sørsamiske områder .

Etter at setrene var etablert ble de fleste samer i disse områdene fra slutten av 1800 tallet utarmet og fattige på grunn av store erstastnings-bøter til disse bøndene som hadde etablert seg på samenes gode opparbeide og «gjødslete» jordstrykker hvor reintrøer tidligere var etablert . Når samene dermed ble fattige og utarmet fikk de heller ikke støtte fra Fattigvesenet fordi de som nomader ikke bodde sammenhengende i samme kommune. ( Kvitteringer fra bøtene finnes i arkiv - Sverre Fjellheim 2013)
Jeg spør: hvilke menneskelige lidelser innebar dette? Og går slike lidelser i arv?

Da Gåebrien Sijte (reinbeiteområde ved Røros) så sent som på 1990 tallet på nytt tapte sine beiteområder (Aursundsaken - Høyesteretts dom av 24.10 1997) viste Høyesterett til den 100 år gamle rettsaken hvor våre forfedre tapte. Dermed ble dette lagt til grunn for et nytt tap. Historikeren Yngvar Nielsens feilaktige historiebeskrivelse svevde fortsatt i rettslokalene 100 år senere.
På tross av arkeologiens beviselige funn gjennom C14-dateringer på tidligere samiske bosetningsområder (f.eks Vivallen – Inger Zachrisson 1997) var det fortsatt historikere ved NTNU i Trondheim som som sent på 1990-tallet støttet seg til Yngvar Nielsens teori.

Dette reiser spørsmålet om «hvilke forskning» og hvilke «autoriteter» er til nytte eller skade for en rettferdig samfunnsutvikling?

Det reiser også følgende spørsmål : Når er det de akademiske autoriteter med Universitetsbakgrunn uttaler seg som seriøse «forskere» og når uttaler de seg om politiske anliggender?

Mine egne personlige sørsamiske erfaringer og senere erfaringer som lege i det nord-norske landskap tilsier at det er avgjørende i en «forsoningsprosess» at vi får etablert en sannhet s– og forsoningskommisjon i Norge. Og det haster – fordi ellers vil viktige livsvitner i en slik prosess ikke lengre være tilgjengelige.

Ikke minst er dette viktig for vårt eget samiske samfunn. Hvordan skal våre samiske barn og unge ellers forstå hvor tøft det har vært å være same og at mange utelukkende som ren overlevelses- strategi fornektet/fornekter sin samiske bakgrunn. Hvordan skal barn og unge forstå hvorfor en bestemor som selv er oppvokst med samisk som morsmål/ hjemmespråk i kke klarer å snakke samisk med sine barnebarn ? (som heldigvis har lært det i barnehage og skole i dag) . Hvordan skal de samiske unge forstå at det blir «splid» innad i familien når noen i familien velger å sy seg kofte og å melde seg inn i Samemanntallet mens brødre og søstre, tanter eller onkler ikke vil vite av slikt «tull». Når fikk våre samiske barn og unge lære den sanne historien i lærebøkene på den norske skolen?. I historiebøkene lærte de jo bare om den norske samfunnsutvikling og de norske «heltedåder». Allerede under Altakonflikten i 1981 etterlyste vi fra NSR-benken i Tromsø under et NRK- TV overført møte med kommunalministeren en helhetlig og kunnskapsbasert historiebok om samiske forhold. Det er snart 50 år siden , men den er enda ikke skrevet. (Spørsmålet og møte finnes i NRKs TV- arkiv)

Hva med de norske holdninger samer ble og blir utsatt for i fortid og nåtid? Her er det at raseforskningens bidrag står så sterkt. Hvem av oss samer har ikke hørt skjellsordene som «finndjevler», «jævla lappunger» etc. etc. Og hva med alle dumme samevitser som har blitt fortalt i «festlig lag». Hva gjør dette med et menneskes selvfølelse og selvbilde?

Fotografiet (se over) hvor min bestemor får målt sin hodeomkrets er et levende bevis på nedverdigelse i «forskningens» navn for å fastslå vår mindreverdighet, senere brukt som politisk maktmiddel.

Ved å studere dette bildet forstår jeg hvorfor min mor – som ikke ser glad ut på bildet – og som til overmål fikk revet kofta av seg en av de første dagene hun var på den norske bygdeskolen – ikke snakket samisk til oss barna. Bildet hadde hun for øvrig – i motsetning til andre bilder tilsendt oss av ulike turister som passerte området – gjemt innerst i et klesskap utilgjengelig for gjennomsyn. Skammen ble for stor å bære. Dette var nok medvirkende til at min generasjon i vårt område tilhører den «tapte generasjon» når det gjaldt å få lære morsmålet/hjertespråket . Dette til tross for at den første professor i samisk språk, Knut Bergsland bodde hjemme hos oss under krigen da han lærte seg og nedskrev det sørsamiske språket til et skriftspråk. Han lærte språket av min bestefars søster, Julie Axman. Min egen sorg over dette språktapet har vært stor.

Niemi spør i sin artikkel, sitat: «Dessuten må det være et tankekors ved en monokausal forklaring at den instruksfestede fornorskningspolitikken bare gjaldt for Nord-Troms og Finnmark». Videre «Hvordan kan man da forklare at det største samiske språk- og kulturtap fant sted sør for området?» sitat slutt. Mitt svar på det er: «Skammen» og nødvendigheten av gode norsk-kunnskaper for etter beste evne å forsvare seg mot myndighetenes overgrep og for - bl.a. å få utskrevet et skjøte på den lille jordlappen som familien hadde eid og forvaltet i århundrer.

Til slutt en liten kuriositet om nedarvede holdninger som lever fortsatt i år 2000: Da Samerettsutvalgets innstilling om Samiske Rettigheter sør for Finnmark ble sendt ut på høring, mottok Justisdepartementet en uttalelse datert 08.02.2009 fra Rørosbygdene Skogeierlag. Jeg siterer fra denne uttalelsen: «SRU (samerettsutvalget) refererer stadig til ILO-konvensjonen . Da må også SRU frambringe bevisene for hvem dette er. Våre motparter her i Røros, de som er reindriftsutøvere her, kan umulig tilhøre denne kategori medmennesker. Som et eksempel vil vi her nevne Fjellheim-familien. Dette er mennesker med en meget høy intelligens, en IQ som går langt over andre familier i bygda, en stor del av dem med Universitetsutdannelse bak seg. Gen- tester bør framskaffes» Sitat slutt.

Dette sitatet skapte stor humor («galgenhumor») i familien. Men underforstått ligger det at det å tilhøre et urfolk innebærer å tilhøre en underutviklet primitiv og lavtstående rase både med hensyn til intelligens og utvikling. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et mer urealistisk forslag skal man lete lenge etter - i såvel innhold som i fremdrift.

1
35

Med gruppeleder Erlend Svardal Bøe i spissen har vi de siste månedene sett flere utspill fra Høyre i Tromsø der de går til dels kraftig imot at ansatte i Tromsø kommune kommer med ytringer i det offentlige rom.

0
51