Arkeologene Gørill Nilsen og Lars Erik Narmo under en rekonstruksjonen av hellegroper i Kvænangen. Bildet til venstre viser en virkelig hellegrop utgravd i Berlevåg. Disse kulturminnene står sentralt i forskninga på den tidligste bosettinga av Nord-Norge. "Hellegropene inngår i et miljø med få norrøne kulturminner, men med veldokumenterte samiske kulturminner fra jernalderen, som urgraver og gammetufter", skriver Nilsen i denne kronikken. Foto: Camilla Nordby / Gørill Nilsen

De første som kom til Norge

Body bilder: 
Hellegrop fra Berlevåg i Finnmark...
... og en spekkoljelokalitet på Kökar på Åland. Selv om folk i fortida på begge stedene har laget olje av spekk fra marine pattedyr, ser kulturminnene svært forskjellig ut. Begge foto: Gørill Nilsen
Som forsker driver jeg ikke med etno/samepolitikk. Jeg har også problemer med å se hvordan min teoretiske bakgrunn påvirker min forskning i en utilbørlig negativ retning.

Basert på de siste dagers leserinnlegg og kommentarer i Nordnorsk debatt, vil jeg innledningsvis påpeke følgende: 

De første menneskene som kom til det landområdet som i dag er Norge, var ikke samer. Men de var heller ikke germanere, norrøne eller nordmenn. Dette henger rett og slett sammen med at ingen av disse folkegruppene eksisterte for over 10 000 år siden. Jeg kjenner heller ikke til en eneste arkeolog ved UiT som mener noe annet.  

«De som kom først» er ikke synonymt med det juridiske og folkerettslige begrepet «urfolk». Da det juridiske og folkerettslige begrepet «urfolk» flere ganger er belyst i Nordnorsk debatt, f.eks. av professor ved Det juridiske fakultet Øyvind Ravna (se f. eks. Urfolk i Norge – et innspill til avklaring), blir ikke dette videre beskrevet i mitt innlegg. 

Jeg skal forholde meg til ett eksempel på kildebruk; den arkeologiske funntypen hellegroper.

Forskning eller etno/samepolitikk?

I flere leserinnlegg og kommentarer på Nordnorsk debatt, og også nettstedet Finnmarkforlag.no til Trond Gabrielsen, blir arkeologer og historikere ved UiT kritisert for at fagmiljøene ikke driver med forskning, men etno/samepolitikk.

Forskningen ved UiT, kanskje særlig den som behandler periodene før nasjonalstaten Norges grenser ble trukket opp, skal ifølge de kritiske røstene også benytte seg av et problematisk teoretisk ståsted. 

Jeg har de siste årene jobbet med den samiske kulturminnetypen hellegroper (Nilsen 2016, 2016, 2017). Disse gropene ligger langs ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark. Hellegroper er rektangulære forsenkinger i bakken som ofte er kantsatt med steinheller i bunn og sider. Gropene ble brukt til å smelte spekk fra marine pattedyr til olje i perioden ca. Kristi fødsel til overgangen 1200/1300-tallet. 

Hellegropene er datert til en periode da nasjonen Norge slik vi kjenner den i dag ikke eksisterte, og landets grenser var derfor ikke fastlagt. Jeg jobber ved UiT som arkeolog, og jeg anvender derfor, ifølge kritikere, feil teori i forskningen min. 

Det blir derfor interessant å sammenlikne:

  • Hvordan presenterer en forsker ved UiT hellegroper?
  • Hvordan presenterer kritiske røster mot fagmiljøene i arkeologi og historie, som Gabrielsen og Vegard Einvik Heitmann, hellegroper?

Og videre basert på denne sammenlikningen; driver jeg som arkeolog ved UiT med etno/samepolitikk, eller presenterer jeg resultater som er vitenskapelig fundert? 

Gir Gabrielsen og Heitmann belegg for sine utsagn? Hva er «politisk», teoretisk eller vitenskapelig problematisk; min forskning, eller Heitmanns og Gabrielsens utsagn?

Hellegroper analysert av en UiT-ansatt  

Per i dag er over 700 hellegroper registrert i Riksantikvarens database over fredete kulturminner i Norge. Hellegropene ligger langs ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark. Det reelle antallet groper er likevel høyere. LiDAR-data (optisk fjernmåling) viser at langt flere groper som med stor sikkerhet må være hellegroper ennå ikke lagt inn i denne databasen. Disse gropene ligger også langs ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark. 

45 hellegroper er helt eller delvis utgravd. Herfra er over 90 prøver C14-datert. Jeg har gått gjennom alt som er publisert om hellegroper. Jeg har gått tilbake til utgravingsrapportene og studert disse. Jeg har gravd hellegrop. Jeg jobber nå med en vitenskapelig artikkel der ytterligere 20 nye C14-dateringer av hellegroper vil bli presentert. 

Av de 45 utgravde gropene, er det bare i en håndfull at man har funnet bein. Disse stammer fra hval (retthvaler). Jeg har derfor utført gas chromatography-mass spectrometry (GC-MS)-undersøkelser av organisk materiale fra flere hellegroper. Undersøkelsene viste at fettet som ble brukt som råstoff til oljen i hellegropene kom fra marine pattedyr (Heron et al. 2010). 

Til høsten skal jeg sammen med to arkeologer fra UiT og DNA-forskere fra Senter for økologisk og evolusjonær syntese ved Universitetet i Oslo lete etter gammel DNA i hellegroper, såkalt seda-DNA. Finner vi seda-DNA, kan finne mer ut av hvilke marine pattedyrarter som ble brukt til å lage store mengder olje i hellegroper. 

Jeg har ikke bare analysert materiale fra hellegroper ved hjelp av slike naturvitenskapelige metoder. Jeg har rekonstruert hellegroper en tjuetalls ganger. Jeg har brukt spekk fra vågehval, grønlandssel, havert og steinkobbe. Jeg feilet og skjønt noe mer om hvordan jeg kan få ut olje av spekket i groper – blant annet med hjelp av senere historiske kilder fra både Russland og Bottenviken som har beskrevet spekkoljeutvinning. 

Jeg vil hevde at jeg vet mye om kulturminnetypen hellegroper fra Nord-Troms og Finnmark. 

Marint spekk til olje i andre land

Sel og hval har tykke spekklag. Det har folk som har levd langs kyster benyttet seg av i lange tider, mange steder og i ulike sammenhenger. Det var derfor viktig for meg å undersøke om hellegropene er særegent for ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark, eller om slike finnes andre steder. 

Jeg har for eksempel befart spekkoljelokaliteter på Kökar på Åland, gått gjennom utgravingsrapporter og snakket med arkeologen som har gravd denne typen produksjonslokaliteter ut. På Kökar består spekkoljelokalitetene av store hauger med skjørbrent stein sammen med ei «ramme» av stein som ligger oppå bakken. Hovedperioden for utvinning av marin olje på Kökar ligger tilbake i tid sett mot de samiske hellegropenes tidsalder. Kökar-kulturminnene er ikke hellegroper. 

Langs kysten av Bottenviken finner man et stort antall groper, de fleste av dem runde. De har derfor en ganske annen fasong enn de rektangulære samiske hellegropene. Går vi noen tiår tilbake i tid ble de svenske og finske gropene ofte tolket som spekkoljegroper av forskere fra Bottenviken. 

Nyere undersøkelser av groper fra blant annet Kalix-området viser at innholdet i Bottenvik-gropene er sammensatt. Her finner vi ikke bare rester etter sel, men mange landdyr har også blitt videreforedlet i gropene. Finske forskere har også tonet ned spekkoljetolkningen, og heller tolket gropene som «røykegroper». 

Jeg har vært på Island med Bergsveinn Birgisson (se Den svarte vikingen) og lett etter spor av hellegroper på steder som for eksempel heter Hvalgrafir. Vi fant ingen hellegroper der. 

Jeg har også flere ganger sett nærmere på en håndfull groper i strandsonen ved Ramberg på Flakstad i Lofoten som på markoverflata kan ligne litt på hellegroper. Etter at jeg fikk området fotografert og filmet med droner i 2017, så må jeg innrømme at Flakstad-gropene ikke helt ser ut som hellegroper. Men de kan være en «slektning». Hva Ramberg-gropene har blitt brukt til og hvordan de er bygd opp kan vi likevel ikke vite sikkert før disse er gravd ut. 

Basert på analyser av blant annet teknologi, form, datering, råstoff og lokalisering, har jeg med andre ord ikke klart å finne hellegroper andre steder enn i Nord-Troms og Finnmark. 

Hvorfor er hellegropene en samisk kulturminnetype?

Kort forklart:

  • Det har vært godt med både fisk, hval og sel langs kysten av hele Nord-Norge for 1000-2000 år siden
  • I Lofoten finner vi for eksempel et stort antall langhus, norrøne gravrøyser og nausttufter, men ikke hellegroper
  • I Nord-Troms og Finnmark finner vi noen nausttufter, som ofte ser annerledes ut enn de fra et norrønt «kjerneområde» som Lofoten, få norrøne gravrøyser, og svært få langhus (og i Finnmark ingen sikre). Men til forskjell finner vi her mange runde hus, samt masse urgraver og hellegroper

Norrøne folk og samer var i tette nettverk med utveskling av varer seg imellom i jernalderen. Derfor er det ikke overraskende at det finnes spredte norrøne lokaliteter, og også blanda samisk/norrøne lokaliteter i Nord-Troms og Finnmark. Selv om det altså finnes noen norrøne spor i nord, er disse få. For å ta et konkret eksempel; etter systematiske søk etter kulturminner fra 1889, er det fremkommet tre sverd i Finnmark, mot ca. 400 i Nord-Norge for øvrig. 

Hellegropene inngår dermed i et miljø med få norrøne kulturminner, men med veldokumenterte samiske kulturminner fra jernalderen, som urgraver og gammetufter.

For meg som arkeolog, som har vært rundt i hele landsdelen, og der kulturminnene også ligger registrert geografisk i nasjonale databaser, fremstår et klart bilde:

  • De sørlige ytterkystområdene i dagens Nord-Norge var bebodd av stort sett norrøne folk
  • De nordlige ytterkystområdene av dagens Nord-Norge, og spesielt Finnmark, var bebodd av stort sett samiske folk

I tillegg er det klart at spekkoljeutvinning har skjedd mange plasser, til ulike tider og på forskjellige måter, men all denne oljeproduksjonen har ikke skjedd i hellegroper. Hellegropene er et fenomen som er knyttet til ytterkysten av Nord-Troms og Finnmark. 

Gabrielsen og Heitmann om hellegroper

Hva skriver Gabrielsen og Heitmann om hellegroper?

Gabrielsen, Finnmarkforlag.no skriver under «tesen» Skjuler ensretting bak vage og upresise formuleringer: «Hellegroper finnes ikke bare i «samiske områder», slike er også funnet i Sverige, Åland, Island, Grønland, Vesterhavsøyene og Man, for å nevne noen andre landskapsområder.».

Heitmann; Fas est ab hoste doceri (man bør lære også av sine fiender), Nordnorsk debatt 15. juni:  «(…) hevder at «hellegroper» (groper som ble brukt til utvinning av tranolje fra spekk), (…)  finnes på Island (og Grønland?)». 

Heitmann og Gabrielsen konkluderer med andre ord på en helt annen måte enn meg. De finner hellegroper i en rekke land, noe som også ifølge dem, skal svekke tolkningen av hellegroper som en samisk kulturminnetype. 

De gir ikke noen form for belegg for sine påstander. Jeg kan ikke finne henvisning til én kilde; verken andre forskere eller referanser til databaser etc. Skal deres tolkning ha noen form for troverdighet, må de faktisk ha støtte i et kildemateriale eller forskning.

Siden jeg har lett iherdig etter hellegroper i andre land, men ikke funnet slike, ser jeg derfor svært frem til å få referansene Gabrielsen og Heitmann har til at hellegroper finnes på Island, Åland, Grønland, Vesterhavsøyene og Man. 

Hva er «politisk», teoretisk eller vitenskapelig problematisk?

Jeg vil på det sterkeste hevde at jeg driver med forskning som er vitenskapelig fundert og selvsagt fagfellevurdert helt andre steder enn i fagmiljø ved UiT (også internasjonalt). Som forsker driver jeg ikke med etno/samepolitikk. Jeg har også problemer med å se hvordan min teoretiske bakgrunn påvirker min forskning i en utilbørlig negativ retning. 

Jeg ser ikke at Gabrielsen eller Heitmann underbygger sine påstander eller «hypoteser» om at hellegroper finnes i en rekke land og landskapsområder på noen som helst måte. 

Fra mitt ståsted er konkusjonen klar; uten belegg for påstander publiserer Gabrielsen og Heitmann synsing. Og synsing kan fort bli «etnopolitikk» - uten at jeg vil si noe om hvilken «etnopolitikk» Gabrielsen eller Heitmann forfekter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse