Jeg ønsker alle førsteklassinger lykke til på ferden, og mitt lille råd er: Les bøker! Det styrker fantasi og opplevelsesevne - og ikke minst - det styrker lese og forståelsesevne, skriver Johannes Hansen

Den første skoledag og ”Den siste mohikaner”

Læreren patruljerte mellom pultene, og det vanket gjerne et rapp over fingrene med linjalen om du ikke tedde deg. En lærer-linjal i de tider var ca. 60 cm. lang og hadde konsistens som en standard gulvlist.

I disse dager, i siste halvdel av august, sendes mange håpefulle til deres første møte med det norske skoleverk. I disse dager er man også bekymret for at gutter sakker etter i dagens endeløse skolegang, mens jenter takler skolegangen bedre. I “de lærde kretser” begynner man nå å undres på om dette har noe med undervisningsmetodene å gjøre. Etter min mening begynte omleggingen av undervisningsmetoder allerede på siste halvdel av 1970-tallet. Den gang var dette en nødvendig omlegging for å få våre jenter opp og fram. Så begynte omleggingen etter hvert å “leve sitt eget liv”,  kom noe ut av kontroll -  og vi er nå i en situasjonen med endeløs teoretisk undervisning. Men nok om det!

Jeg er født i 1941 og hadde min første skoledag i 1948. Min mor hadde lært meg å lese og å skrive før jeg begynte på Folkeskolen, og trodde at dette ville bli et fortrinn. Det ble det ikke! Jeg måtte pent sitte musestille på pulten mens alfabetet ble terpet i ekstremt lavt tempo. Og i de tider var det et must å sitte stille og følge med. Læreren patruljerte mellom pultene, og det vanket gjerne et rapp over fingrene med linjalen om du ikke tedde deg. En lærer-linjal i de tider var ca. 60 cm. lang og hadde konsistens som en standard gulvlist. Var du så uheldig å ha en tysk soldat som far fikk du rapp uansett hvor stille du satt. Å mobbe tyskunger ble regnet som god nasjonal holdning i de tider.

Jeg hadde imidlertid funnet en løsning for å sitte stille. Til min 7 års bursdag hadde jeg fått en bok: “Den siste mohikaner”, som jeg møysommelig leste meg gjennom i små porsjoner. Jeg var ikke flink til å lese enda, og når jeg nå blar i den gamle boken så slår det meg for et tungt og vanskelig norsk språk den var blitt oversatt til.  Så jeg satt og memorerte inne i meg hva jeg nylig hadde lest,- gledet meg til å komme hjem og lese videre,- og funderte på hvordan det ville gå videre med Uncas, Hjortefot og alle de andre. Uten denne dagdrømmen ville mitt første skoleår vært en traumatisk opplevelse. Og etter hva jeg leser i mediene, så sitter skoleflinke elever fortsatt uvirksomme mens de venter på at “røkla skal se lyset”. Nå er ikke det å være skoleflink noen garanti for suksses senere i livet. Jeg vet om flere bedriftsledere og andre ledere som faktisk sleit på skolen. Selv har jeg ikke “gjort karriere”, om jeg nå aldri så mye kunne lese og skrive som 7-åring!

Minnet om den første boka og det første skoleåret fulgte meg gjennom livet. Ti år etter min første skoledag, i 1958, var jeg jungmann om bord på et skip på reise opp Hudson River fra New York til Albany, up-state NY som amerikanerne sier. Skipet gikk for halv fart og halv-lastet. Jeg hadde vært på natt-vakt, jobbet overtid og var trøtt som en strømpe,  men klarte ikke å legge meg. For skipet passerte gjennom Hjortefot-landet, og jeg så nå i virkelighet hva boka beskrev. 

Ti år etter dette, i 1968, var jeg ung styrmann om bord på et skip på reise opp St. Lawrence Seeway, skipsleia opp til de store innsjøene i USA/Canada. For sakte fart passerte skipet mellom holmer og små øyer i den del av leia som heter Thousend Island Section. (Tusenøyene) Atter kom skoleåret og boka tilbake i minnet. For dette var også Hjortefot-land, med USA og staten New York til babord og Canada til styrbord. Senere på ferden kom vi til slusene som brakte skipet opp og forbi Niagarafossen. Hjortefot-land atter igjen. Boka beskriver for øvrig en dramatisk flukt gjennom en hule eller grotte som gikk under fossen.

Grotten ble utbedret til tunell, og det å spasere under Niagarafossen har lenge vært en turistmagnet. Jeg ønsker alle førsteklassinger lykke til på ferden, og mitt lille råd er:  Les bøker! Det styrker fantasi og opplevelsesevne - og ikke minst - det styrker lese og forståelsesevne.       

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer