Forsvarsdepartementet og regjeringen hadde alt annet en Norges sikkerhet i tankene når beslutningen om å legge ned Olavsvern ble tatt. Hele beslutningsprosessen var korrumpert av andre politiske motiver enn nasjonal sikkerhet, skriver Svein Wara. Foto: Nordlys arkiv / Marius Fiskum

Forsvarspolitisk systemsvikt

I et strategisk perspektiv er følgelig Norges to viktigste våpensystemer, jagerflyene og ubåtene, plassert i feil ende av landet, gitt svakere baser og et alvorlig operativt handicap allerede i utgangspunktet. Er det mulig å se for seg en verre forvaltning av Norges strategiske ressurser, vår forsvarsevne og vår sikkerhet?

Mange av de store beslutningene i forsvarssektoren har gått virkelig galt de siste tjuefem årene, og for utenforstående kan det virke som om typiske norske verdier som nøkternhet, langsiktighet og “føre var” har vært fremmed for forvaltningssystemet. Dagens nye sikkerhetsutfordring for Norge og Europa er ikke et resultat av noe fundamentalt nytt i et historisk perspektiv. At mennesker, befolkningsgrupper og nasjoner regelmessig kommer friksjon og i konflikt med hverandre er et resultat av den menneskelige natur der vi drives fremover av begjær etter vekst, innflytelse, makt og dominans, - ofte på bekostning av hverandre. Historien er full av kriger som alle visste ikke ville inntreffe. Når våre politikere velger å ikke forvalte landets sikkerhet etter disse skjellsettende og historiske naturlover, er det noe fundamentalt feil i hele vårt styringssystem. De store forsvarspengene kastes bort på kostbare flyttinger, nedleggelser og gjenoppbygginger, og det er nesten ikke penger igjen å betjene forsvarets primære oppgave som er å levere kampkraft og avskrekking, som krigsforebyggende terskel. Forvaltningen fremstår helt uten strategiske perspektiver, og ikke reversible avgjørelser tas på grunnlag av dagsaktuelle utfordringer og vikarierende motiver - i stedet for på basis av en faglig og nøktern langsiktighet.

Nå er det ganske nøyaktig fem år siden Stoltenberg II regjeringen solgte verdens sterkeste og verdens eneste atomsikre marinebase, Olavsvern orlogsstasjon OOS, for 38 millioner kroner. Det enorme fjellanlegget fungerte som et fremskutt støttepunkt for operasjoner i Nord-Norge og ga både ubåter og missiltorpedobåter beskyttelse mot atomvåpen inne i fjell. Basen hadde beskyttet tørrdokk, verksteder, enorme lagerhaller og stor kaikapasitet for større fartøy. Forsvarsbygg skal nå bruke inntil 2,5 milliarder på anlegg for de nye ubåtene ved marinens hovedbase Håkonsvern i Bergen. 

Kontrakten om Olavsvern ble undertegnet i februar 2013, og dette var “point of no return” for Statens kontroll med anlegget. Allerede i 2012 hadde Russland gjennoppstått mer som en motpart, enn en samarbeidspart, i nordområdet. Den «dype freden» var forlengst borte, siden Russland allerede hadde invadert sin nabo Georgia. Putin hadde bestemt seg for å bruke formidable 4000 milliarder kroner på militær opprustning de neste årene og han hadde varslet en kraftig militær satsning i nordområdene. Men likevel solgte Forsvarsdepartementet (FD) Olavsvern. Salget, i lag med avviklingen av resten av Forsvaret, var forankret i en katastrofalt feilaktig utenriks- og sikkerhetspolitisk analyse som fikk fotfeste fra slutten av 90 tallet, og som ikke ble revidert under Utenriksminister Jonas Gahr Støre. (2005-2012) og Stoltenberg II regjeringen, selv om verden var på vei tilbake mot en gjenkjennelig normalsituasjon.

Kun ett år etter salget (2014) stoppet forsvaret alt salg av operativ anleggsmasse. Diskusjonen om behovet for en ny marinebase i Nord-Norge for våre ubåter og overflatefartøy, nådde media i 2016. Nå kan man gjerne si at det er hele tre år senere, men i et strategisk perspektiv er dette et øyeblikk. Det tar årtier å etablere slike kapasiteter, og da må man ha med seg en strategisk langsiktighet når man gjør ikke reverserbare beslutninger. Admiral Erling Skorgen sa eksempelvis allerede i 2008 at «dersom Norge som småstat ikke skal ha sin marine lokalisert ved den supermakten vi deler grense med, kan vi bare skrote alle fartøyene». Sjefen for Forsvarets Operative Hovedkvarter FOH, Viseadmiral Jan Reksten sa at “Det var hinsides enhver fornuft å legge ned og selge Olavsvern”. Store deler av Sjøforsvarets ledergruppe var imot nedleggelsen av Olavsvern, men denne faglige opposisjon ble ikke godt mottatt i FD. Forsvarsdepartementets svar på de faglige bekymringene fra Sjef FOH var at Reksten ble avsatt og at flere av hans meningsfeller i Sjøforsvarets ledelse mottok drittpakker der man forsøkte å sverte dem og henge dem ut for småting. Rekstens nestkommanderende fikk ikke overta. FD håndplukket en ny leder og fjernet dermed dissensen. FD var ganske enkelt ikke mottakelig for faglige innspill og bekymringer, og overkjørte fagfolket. Olavsvern var unik og var bygget og konstruert som en base og et støttepunkt for marinen ved krig. Etter salget av basen hadde forsvaret ingen alternativer som tilbød de samme kapasitetene.

CSIS (Center for Strategic and International Studies) konkluderte i 2016 at: “The former Royal Norwegian Navy base at Olavsvern is ideal for supporting submarine operations in the extreme North Atlantic and Arctic Seas”, og at Norge burde gjenåpne basen.

At forsvarssjef Diesen støttet avviklingen av OOS var i utgangspunktet et resultat av budsjettdrevne forsvarsutredninger, i stedet for behovsprøvde forsvarsbudsjetter. Salget av marinebasen det hadde kostet 30 år og over 4 milliarder å bygge, var kun økonomisk motivert. Diesen hadde som utgangspunkt at “ethvert forsvarsbudsjett var stort nok”, og så det ikke som sin oppgave å være et faglig korrektiv til den politiske ledelse. For et historisk øyeblikk var det marine patruljeringsbehovet i nord begrenset, og bruken av OOS tilsvarende redusert - og da så politikerne og byråkratene i FD en mulighet for å kvitte seg med basen som ble betraktet som en utgiftspost i stedet for en forsvarsressurs. Hadde forsvarsplanene startet med rent objektive sikkerhetspolitiske risikoanalyser i stedet for forhåndsbestemte forsvarspolitiske budsjettrammer, så hadde Norge hatt et annet sikkerhetspolitisk ståsted i dag. Etter at stillingen “forsvarssjef” i 2004 måtte avgi ansvaret for den langsiktige planleggingen til byråkratene i FD, er det blitt sedvane å gå inn i planprosessene med ræva først. I et byråkratisk mindset vil økonomi alltid trumfe strategi uansett konsekvens. I den realpolitiske verden kan sauene gjerne være enige om at det er ulovlig å spise hverandre, men det hjelper det lite hvis bjørnen er uenig. 

Politikerne er opptatt av å reise egne bautaer og har det travelt med å skape seg en politisk CV mens de sitter i posisjon. De er ikke nødvendigvis opptatt av at innretningen er faglig forsvarlig, og er villige til å snu ryggen til faglige betraktninger for å nå sine politiske mål. Et godt eksempel er plasseringen av de nye jagerflyene på Ørlandet, der Forsvarssjef Sunde i oppdraget fra FD var fratatt mandat til å gjøre strategiske vurderinger i forhold til hvor flyene burde plasseres for å forsvare Norge. Han måtte gi sin fagmilitære anbefaling om flyenes plassering kun på grunnlag av mulighet for øving under fredsforhold. Andre vurderingskriterier var utelukket i mandatet. Ørlandet ble prosjektert som en ren fredsbase, og plasseringen av historiens største forsvarsinvestering skulle gjøres uten å ta forsvarsstrategiske- eller beredskaps hensyn (sic). Med Trond Giske som trøndersk lokalpatriot, strateg og politisk arkitekt, kunne Ørlandet velges fremfor ferdige og kampklare baser i Bodø, Andøya, Bardufoss og på Evenes. 

Følgelig må politikerne nå reparere egne totalt feilaktige beslutninger ved å bruke flerfoldige milliarder på å oppgradere Ørlandet og bygge nye beskyttelsesrom til flyene, - fasiliteter som alle de alternative basene i Nord-Norge allerede har. Basen på Bardufoss har i tillegg et enormt og atomsikkert hangar-anlegg inne i fjell, mens de nye flyene på Ørlandet står i telt i påvente av nye beskyttelsesrom. Bardufoss ble ikke engang reelt vurdert som ny kampflybase. 

Det hadde vært politisk umulig å få gjennomslag for Ørlandet som ny kampflybase hvis beslutningen hadde vært tatt på rent forsvarsstrategiske grunnlag og i forhold til at investeringen skulle gi avkastning i form av forsvarsevne. Et slikt beslutningsgrunnlag virker selvsagt for folk flest, men det er ikke bare herrens veier som er uransakelige. Sett i forhold til dagens sikkerhetspolitiske situasjon virker beslutningen og plasseringen tilnærmet meningsløs. Trond Giske får laud for politisk gjennomføringsevne, men går konkurs i forhold til moralsk- og politisk ansvar. 

For Olavsvern sin del hører det med til historien at daværende forsvarssjef Diesen eller forsvarsminister Strøm-Erichsen ikke engang hadde besøkt Olavsvern. De visste ikke hva de la ned. De politiske argumentene som beseglet Olavsverns skjebne var at arbeidsplassene ikke var viktige for Tromsø, men meget viktige for alternativet Sortland, som også var hjemplassen til daværende parlamentarisk leder i AP, Hill Marta Solberg. Hun var den politiske arkitekten bak beslutningen om nedleggelse. For hennes politiske ettermæle var det avgjørende at Kystvaktens kaianlegg på Sortland besto. Forsvarsdepartementet og regjeringen hadde alt annet en Norges sikkerhet i tankene når beslutningen ble tatt. Et kaianlegg trumfer normalt ikke atomsikker base. Hele beslutningsprosessen var korrumpert av andre politiske motiver enn nasjonal sikkerhet. Nå har følgelig våre ubåter og hele vår marine sin krigsbase ved et ubeskyttet kaianlegg, nesten midt i havnebassenget til Norges nest største by. At effektiviteten og kostnaden ved operasjoner er gått i taket ved at fartøyene bruker over en uke på transportetappen tur-retur mellom Bergen og operasjonsområdet i Nord-Norge er det ingen i departementet som vil prate høyt om. Når Hill Marta Solberg er bedt om å kommentere løsningen i ettertid, avfeier hun enkelt at det ikke er hennes sak lengre. 

I et strategisk perspektiv er følgelig Norges to viktigste våpensystemer, jagerflyene og ubåtene, plassert i feil ende av landet, gitt svakere baser og et alvorlig operativt handicap allerede i utgangspunktet. Er det mulig å se for seg en verre forvaltning av Norges strategiske ressurser, vår forsvarsevne og vår sikkerhet?

Det er lett å se at Norges forsvarspolitiske beslutningssystem ikke fungerer. Mange store beslutningsprosesser i forsvarssaker bærer preg av fullstendig systemsvikt i det forsvarspolitiske beslutningsapparatet eller rett og slett kynisk og politisk manipulasjon. Prosessene rundt Olavsvern og Ørlandet er to av mange som anskueliggjør åpenbare mangler ved systemet rundt den langsiktige strategiske ledelsen av Forsvaret. Med nedleggelsen av Forsvarets Overkommando og innføringen av integrert politisk- og militærstrategisk ledelse av Forsvaret gikk Forsvaret mot strømmen, der resten av statsforvaltningen søker å skille fag fra politikk i egne fysisk adskilte organisasjonsenheter som departement og direktorat. Med innføringen av Integrert strategisk ledelse ISL tok departementet full kontroll med forsvarssektorens styrings- og forvaltnings funksjoner, og med dette fikk skiftende forsvarspolitikere langt større innflytelse på retningen. Forsvarets faglige embetsverk, som faglig korrektiv og motvekt til skiftende politiske motiver, fikk langt mindre betydning og innflytelse. Systemet ble rigget for at politikerne lettere kunne overkjøre og valse ned forsvarets fagledelse. 

Som nasjon trenger vi mer langsiktighet i sikkerhetspolitikken, og strategiske beslutninger må i større grad vernes for departementenes- og politikkens kortsiktighet. Den faglige dimensjonen bør gis større tyngde som korrektiv i forhold til den politiske ledelsen i de strategiske og langsiktige prosessene, for å motvirke den dagsaktuelle kortsiktighet som gjerne preger et departement. Prosessen rundt Ørlandet bærer preg av at ministeren har tilnærmet diktatorisk makt over Forsvarssjefen, som på sin side kun er rådgiver overfor ministeren. Likeledes avhenger forsvarssjefens fagmilitære råd, for mye på personavhengige vurderinger til den til enhver tid sittende Forsvarssjefen, og rådet burde følgelig tillegges større faglig konsensus. Styringssystemet trenger et større skille mellom fag og politikk . For å motvirke overkjøring av militærfaglige vurderinger bør den militærfaglige ledelsen hatt en «ankeinstans», ved en mulighet for å uttrykke objektiv faglig uenighet til departementets saksfremleggelse. Eksempelvis en mulighet til å kommunisere en faglig uenighet direkte til Stortinget. Prosessene i departementet må bli mer transparent, og burde hatt en egen kontrollkomite.  Landets sikkerhet er for viktig til at avgjørende beslutninger kan byttes bort i politiske hestehandler, av skiftende politiske ledelser - som ser forsvarsbudsjettet som en mulighet for å innfri andre politiske ambisjoner.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse