NORDLYS GRATULERER: Mari Boine har fått Spellemannsprisens hederspris. Her er hun fotografert på Riddu Riddu festivalen i 2015. Foto: Ole Åsheim/Nordlys

Fortjent heder til Mari Boine

Nordlys hyller Mari Boine på lederplass.

Livet har såvisst ikke vært en rød løper for Mari Boine. Samefolkets store stjerne har ikke kommet lett til heder og ære.

Språk og identitet er gratis bagasje for de fleste av oss. Fra vi fødes til vi dør kan vi være sikre på at vi omgis av vårt morsmål og vår kultur. Ingen stiller spørsmål ved vår rett til å snakke og høre vårt språk, heise vårt flagg og feire vår nasjonaldag og ellers dyrke det norske til begeret flyter over.

Norske artister oppdages gjerne som barnestjerner og løftes fram med den største selvfølge. De er trygge som sjuåringer og enda mer selvsikre som tenåringer før de stikker nesa i været, og tror selv de er verdensstjerner før de fyller 20.

Bak Mari Boines karriere ligger det kamp og offer. Ingen ville tro at den sky jenta som vokste opp på Gámehisnjarga ved finskegrensa i Karasjok, en gang skulle stå på store konsertscener og bli beundret, verden over.

For Boine hadde virkelig alle odds mot seg. I offentligheten, som artist, kjempet hun seg først gjennom hets og hånlatter. I hjemmet, som barn og ungdom, var det bare salmesang som var godtatt. Annen musikk var djevelens verk.

Hun kom til en skole der det samiske skulle ties ihjel. Selvsagt påvirker det en usikker barnesjel.

Som så mange andre i sin generasjon, snudde Boine ryggen til det samiske. Lenge. Selv da hennes samiske søstre og brødre i 1980 og 1981 demonstrerte mot Alta-Kautokeino-utbyggingen, gjemte hun seg i leiligheten sin og ville helst være 100 prosent norsk.

Noen samer har brukt hele livet sitt på å rømme fra det samiske. Det ligger tragedier i kjølvannet av denne fornektelsen. Mari Boine tvilte og grublet. Hun kom til Billefjord som lærer, og ble konfrontert med sin identitet: Hvorfor snakker du ikke samisk? Hvorfor går du ikke med kofte? Hvor er din stolthet?

Da kom oppgjøret. Et oppgjør med stat og kirke. Foreldrene kunne ikke godta at hun omfavnet joik og tok i bruk instrumenter, til og med tromme. Men hun så uretten, og sang det ut. Og samene hadde fått en gryende stjerne.

Hun kom i grevens tid. Samefolket trengte et fyrtårn, noe å navigere etter. Hennes stemme, hennes tekster og ord fra scenen løftet den samiske stoltheten fram hos mange, og bygde også ei bru til norske miljøer.

For å utvikle musikken dit hun ville, måtte hun også bryte opp fra familie og reise fra de to sønnene i Porsanger. Det har kostet smerte og tårer, slik hun også selv fremhevet i sin bevegende tale da hun mottok æresprisen.

Kanskje har hun ikke selv alltid vært komfortabel med å bli tildelt rollen som samefolkets ambassadør eller talsperson på scenen. Det er et stort ansvar å legge på spede skuldre.

Hun løftet Spellemannsprisens ærespris og sa at “musikken har vært min medisin”. Hederen til Mari Boine er så til de grader fortjent. Norge er et rikt land, og en del av vår rikdom er et urfolk i nord som fødte en verdensstjerne. Boine har banet vei for samisk selvbevissthet, og hun er viktig for felles forståelse i Nord-Norge.

Vi i Nordlys gratulerer en begavelse og personlighet av de helt sjeldne.

 

Nordlys sine lederartikler blir skrevet av mediehusets redaktører og faste kommentatorer. Gruppen ledes av politisk redaktør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse