LEGENDE: Bobby Charlton var en av de som overlevde flyulykken i Munchen i 1958, og blir husket som en av de beste spillerne som har spilt for Manchester United. Han ble verdensmester med England i 1966. Foto: NTB Scanpix

Fotballens forferdeligheter

Manchester United og Harstad Idrettslag er to sider av samme sak.

Å være eneboer har sine mangler, men det har jaggu sine fordeler også. I fire uker denne sommeren kan jeg se så mange fotballkamper jeg vil på TV uten at noen klager eller bryr seg. Det har vært tider hvor jeg ble beskyldt for å være pervers etter å ha sett tre fotballkamper på en dag, tre dager på rad. Til denne personen har jeg forsvart meg med at hun mangler en dimensjon i livet sitt. Men ingen ting tyder på at hun savner den.                                                                        

Og jeg må tilstå, det har vært tunge stunder hvor jeg har forbannet denne lidenskapen. Som for eksempel de gangene jeg i taus flokk har ruslet nedover Kirkegårdsveien etter at TIL har gått på enda en smell. Men så hender det, som det gjorde for noen dager siden, at TIL slår Rosenborg, og livet lever lett på fot. Men hvor oppsto denne «perverse» interessen for å se 22 mannfolk, eller seriøse kvinnfolk, springe etter en ball for deretter sparke den fra seg?

Det var i 1958 jeg oppdaget at det fantes et fotballag som het Manchester United. Ikke fordi  laget var engelsk seriemester. Men på grunn av ei ulykke.

Den gang eksisterte det nemlig bare ett fotballag for meg; HIL, Harstad Idrettslag. Mine helter der het «Tætt» Bendiksen og Alf Røkenes, pluss den største av alle, pappas søskenbarn, Jarle Mathisen. HIL var Nord-Norges suverent beste fotballag, som til da bare hadde gitt meg èn skuffelse, men den var til gjengjeld så stor at den satt som en sjelesorg i hele min barndom. 2-0 tapet mot TIL i den nordnorske cupfinalen på Harstad Stadion i 1956. Den kampen så jeg, delvis sittende på pappas mer og mer sammensunkne skuldre.

Idrett var det eneste som var viktig, men jeg hadde jo lært meg å lese og på den måten oppdaget at det skjedde andre ting i den store verden. Gjennom en ukeblad-serie hadde jeg lest om skipet som ikke kunne synke, men som likevel sank etter kollisjon med et isfjell. Historien om Titanics forlis i 1912, hvor 1512 mennesker druknet, var den verste jeg hadde hørt om i mitt katastrofe-univers. Inntil jeg leste om flyulykken i Mûnchen 6. februar 1958.

På vei tilbake til England, etter Europa-cup kamp i Beograd og mellomlanding i Mûnchen, havarerte flyet utenfor flyplassen. 23 mennesker omkom. Blant disse, åtte fotballspillere på Englands beste fotballag. Blant de overlevende var Bobby Charlton, som senere ble en krumtapp både i United og på det engelske landslaget. I 1994 ble han adlet, og i sitt 81 år er han fortsatt til stede på hver eneste kamp på Uniteds hjemmebane, Old Trafford.

16 år etter at jeg leste om ulykken i München og svor evig troskap til Manchester United, var jeg øyevitne til en ny katastrofe. 27. april 1974, sesongens siste hjemmekamp på Old Trafford, mot erkerivalen Manchester City. United måtte vinne, ellers ble det nedrykk. Der sto jeg, sammen med tre kamerater og 59 000 tettpakkede opphissede tilskuere som hele tida skrek «Bloody fucking bastard» til dommer, linjemenn og City-spillere. Det var ampert og, det må jeg innrømme, skremmende. Etter 81 minutter kom katastrofen. Dennis Law, Uniteds store stjerne som året før var solgt til City, scoret med et hælspark fra fem meter. Tusenvis stormet banen, politi Bobbies med batonger var sjanseløs, røykbomber ble avfyrt på tribunen. Sir Matt Busby, Uniteds legendariske trener som hadde overlevd flystyrten, appellerte om ro over høyttaleranlegget, men ingenting nyttet. Kampen ble stoppet, resultatet ble stående, United rykket ned for første gang etter andre verdenskrig.

Jeg skjønte egentlig ikke hva jeg hadde vært med på før jeg dagen etter leste søndagsavisen News of the world. Toppoppslaget på første side, over alle sju spalter var «THE SCANDALE MATCH OF THE YEAR».

Nå er det VM, og alt går pyntelig for seg på sittetribunene. Men rundt om i de 32 land kan det nok oppstå skumle situasjoner på gater og puber. Fotball setter følelser i kok, og det minner meg om en episode på en pub i Tromsø for noen år siden.

Jeg ble stående ved siden av ukjent person, ca 40 år gammel. Av en glemt grunn kom vil til å snakke om engelsk fotball. Han gjorde det klart, han var Liverpool-tilhenger og – han hatet Manchester United! Jeg, som ikke hadde røpet mine fotball-følelser, spurte – hvorfor? Jo, slik var det bare, og slik hadde det vært siden han gikk i barnehagen. Jaja, tenkte jeg, her har jeg med en ekte blodfan å gjøre, så jeg spurte hvor ofte han var i Liverpool. Nei, han hadde aldri vært i Liverpool og på Anfield. Da sa jeg takk for meg og gikk hjem.

Hvem er galest, hvem er mest pervers? Jeg har mitt lag i England, men når det er Europa-cup støtter jeg de engelske lagene, også Liverpool. Jeg skjønner at jeg er en avviker med noen perverse dimensjoner.

Men nok om det. Nå er det VM med Lars Lagerbäcks gamle gutter og Åge Hareides drænger. Det er bare å forberede seg på nye vidunderlige forferdeligheter.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse