Når fraværsreglene skal evalueres må man ikke bare studere fraværsstatistikk og gjennomsnittskarakterer. Man må inkludere forekomst av psykiske helseplager, mobbing og brukerfornøydhet, skriver Willy-Tore Mørch. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Fraværsgrense til besvær

Det er nemlig gode grunner til at noen elever ikke orker å møte opp på skolen og som ikke fjernes ved å tvinge dem dit.

For et skoleår siden innførte regjeringen nye fraværsgrenser i videregående skole. Elever med mer enn 10 prosent udokumentert fravær har ikke rett til halvårsvurderinger i faget eller standpunktkarakter. Og selvfølgelig virket det. Nedgangen i fraværsdager på nasjonalt nivå er på 40% og for timer på 33%. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen er henrykt. De fleste toneangivende medier er også fornøyde. Dagbladet og Aftenposten koster til og med på seg en moralistisk vri når de henviser til den traurige hverdag for noen og enhver av oss som må karre oss på jobb selv om vi ikke alltid har lyst. Videregående skoleelever kan ikke være noe unntak. De er voksne mennesker som frivillig har valgt å gå på videregående skole.

Men bør vi være så fornøyde? Sammenligningen med arbeidslivet halter. Hvis vi ikke holder ut en kjedelig jobb kan vi i prinsippet bytte jobb. Når en videregående skoleelev mistrives på skolen kan han i prinsippet ikke bytte skole eller lærer. Fullføring av videregående er inngangsporten til utdannelse, jobb og trygg økonomi. Og skolen er det eneste offentlig virkemiddel i dannelsesprosessen for nasjonens barn og unge og som skal sikre samfunnet inntekter til vedlikehold av velferdsstaten. Da må det stilles krav til skolen om å tilby et opphold som alle nyttiggjøre seg.

Det har man ikke lykkes med. En betydelig gruppe elever orker av en eller annen grunn ikke å gå på skolen. Inntil de nye fraværsreglene trådte i kraft. Da trosset mange av dem ubehaget og møtte opp. Kommentariatet i mediene filosoferer over om nærværet kan få dem til å innse at skolen ikke er så verst likevel. At de strengt tatt har tatt feil. En slags a-ha opplevelse. En alternativ og mer sannsynlig opplevelse vil være at fraværsreglene påfører de hjemvendte ungdommene strekt ubehag fordi det foregår noe på skolen som er vanskelig for dem. Tvangsoppmøtet kan derfor like gjerne oppleves som offentlig organisert tortur som en salvelsesfull nytelse de ikke visste om.

Det er nemlig gode grunner til at noen elever ikke orker å møte opp på skolen og som ikke fjernes ved å tvinge dem dit. Skolen er pålagt å tilrettelegge undervisningen slik at den er tilpasset den enkelte elevs behov. Det greier den ikke. Noen elever faller utenfor og det er grunn til å tro at disse er blant ”skulkerne”. Vi vet også at mange ungdom sliter med psykiske helseplager. Det trenger ikke være direkte relatert til skolen men plagene føles også på skolen. Noen av oss har, uten hell, argumentert overfor Utdanningsdirektoratet med at skolen må ha kompetanse i gjenkjenning av psykisk helseplager hos barn og unge og vite hva som skal gjøres med dem. For selv om plagene skulle ha opprinnelse andre steder er det på skolen de kan lindres når eleven er på skolen. Men noen helseplager er direkte knyttet til skolen. Mobbing kan føre til angst og depresjon og må løses av skolen. Prestasjonsangst må løses av skolen. Dårlig pedagogikk skaper frustrasjon og nervøsitet for ikke å forstå faget og må også løses av skolen. Alt dette og mere til er årsaker til at noen elever ikke orker å møte opp. Men nå tvinges de inn i det.

Norsk skole plages av noen problematiske kjennetegn. Som eneste yrkesgruppe insisterer lærerne, deres organisasjoner, støttet av Utdanningsdirektoratet, på å ha metodefrihet. Læring som fag har solid forskningsforankring. Man vet hvordan barn og unge lærer og hvordan de ikke lærer. Et tilfeldig besøk i en skoleklasse vil avsløre metoder som vi vet ikke virker i hvert fall ikke på alle, f.eks. elever med konsentrasjonsvansker eller distraherbare, som er deprimerte eller som er utagerende. Metodene velges ikke fra forskningsbaserte metodearsenaler, de velges ut fra lærerens preferanser. Lærerne bør i stedet insistere på å få velge fritt blant virksomme metoder, ikke bare velge fritt blant metoder. Antallet av elever som mister læringsutbytte vil da synke sammen med fraværet.

Når fraværsreglene skal evalueres må man ikke bare studere fraværsstatistikk og gjennomsnittskarakterer. Man må inkludere forekomst av psykiske helseplager, mobbing og brukerfornøydhet. Skolens oppgave er også å lære elevene å like å lære. Mislykkes man med dette vil tvangsframmøtte elever lære å hate å lære enda mer. Det går ikke bare ut over karakterer og trivsel men også ut over holdninger til skole og utdanning. Holdninger som de også tar med seg ovenfor egne barn. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!