Det hadde vært klokt om Kanestøm og hans parti kunne basere seg på erfaring og forskning istedenfor på utdatert høyreideologisk drivgods.

Tidligere helsebyråd i Tromsø, Kristoffer Kanestrøm fra FrP, skriver i Nordlys at det burde være en selvfølge at pasienter og brukere selv skal kunne velge hvem som skal komme hjem til seg - eller velge bort noen man ikke er fornøyd med. Det er jeg helt enig i. Problemet er bare at Kanestrøms ordning Fritt brukervalg ikke gir slik valgfrihet. 

Fritt brukervalg, slik det er praktisert i Tromsø og tidligere i Oslo, gir slett ikke brukerne rett til å velge hvilken person som skal utføre hjemmetjenestene; man kan kun velge hvilket firma som skal levere tjenestene. Det har også vist seg vanskelig å omgjøre valget om man ikke er fornøyd. Under det borgerlige byrådet i Oslo var det om lag 20 private bedrifter som leverte hjemmetjenester. Like før kommunevalget i 2015 sto en eldre kar fram i VG og fortalte at han hadde prøvd å omgjøre valget av en privat hjemmetjeneste han ikke var fornøyd med. Det var tydeligvis helt umulig. Den uheldige mannen hadde altså valgt feil og måtte leve med det. Da blir spørsmålet; på hvilket grunnlag skal en eldre person kunne velge det rette firmaet, som har ansatte den enkelte kan trives med? Det er selvfølgelig helt umulig å vite på forhånd. Dessuten er det kommunen som definerer tjenestene, uansett hvem som utfører oppgavene. Ansatte i hjemmetjenestene vil også være ulike mennesker med forskjellige egenskaper - uansett om disse er ansatt i kommunen eller i et privat selskap. 

Derfor er det betimelig å spørre: er det viktig for brukerne om hjemmetjenestene utføres av ansatte i kommunen eller i en privat bedrift? Hvis det virkelig var slik, burde kommunene satt ut minst halvparten av tjenestene til private tilbydere, for at alle skulle ha samme valgmulighet. Men de brukerundersøkelsene som er gjort på dette området, viser noe helt annet. Analysebyrået TNS Gallup har i flere år utført store helseundersøkelser, hvor blant annet synet på private tjenesteleverandører er tatt opp. Bildet er entydig. Mellom 50 og 60 prosent av de spurte mener at det offentlige må ha ansvar for å drifte eldreomsorgen, gjerne i samarbeid med ideelle aktører. Rundt 35 prosent mener det ikke spiller noen rolle hvem som er drivere, bare tjenestene er gode. Men kun 4-5 prosent tror at private kommersielle aktører kan bidra til å gjøre tjenestene bedre. Dette skulle med all tydelighet vise at å kunne velge mellom offentlig og privat drevet omsorg er uinteressant for folk flest.

Den sårbare eldreomsorgen egner seg dårlig for markedsutsetting. I omsorgstjenestene går ca 80 prosent av kostnadene til lønn, pensjon og god bemanning, resten er faste utgifter. Skal en kommersiell eier ta ut et utbytte, må det spares nettopp her. Det betyr lavere bemanning, mer bruk av ufaglærte, lavere lønn og dårligere pensjon for de ansatte. I tillegg har kommunene ekstra utgifter knyttet til konkurranseutsetting og oppfølging. At Kristoffer Kanestrøm underslår dette enkle faktum er ikke spesielt troverdig. Det er heller ikke overbevisende når Kanestrøm begynner å sammenligne fastlegene med de store omsorgskonsernene. Fastlegene er ikke investorer. De organiserer sin virksomhet i egen bedrift, der de selv jobber i førstelinjen. Og de skal selvsagt ha lønn for sitt arbeid, som alle andre.

Det hadde vært klokt om Kanestøm og hans parti kunne basere seg på erfaring og forskning istedenfor på utdatert høyreideologisk drivgods. Forskning på feltet, blant annet ved de svenske professorene Laura Hartman og Marta Szebehely, viser at når store kommersielle aktører kommer inn i eldreomsorgen, går kvaliteten ned over tid. Den tydelige trenden er at kommersielle omsorgstjenester ofte samles på få store aktørers hender, noe som har skjedd både i Sverige og Norge. Det vanlige er altså ikke at kvinnelige lokale gründere driver disse tjenestene, slik Kanestrøm påstår - selv om de to selskapene som har avtale med Tromsø kommune ble startet av kvinner. Stadig mer konkurranseutsetting av eldreomsorgen gir ikke mer mangfold, men utvikler snarere en tendens til monopol. Og det gir definitivt ikke mer valgfrihet til pasientene, uansett hvor mye høyresida påstår det. 

Valgfrihet i tjenestene må med andre ord dreie seg om helt andre og langt viktigere forhold, slik at den som mottar tjenestene har reell medbestemmelse i eget liv og egen hverdag. Tjenestene må utvikles i nært samarbeid med brukerne, slik at deres ønsker for hvordan hverdagen skal innrettes blir førende for de ansatte som skal utføre omsorgstjenestene. I den forbindelse har mange sett til København kommune, som i 2013 vedtok å innføre en «tillitsreform». Reformen har som mål å avbyråkratisere de offentlige tjenestene og samtidig bevare styring og økonomikontroll. Sosialborgermester i København, Ninna Thomsen, beskriver reformprosessen som å snu styringen på hodet, til en opp-ned pyramide der ledelsen legger til rette for brukerne, og førstelinjen i tjenestene får mer ansvar. Erfaringene med reformen så langt er positive, og både Tromsø og Oslo har vedtatt å prøve ut en lignende reform. Det kan bety at høyresidas fiktive valgfrihet kan erstattes av reell brukermedvirkning og reell valgmulighet, der den enkelte kan styre over det som betyr mest i egen hverdag og eget liv.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
338

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342