Det er ikke gitt at frivillige kun ønsker å bidra til de oppgavene og på den måten de offentlige helse- og omsorgstjenestene ønsker. Det kan være verd å spørre de frivillige selv, om hvordan de forstår sin egen rolle i og sitt bidrag til de offentlige helse- og omsorgstjenestene, skriver Bodil Hansen Blix og Torunn Hamran. Illustrasjon: Colourbox

Frivillige – et virkemiddel til å ”takle eldrebølgen”?

For at frivillige skal kunne være en ressurs, må de involveres meningsfullt i beslutningstaking, planlegging og utforming av tjenestene de forventes å bidra til.

Under overskrifta «Må ha frivillige for å takle eldrebølgen», uttalte Tromsø-ordfører Kristin Røymo til Dagens Næringsliv tidligere i høst, at kommunen ikke vil være i stand til å yte nødvendige tjenester i fremtiden uten innsats fra frivillige. Frivillige foreninger har stått sentralt i oppbyggingen av helsestellet i Norge. Gjennom lokale foreninger, tilknyttet et nasjonalt organisasjonsnettverk, gjorde foreningene seg gjeldende både i det sivile samfunnet og i storsamfunnet - en organisering som er beskrevet som avgjørende i et demokrati. De så lokale behov, initierte nye ordninger, for så å la det offentlige ta over. Samspill mellom frivillig og offentlig sektor på dette feltet er i så måte ikke noe nytt.

I stortingsmelding 29 Morgendagens omsorg heter det da også at målet for regjeringens frivillighetspolitikk er å støtte aktivt opp om et levende sivilsamfunn, selve fundamentet for et demokratisk samfunn. Samtidig nevnes frivillig innsats stadig oftere som en løsning på en fremtidig kapasitetskrise i omsorgstjenestene, i samme åndedrag som rehabilitering, forebygging og velferdsteknologi. Den frivilligheten som nå skal sikre «bærekraftige omsorgstjenester», ser i mindre grad ut til å skulle være basert på frivillige, ideelle organisasjoner. I Omsorgsplan 2020 beskrives fremtidens frivillige som enkeltindivider som skal læres opp, veiledes og koordineres av de lokale offentlige helse- og omsorgstjenestene. Det synes som om kunnskapsoverføringen er enveis – fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene til de frivillige, og at den enkelte frivillige skal bidra med oppgaver som er definert av de offentlige helse- og omsorgstjenestene.

Frivillighet bidrar utvilsomt til samfunnet, både på lokalsamfunn- og individnivå. Selv i Norge, som har en stor offentlig sektor, utgjør frivillig arbeid 4 % av BNP. I 2009 utførte den voksne befolkningen i Norge nesten 200 millioner timer frivillig arbeid (hvorav andelen knyttet til omsorg har vært stadig dalende), og seniorer står for en betydelig andel av denne innsatsen.

Er økt frivillig innsats en hensiktsmessig måte å få ned kostnadene til offentlige helse - og omsorgstjenester? Forskere ved for eksempel Telemarksforskning og Institutt for samfunnsforskning har advart mot forestillingen om at frivillighet bidrar til å gjøre eldreomsorgen billigere. Det er påvist at det tvert imot krever mye ressurser til planlegging og administrering for å nyttiggjøre seg de frivilliges bidrag på best mulig måte. Forskning gjennomført ved Senter for omsorgsforskning øst, NTNU, har også vist utfordringer knyttet til ledelse og implementering av frivillig arbeid i helse- og omsorgstjenestene.

Det er heller ikke gitt at frivillige kun ønsker å bidra til de oppgavene og på den måten de offentlige helse- og omsorgstjenestene ønsker. Det kan være verd å spørre de frivillige selv, om hvordan de forstår sin egen rolle i og sitt bidrag til de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Det har vi ved Senter for omsorgsforskning, nord, UiT, gjort. Som en del av et større forskningsprosjekt som omhandler samarbeid mellom formelle og uformelle omsorgsytere for hjemmeboende personer med demens, gjorde vi intervju med eldre voksne som var involvert i frivillig arbeid knyttet til helse- og omsorgsfeltet. Resultatene var interessante. De frivillige oppfattet seg selv som kunnskapsrike og kompetente. De opplevde imidlertid ikke at denne kompetansen ble verdsatt eller tatt på alvor av personalet i helse- og omsorgstjenestene. En av de frivillige uttalte det slik: «Personalet svarer ikke engang på henvendelsene våre. Det er mye vi kunne gjort. Vi har så mange ressurser i vår generasjon. Men det er ikke bruk for oss.» En annen fortalte: «Vi [pensjonistforeninga] har invitert personalet til møtene våre. Ingen av dem har kommet. Å ja, de sender oss e-poster med smilefjes, men ikke stort annet.» De frivillige oppfattet dessuten sin egen innsats som langt mer enn å servere vafler og arrangere bingo. Snarere så de seg selv som aktive agenter på sosiale og politiske arenaer med handlekraft til å løfte saker til rette politisk nivå.

En fortalte: «Det er ganske mange som har fremmet saker for lederen for pensjonistforeninga. Han tar øyeblikkelig opp saken med kommuneadministrasjonen. Øyeblikkelig! Mange saker har blitt løst slik fordi du trenger ikke å ta opp saker på alle nivå. Ting kan løses ganske fort.» Det hendte også at saker ble tatt videre:  «Jeg skrev et brev på vegne av Demensforeningen til Pasientombudet. Nei, jeg skrev ikke et brev – jeg skrev en e-post! Hun ringte meg for å diskutere saken. Hun ba meg om å skrive et brev til Fylkesmannen, og det gjorde jeg. Fylkesmannen tok det på alvor. To eller tre dager senere ble det sendt et tresiders brev til Rådmannen i kommunen. Og vi fikk kopi, så vi vet hva som ble skrevet.» De frivillige beskrev seg selv som talspersoner med stor kapasitet til å navigere helse- og omsorgssystemet og løse saker direkte. Og de betraktet seg selv som et nødvendig kritisk korrektiv til helse- og omsorgstjenestene: ”Jeg tenker på dem som ikke har unger, ikke har pårørende i nærheten. Hvem skal snakke for dem? Hvem skal være deres talerør?”

De frivillige var bevisst forventningene som blir stilt til dem i politiske styringsdokumenter, men var ikke uten videre innstilt på å innfri disse. En sa: ”Vi ønsker ikke å gjøre det offentlige sin jobb”. Lokale foreninger inngikk også i samarbeid med hverandre om viktige saker, og de refererte til sine respektive nasjonale organisasjoner og deres agenda. De etterlyste imidlertid en klargjøring av forventningene som stilles til frivillige i helse- og omsorgstjenestene: ”Jeg har nevnt det for ordføreren, at vi skulle hatt en konferanse i kommunen vår, og kanskje i alle kommuner, for å diskutere kommunen sine forventninger til oss frivillige, slik at vi kan komme frem til en felles forståelse for hva de forventer av oss. kan vi forklare hva vi kan bidra med.”

Vi slutter oss til de frivilliges oppfordring til dialog. En avklaring av hva som forventes av de frivillige er viktig. Men vel så viktig er det å lytte til hvordan de frivillige selv ønsker å bidra. For at frivillige skal kunne være en ressurs, må de involveres meningsfullt i beslutningstaking, planlegging og utforming av tjenestene de forventes å bidra til. De frivilliges posisjon som selvstendige foreninger med tilknytning til nasjonale medlemsorganisasjoner og opparbeidet organisasjonserfaring, er imidlertid avgjørende for at de fortsatt skal kunne være talspersoner og et kritisk korrektiv til de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Slik vil frivillighet ikke bare være et middel til å sikre «bærekraftige», men også kvalitativt gode helse- og omsorgstjenester i fremtiden – for alle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer