Frode Berg-saken har synliggjort at det brede folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland passer dårlig inn i tradisjonell statlig sikkerhetspolitisk tenkning. I tillegg til det stille diplomatiet som vi må forutsette at norske myndigheter bedriver for å løse Frode Berg-saken, må det være lov å håpe at regjering og Storting framover tar i bruk alle tilgjengelige verktøy for å bygge tillit i Øst-Finnmark, skriver Kari Aga Myklebost. Foto: Amund Trellevik, NRK

Frode Berg og den vanskelige sikkerheten

Grensebefolkningens bristende tillit til sentrale myndigheter er så langt den mest synlige konsekvensen i Frode Berg-saken.

Frode Berg-saken skaper innenrikspolitiske bølger i Norge. Hvilken betydning saken vil få på sikt for Barentssamarbeidet og Norges forhold til Russland, er det for tidlig å si noe om.

3. mai ble det holdt nytt fengslingsmøte for Frode Berg i Moskva. Berg har sittet i varetekt i høysikkerhetsfengselet Lefortovo siden tidlig i desember i fjor, og signalene er nå at saken mot Berg vil komme opp for retten tidligst til høsten, muligens ikke før i 2019. Det er ennå lenge til Frode Berg får en dom. Før det kan ikke norske myndigheter starte prosessen med å forhandle fram en eventuell avtale som kan få Berg hjem til Norge.

I mellomtiden har saken blitt en het innenrikspolitisk potet for regjeringen. I lokalsamfunnet på Kirkenes har det gjæret med frustrasjon lenge, og kravene om at norske myndigheter må sørge for at Frode Berg kommer hjem har blitt stadig mer høyrøstet. Saken er vanskelig og tragisk, både for Berg selv, hans familie og lokalsamfunn og for myndighetene.

Følger man den norske debatten med blikk for hvilke trusselbilder som avtegner seg lokalt i Øst-Finnmark og i avisinnlegg og politiske kommentarer på regionalt og nasjonalt plan, kommer det fram noen interessante mønster. Påstandene om skyld og ansvar i Frode Berg-saken baserer seg på forestillinger som har historiske røtter bakover i tid.

Flere «hardlinere» har tegnet et bilde av Russland som truende og aggressivt, og mener at arrestasjonen av Frode Berg inngår i et større mønster der Russland nå aksjonerer på bred front mot ulike vestlige land. Problemet med dette fiendebildet er at man utelater at vestlige stater også har et ansvar for den økende internasjonale spenningen mellom øst og vest, og at det fortsatt er uavklart hvem som står bak gassangrep både i Salisbury og i Syria og hvilken rolle Russland eventuelt har spilt i det amerikanske presidentvalget og andre vestlige valg. Ingen bestrider at Russland under Putin har gått i autoritær retning. Men det er en kortslutning å holde Russland alene ansvarlig for det økende konfliktnivået internasjonalt. Det er ikke Russland som truer oss, men den negative sikkerhetspolitiske dynamikken som har gjenoppstått mellom øst og vest.

Bildet av Russland som fiende har lite resonans i Øst-Finnmark. Her har man hele veien holdt fast i enkeltskjebnen Frode Berg og unnlatt å sette saken inn i en bredere internasjonal kontekst. Etter at Berg for en uke siden uttalte at han har opptrådt som kurer for den norske E-tjenesten, har imidlertid en annen historisk trusselforestilling blitt antent lokalt: At staten i liten grad tar hensyn til grensebefolkningas sikkerhet, og tillater at enkeltmennesker blir brukt og ofret av hensyn til et høyere mål, en sentralt fastsatt doktrine for statens sikkerhet. En rekke personer som har drevet virksomhet over den norsk-russiske grensa innenfor rammene av Barentssamarbeidet har etter Bergs uttalelse stått fram og fortalt at de har blitt forsøkt vervet til etterretningsarbeid. Lokale stemmer har kalt vervingen for skammelig, og kravet om at myndighetene rydder opp har økt i styrke. For noen dager siden ble kravet synliggjort gjennom kunstnerne Morten Traavik og Pikene på broens utstilling «Kriegspiel» utenfor Utenriksdepartementet i Oslo, hvor grensestolper fra Pasvik er satt opp og dekorert med bilder av Frode Berg.

Grensebefolkningens bristende tillit til sentrale myndigheter er så langt den mest synlige konsekvensen i Frode Berg-saken. Det såkalte sikkerhetsparadokset – at en stats forsøk på å øke egen sikkerhet gjennom bygging av militær kapasitet og etterretningsvirksomhet, virker mot sin hensikt og skaper økt usikkerhet – føles direkte på kroppen av lokalsamfunnet på Kirkenes nå.

De historiske trusselbildene som har dukket opp i den norske debatten om Frode Berg-saken – Russland som fiende, og staten som lite hensynsfull overfor egen grensebefolkning – har opphav i reelle historiske forhold. De er ikke tatt ut av løse lufta, men bygger på erfaringer fra en fortid som med ett føles nokså nær igjen. Gjennom den kalde krigen balanserte norske myndigheter forholdet til supermakten Sovjetunionen, dels gjennom alliansepolitikk (avskrekking), dels gjennom politisk dialog og selvpålagte restriksjoner (beroligelse). Frode Berg-saken har gjort betydningen av direkte kanaler på politisk toppnivå mellom Norge og Russland tydelig for alle. Slike kanaler har dessverre den sittende regjeringen ikke, og den har selv bidratt til å lukke dem, blant annet gjennom uttalelser fra daværende forsvarsminister Søreide i 2015 om at Norges forhold til Russland aldri vil kunne komme tilbake til en normaltilstand igjen. Direkte linjer på topp-plan, som Jonas Gahr Støre og seinere Børge Brende hadde til Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, finnes ikke lenger.

Dermed har regjeringen gitt seg selv et svakere utgangspunkt for å løse bilaterale saker med Russland. Det lover dårlig for framtiden, for det dukker stadig opp saker i forholdet mellom våre to naboland som krever dialog og håndverk på høyt politisk nivå – særlig i nord, der Norge og Russland sammen forvalter store fiskeressurser og har felles grense både til havs og på land.

Barentssamarbeidet er noe annet nå enn ved oppstarten for 25 år siden; da var det en politisk visjon, nå er det et mylder av konkrete og personlige bånd som ivaretas av en lang rekke mennesker i regionen. Det vil neppe gå under på grunn av en enkeltsak, selv om den er komplisert. Samtidig har Frode Berg-saken synliggjort at det brede folk-til-folk-samarbeidet mellom Norge og Russland passer dårlig inn i tradisjonell statlig sikkerhetspolitisk tenkning. I tillegg til det stille diplomatiet som vi må forutsette at norske myndigheter bedriver for å løse Frode Berg-saken, må det være lov å håpe at regjering og Storting framover tar i bruk alle tilgjengelige verktøy for å bygge tillit i Øst-Finnmark. Det kan også være smart å orientere seg i kunnskapsbanken av historiske erfaringer for å gjenopprette en politisk dialog med russiske sentrale myndigheter. Naboskapet med Russland er en konstant faktor for Norge. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse