På sin vei mot høyden i norsk politikk, har disse gruppene vært beleilige å tråkke på. Og ned.

Alt var nemlig ikke bedre før, ikke en gang i Fremskrittspartiet. Ingen grenser ble derfor sprengt da partiet i går la ut bildet du ser øverst i denne artikkelen for å illustrere budskapet: «Nå må unge gjøre en innsats for å få penger fra NAV. Lik og del.»

Å framstille unge mennesker som mottar ytelser fra NAV på denne måten har naturligvis skapt sterke reaksjoner. Jeg kjenner litt på det sjøl også.

Av ulike årsaker har jeg besøkt det lokale NAV-kontoret en hel del det siste året, og hver gang har jeg blitt slått – og ofte grepet – av de mange ansiktene som så sterkt uttrykker usikkerhet, frykt, sorg, fortvilelse, vilje – og mot. Ikke minst blant mange av de unge.

Der står og sitter de, med eller uten sine pårørende, mer eller mindre i stand til å tale sin egen sak, i kø, på utstilling, så mange med evner og et ønske om å bidra på et vis, ikke visne bort hjemme, men vise seg fram ute.

Men så har de utfordringer, diagnoser, tung bagasje med seg som gjør alt så komplisert, også for NAV. Mange faller mellom alle stoler.

Eller de har «bare» vansker med å få seg jobb i dagens arbeidsmarked. De vil. Ikke alle, sikkert, men mange vil. Noen har kjempet en hard kamp bare for å komme seg opp, ut, til NAV.

Jeg kjenner flere; disse modige, de hemmelige heltene som overvinner mer frykt og ubehag enn mange av oss opplever på et år. Bare for å komme seg opp, ut, på NAV.

De har det felles at ingen av dem har bedt om det. Ingen har ønsket å kjempe på denne måten, hver eneste dag, for det de fleste av oss ikke en gang tenker over at vi gjør.

FrP velger altså å møte dem med dette bildet. Med en litt sånn «skal du lage omelett, må du knuse noen egg»-aktig retorikk. De vet hva de gjør. Dette er ingen kortslutning fra en lokal tillitsvalgt eller tankeløs provokasjon fra en løs kanon på dekk. Dette kommer fra Partiet.

Det er det som er det nye. Det som tidligere kom muntlig fra Partiets Menn, enkeltpersoner i ledelsen, publiseres nå i offisielle kanaler, vel forberedt, kalkulert og nøye gjennomtenkt.

Og det hele utføres i en tid da partiet sitter ved kongens bord og har behov for å markere for sine kjernevelgere at ingen likevel trenger å mistenke partiet for å ville vise folkeskikk i en slik posisjon.

Jeg kjenner litt på dette, at det er så uverdig, nedlatende, arrogant, ondt og med en så enorm mangel på respekt for andre mennesker.

Men så kommer jeg på at dette menneskesynet, denne mangelen på menneskeverd og respekt ikke er av ny dato. Generalisering, stigmatisering og nedlatenhet har vært en del av dette partiet fra fødselen, så å kalle dette et lavmål er dessverre ikke helt presist.

FrP har lange tradisjoner for å sparke nedover, mot minoriteter eller andre grupper som har vansker med å kunne forsvare seg.

De typiske mobbeofrene har vært Fremskrittspartiets klatrestativ i alle år. På sin vei mot høyden i norsk politikk, har disse gruppene vært beleilige å tråkke på. Og ned.

Mange vil huske Carl I. Hagens angrep på snyltende alenemødre, udugelige lærere og late finnmarkinger på 1980- og 90-tallet.

De late finnmarkingene, som altså i så stor grad «snyltet på det offentlige».  Eller alenemødrene, som «ved uansvarlig livsførsel hadde seg selv å takke for at de hadde kommet i den situasjonen, og som fikk for mye hjelp fra det offentlige».

Hans syn på EuroPride i Oslo i 2005 huskes nok også av mange: «Det er ingenting å feire at man er homofil. Vi heterofile har da aldri feiret vår legning. Denne tiljublingen av homofile er nedbrytende for samfunnet vårt.»

Andre har kanskje glemt Hagens uttalelse om innvandrerne i 1999: «Hadde det ikke vært for innvandrere hadde det ikke vært boligkrise i Oslo.»

Eller: «Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.»

Pluss: «Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre, hvis de vil jobbe med nordmenn.», som Hagen sa i sin tale til Frp-tilhengerne i Alfaz del Pi i april 2006.

Per-Willy Amundsen fra Harstad er nå blitt minister og fulgte tidlig og ivrig opp sin mentor: «Regjeringen er mer opptatt av asylsøkernes rettigheter enn trygghet for norske kvinner».

Og: «Mange somaliere har total mangel på respekt for norske lover og regler».

Og: «Folk må snart ta innover seg at etniske nordmenn er i ferd med å bli en etnisk minoritet i hovedstaden», en tweet fra 2009. (I dag – åtte år senere – bor det 148.189 muslimer i hele Norge, noe som utgjør snaue 3 prosent av befolkningen.)

Den sittende justisministeren har tidligere også vært en sterk og tydelig stemme i kampen mot samiske rettigheter.

Med andre ord: Dagens generalisering av arbeidsvegrende, unge mennesker på NAV er ikke noe nytt lavmål, bare mer av det samme.

Mer av det som bare vil gi en selvforsterkende effekt. Stigmatisering, uthenging og skam vil naturligvis ikke forkorte køen på NAV. Snarere tvert imot.

Alt dette skjer altså i en tid da Norge har en statsminister som ikke vet sin arme råd om hvordan vi skal bli kvitt mobbing - og på samme tid en visestatsminister som leder et parti som velger stigmatisering som kommunikasjonsform.

For svaret fra Frp er mer av det samme, mer av det mange av oss andre føler et sterkt ubehag ved å høre, mer av denne gjenklangen fra uhyggelige sider av europeisk historie.

Mer retorisk brennmerking av grupper basert på lønnsomhet, arbeidsevne, religion eller etnisitet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Advokatforeningen i Norge advarer mot å legge ned det juridiske fakultetet i Tromsø.

4
328

Hurtigrutens forhandlinger med Tromsø Havn har havarert. Nå vil ikke Hurtigruten benytte seg av Tromsø Havn sine tjenester, inkludert den splitter nye passasjerterminalen som er under bygging.

4
288