Selv om fordelene ved en Nord-Norgebane til Tromsø er utvilsom, er det trolig angsten for hva en slik satsing vil gå ut over som fører til en laber entusiasme – eller frykt – for banen blant de som styrer. Avledningsmanøvre er derfor populære øvelser, skriver Eivind Sivertsen.

Frykt funker

Klimafornekterne og motstanderne mot utvikling i nord kan trygt slå seg til ro, enn så lenge. Frykt funker, skriver Eivind Sivertsen.

Klimafornekterne og motstanderne mot utvikling i nord kan trygt slå seg til ro, enn så lenge. Frykt funker.

En artikkel i Dagbladet, 3. mars -18, fanget interessen.  Den het 'Hvorfor frykt funker', og var skrevet av Aris Theophilakis, som bl a har vunnet en rekke internasjonale priser for kreativ reklame.  Subtittelen het: «Å appellere til frykt er tilsynelatende unødvendig og risikabelt.  Det fungerer bare så forbasket godt.»

Hans referanser til hva som bestemmer vår oppfatning og våre reaksjoner, passer også 'så forbasket godt' i sagaen om jernbanen i nord.  Han viser til omfattende studier som har funnet at det å miste noe, har dobbelt så stor emosjonell effekt som det å vinne noe tilsvarende.

Omleggingen av fylkes-/regionsstrukturen i nord, viser nettopp hvilke jordskjelv disse følelsene fører til.  Frykten for å miste noe, lar seg ikke utbalansere med løfter om å få tilbake noe tilsvarende.  Det er altså ikke rimelig å forvente at Finnmark f eks skal la seg berolige av løfter om å få tilbake noe som nesten er like bra som det de hadde.  Derfor folkeavstemning.

Historien om stambanen i nord viser syndromet på en litt annen måte.  Da samferdsels­minister Ronald Bye i sin tid proklamerte at hvis Finnmark skulle få jernbane, ville de ikke få en meter vei, skremte det vannet av finnmarkingene.  Siden har jernbane vært fy-ord der i fylket, i hvert fall norsk jernbane.  Nå får Finnmark trolig sin Finlandsbane, med tilknytning til øst-Europa i stedet for til resten av Norge og det vestlige Europa.  Det er svært positivt for Kirkenes og øst-Finnmark, men likevel til å gråte over, med tanke på neglisjeringen fra vårt eget (?) land.

Antydning om redusert stortingsrepresentasjon fra distriktene, som  fra tid til annen har vært luftet, ligger nok også og ulmer.  Sammenslåingen av fylker skal kanskje forberede grunnen for dette.

Skrekken synes også stor hos mange politikere for å få karrieren ødelagt ved å mene noe annet enn det lederne ikke sier, men antas å mene.  Hittil har ingen sentral politiker uttalt offentlig at utvikling i nord er uønsket,  men konsekvensene av deres politikk er det vanskelig å ta feil av.

Selv om fordelene ved en Nord-Norgebane til Tromsø er utvilsom, er det trolig ovennevnte skrekkfigurer som er de viktigste, og som fører til en laber entusiasme – eller frykt – for banen blant de som styrer. Avledningsmanøvre er derfor populære øvelser.

For Narvik er nok skrekken for å miste posisjonen som omlastingssted fra vei til bane det viktigste.  Denne skrekken overvinner visjonen om at funksjonen som knutepunkt for nasjonal og internasjonal jernbane høyst sannsynlig er langt mer gunstig for byen.

Bodø har utvilsomt sørget over at «Tege» og kystfrakta nordover forsvant.  Dette førte til titusener av trailere/vogntog ekstra på E6.  Nå jobbes det hardt for å gjenopprette det antikvariske opplegget som trolig er igang igjen i 2019.  Ikke et ord om klimabanen videre nordover fra Fauske.

Overalt ser vi at den lokale frykten for mulige (og umulige) tap, langt overstiger forventningen om de svære, landsdekkende fordelene stambanen vil gi, både økonomisk, klimamessig og tids-/komfortmessig.  Dette vil egentlig si at vi – på ekte bushmans vis – bytter bort de store verdier mot knapper og glansbilder.

Konkurranse er et sunt og nødvendig instinkt, i rimelige porsjoner.  Men det er samarbeidet som har gjort menneskene til den eksepsjonelle dyrearten vi er.  Glemmer vi dette, og legger all vekt på konkurranse, er vi ikke på vei tilbake til steinalderen, men til tyrannosaurenes tidsalder.  Da har vi  tapt.

Vi så den finske samferdselsministerens vurdering av jernbane til norskekysten.  Hun begrunnet det bl a med finske myndigheters ønske om vekst og utvikling i de jernbaneløse distriktene i nord.  Det retter lyskasteren mot våre myndigheters 60-70 års intense motstand mot Nord-Norgebanen, og hva som kan ligge bak dette.  Økonomi er det ihvert fall ikke.

Vi bør også vektlegge de forsvarsmessige aspektene ved Nord-Norgebanen mer.  Refererer bl a til Oddvar Nygårds og Einar Sørensens nylige artikler i Nornorsk Debatt angående norsk forsvar.  Banens betydning for det militære forsvaret og totalforsvaret av Norge kan vanskelig overdrives, hvis da ikke de ledende politikere mener at Nord-Norge skal gis bort, eller det som verre er.  Flere og flere disposisjoner indikerer dessverre dette.

Når tid skal vi igjen få se – som i 1923 – at våre politikere samarbeider om en avgjørende sak for framtida i nord, Norges viktigste samferdselsprosjekt, stambanen gjennom Nord-Norge?

Men - klimafornekterne og motstanderne mot utvikling i nord kan trygt slå seg til ro, enn så lenge.  Frykt funker.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse