Avtalen som er undertegnet legger til rette for storstilt sentralisering og til å forsterke de geografiske ulikhetene i Finnmark og Troms. Dersom ikke fylkestinget i Finnmark står opp for maktspredning og geografisk utjevning, hvem skal gjøre det da? skriver tidligere statsråd og Ap-nestleder Helga Pedersen, nå leder av Tana Arbeiderparti.

Fylkestinget må si nei til avtalen!

Den fremforhandlede avtalen mellom Troms og Finnmark legger opp til å sentralisere makt og forsterke geografiske ulikheter. Derfor må fylkestinget i Finnmark si nei til avtalen.

Dersom ikke fylkestinget i Finnmark står opp for maktspredning og geografisk utjevning, hvem skal gjøre det da?

Regjeringspartiene Høyre og Frp har sammen med Krf og Venstre bestemt at Troms og Finnmark skal slås sammen. Når det kommer til gjennomføringen av tvangssammenslåingen så løper regjeringen fra ansvaret.

At de to fylkene har en rekke motstridende interesser i denne saken burde ikke komme som en overraskelse på noen. I Troms ønsker man ikke å flytte makt og beslutningsfunksjoner fra Tromsø. Finnmark på sin side ønsker ikke ytterligere sentralisering der makt, kompetanse og arbeidsplasser føres ut av fylket.

Det er også en vesentlig grunn til at Finnmark Arbeiderparti har vært imot sammenslåingen, og at et stort flertall av finnmarkingene stemte på partier som var imot fylkessammenslåingen ved stortingsvalget sist høst. Når regjeringen har valgt å overkjøre finnmarkingene og deres folkevalgte i dette spørsmålet, så må de også ta ansvaret for det. 

Regjeringen synes imidlertid å ha som holdning at politikere på høyresiden ikke skal besudles med ansvaret for å ta vanskelige beslutninger i sammenslåingsprosessen, og skyver i stedet ansvaret nedover i systemet. Dersom kommunalministeren ikke vil ta ansvaret for beslutninger og konsekvenser av tvangssammenslåingen så må hun ta konsekvensen av det, og fremme forslag for Stortinget om at tvangssammenslåingen omgjøres.

Nå er det lite som tyder på at kommunalministeren har tenkt å ta signalene fra finnmarkingene innover seg. I stedet har hun arrangert mekling mellom Troms og Finnmark på Gardermoen. Hvordan denne meklingen har foregått er ikke godt å si for oss som ikke var der. Av det som er kommet fram i media virker det som om stemningen har vært preget av at hvis Finnmark ikke godtar kravene fra Troms, så vil vi få en enda dårligere løsning dersom kommunalministeren skal bestemme.

Det høres skremmende ut. Men motspørsmålet blir: har vi egentlig noe mer å tape? I følge avtalen er Finnmark allerede i mindretall i fellesnemda som skal stake ut veien videre. Politisk og administrativ ledelse, samt ledelse av alle de store og viktige politikkområdene er lagt til Tromsø. Dersom fylkestinget godkjenner denne avtalen setter man sitt godkjentstempel på at Finnmark avvikles som politisk arena, og man blir i realiteten gjennomfører av Høyre og Fremskrittspartiets sentraliseringspolitikk.

Derfor må fylkestinget si nei til avtalen. I stedet må man stille to hovedkrav til regjeringen:

1. At makt og beslutningsfunksjoner fordeles med utgangspunkt i at det er to likeverdige fylker som slås sammen.

Hvis man ikke har dette som det selvsagt utgangspunktet, så vil sammenslåingen framstå som en ren overtakelse av Finnmark. Det er det dårligst mulige utgangspunktet for å bygge en ny region og håndtere hverdagspolitikken med diskusjoner om skolestruktur og veibevilgninger. Tromsø by har alene nesten like mange innbyggere som hele Finnmark.  I valgordningen til Stortinget har man en arealfaktor som til en viss grad skal veie opp for ulikheter i areal og befolkningstetthet. Det er naturlig at dette prinsippet også slår inn når Finnmark og Troms skal slås sammen. Videre er det naturlig at viktige beslutningsfunksjoner blir lagt til Finnmark for å veie opp for den befolkningsmessige «kjøttvekta» i Tromsø.

2. At fordelingen av arbeidsplasser skal sikre en balansert utvikling i den nye regionen.

Tromsø har potensial til å bli verdensledende innen flere viktige forskningsområder og nordområdeforvaltning. Vadsø har spisskompetanse på regional forvaltning og kan ta på seg flere nasjonale oppgaver. Tromsø har meget sterk vekst ikke minst på grunn av en tung statlig satsing på universitets- og forskningsmiljøene gjennom flere tiår. Veksten i Tromsø vil fortsette uansett hvordan oppgavene mellom Vadsø og Tromsø fordeles som følge av fylkessammenslåingen.

Vadsø og resten av Øst-Finnmark har gode muligheter for videre vekst og utvikling, men en storstilt utflytting av statlige arbeidsplasser under Høyre-/Frp-regjeringen slår negativt ut. Hittil har Vadsø mistet nærmere 80 statlige arbeidsplasser med den sittende regjeringen. Det tilsvarer 6000-7000 arbeidsplasser i Oslo. Regjeringen mener at tvangssammenslåing skal føre til mer robuste regioner. Hvis dette skal ha snev av troverdighet, så må regjeringen ta grep for å sikre at Finnmark ikke mister ytterligere arbeidsplasser i denne runden.

Dette henger sammen med ledelsesfunksjoner. Erfaringene med de andre omorganiseringene Finnmark har gjennomgått de siste årene tilsier at arbeidsplassene har en tendens til å følge etter ledelsen. I digitaliseringens tidsalder har man gode alternativer til å samle all makt på ett sted, og til å balansere veksten – ikke minst i et organ som har ansvar for regional utvikling! Regjeringen har tidligere sagt at Vadsø skal tas særlig hensyn når Finnmark og Troms skal slås sammen. Det er ikke mulig å se at dette er fulgt opp.

Avtalen som er undertegnet legger til rette for storstilt sentralisering og til å forsterke de geografiske ulikhetene i Finnmark og Troms. Dersom ikke fylkestinget i Finnmark står opp for maktspredning og geografisk utjevning, hvem skal gjøre det da?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse