Robert Mood hevder i sin bok at norske politikere i sak etter sak unndrar seg sitt ansvar: «I stedet for å gjøre det som må til, kan det se ut som de bevisst eller ubevisst satser på at det ikke skjer noe på deres egen vakt». Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

Generalen som ikke kan holde kjeft

At han bruker sin ytringsfrihet til i åpent lende å kritisere norske politiske ledere, bl.a. for deres redsel for åpenhet, er et sunnhetstegn. Ikke et rop om å innsette «den sterke mann».

Det har brutt ut en liten verbal  borgerkrig i landet. De som hørte på Politisk kvarter mandag i denne uka, fikk en smakebit av den. Der møttes den pensjonerte generalløytnanten Robert Mood og politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i DN, i tillegg til Høyres forsvarspolitiske talsperson Hårek Elvenes. Nå var tonen i denne radiodebatten atskillig mer neddempet enn de sterke uttalelsene fra både Mood og Alstadheim som har vært opphavet til denne durabelige tvekampen.

Bakgrunnen er følgende: Tidligere i høst publiserte Robert Mood en bok med tittelen «Ansvar». Bokas undertittel er «Ledelse er ingen popularitetskonkurranse». Mood er nå tilsatt som president i Røde Kors, men har mesteparten av sitt arbeidsliv tjenestegjort i Forsvaret. Yrkesoffiseren har bl.a. vært sjef for Telemark Bataljon, vært generalinspektør i Hæren, internasjonal FN-observatør i Syria, med mye mere. I boka forteller han om sine erfaringer som militær leder og gir oss sine tanker om hva god ledelse består av. «Ansvar» er et nøkkelord for Moods syn på god ledelse.  Deretter tar han opp hvordan norske politikere står frem som ledere. Han leverer usminket tale, noe som ser ut til å ha vært Moods varemerke i lange tider. Dette er generalen som ikke vet å holde kjeft.

Noen eksempler: «Retorikken om «historisk satsing på Forsvaret» når nedbyggingen fortsetter ufortrødent de nærmeste årene, er et annet eksempel på kommunikasjon som søker å innkassere gevinst lenge for jobben er gjort».  Han refererer til en pressemelding som ble spredt vidt og bredt i april 2017. For innholdet i den får forrige forsvarsminister og hennes departement så ørene flagrer. Mood hevder at retorikken i pressemeldingen om regjeringens satsing på Forsvaret «kun er egnet til å villede». Han slår fast at «politikerne vet godt at vi har et miniforsvar med dårlig reaksjonsevne og utholdenhet». Og konkluderer slik: «Når jeg leser Høyres markedsføring av sin såkalte «historiske satsing» på Forsvaret, tenker jeg: Hvordan tør de? Hvorfor ikke bare si det som det er?»

Mannen er ikke akkurat skvetten. Han leverer den ene salven etter den andre, rettet mot nasjonale ledere, både i politikken og i offentlige etater og byråkratier. «Når jeg ser på strukturen i det offentlige Norge, ser jeg oppskriften på dårlig gjennomføringsevne og svak krisehåndtering». Mood er f.eks. ikke imponert over Jens Stoltenbergs valg om å bli sittende i statsministerstolen etter 22. juli. Han hevder at i sak etter sak unndrar politikerne seg sitt ansvar. «I stedet for å gjøre det som må til, kan det se ut som de bevisst eller ubevisst satser på at det ikke skjer noe på deres egen vakt».

Den erfarne offiseren mener at det offentlige Norge burde styres mer etter de prinsippene for ledelse og ansvar som han er vant til fra det militære domenet. Han reflekterer også over innholdet i den politikken som føres av våre fremste politiske ledere, og markerer seg ganske tydelig med hensyn til sine egne politiske standpunkter og politiske tilhørighet. Det er disse passasjene i boka som er de svakeste, der Mood står frem som en noe blåøyd, nesten naiv idealist med sterk dragning til den samme slags lettvinte venstrepopulisme som scoret stort ved høstens stortingsvalg gjennom Senterpartiets sterke valgkamp og ditto valgresultat. Det fremstår også som underlig at en så reflektert, erfaren og belest person som Mood ikke ser at den militære styringsmodellen han viser til, ikke kan overføres direkte til den politiske sfæren. At han uttrykker en så sterk mistillit til nesten alt av politikere som han gjør, er ganske oppsiktsvekkende. Men også forklarlig.

Moods bok har – ikke overraskende – falt enkelte tungt for brystet. Og politisk redaktør Alstadheim i DN er ekstra nådeløs i sin dom over den pensjonerte generalens tankegods. DN-redaktøren, kjent som en skarp satiriker, kvesser virkelig pennen i kommentaren «Generalen for politikerforakt», og har lite pent å si om ytringene til denne svært åpenhjertige generalen. Han peker på mange paradokser i Moods forsøk på politisk analyse og forslag til demokratiske forbedringer. Men så glipper det for den politiske redaktøren. Mens Robert Mood fremstår som bramfri og frittalende, svinger Alstadheim sitt polemiske sverd så brutalt at han nærmer seg et fullendt karakterdrap på forfatteren. Dette er dommen over boka til Mood: «Hvis du kjenner noen som mener politikere er håpløse folk som bare lyver, og som lengter etter den sterke mann, er denne boka midt i blinken som julegave. For andre bør den være et kaldt grøss nedover ryggen».

Alstadheims slakt og insinuasjon mot Mood som en autoritær anti-demokrat, er å skyte langt over mål. Å lese boka på det viset DN-redaktøren gjør, og mer enn antyde at Mood kanskje ønsker seg en militærjunta eller en diktator til å styre landet, er en grov forvrengning av både innhold og intensjon. At Mood, og mange andre norske offiserer, kan nære en sterk skuffelse over sentrale, norske politikere er ikke vanskelig å forstå. Alle som har lest Kristoffer Egebergs bok «Fredsnasjonen Norge», med sin grundige og rystende dokumentasjon av norske toppolitikere og regjeringers unnfallenhet overfor våre væpnede styrker på oppdrag internasjonalt, må bare prise seg lykkelig over at våre kvinner og menn i kongens klær har så sterk lojalitet til det norske demokratiet som de har, på tross av den behandlingen de har måttet tåle fra det politiske Norge.

Moods politikerskepsis er høyst forståelig ut fra hans bakgrunn og erfaringer. At han bruker sin ytringsfrihet til i åpent lende å kritisere norske politiske ledere, bl.a. for deres redsel for åpenhet, er et sunnhetstegn. Ikke et rop om å innsette «den sterke mann».

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer