I en spesialrapport for Konjunkturbarometer Nord-Norge - som blir presentert fredag – får vi svar om landsdelen som er ærlige og urovekkende på samme tid.

Det vi får servert, er ubehagelig lesning om nordnorsk nåtid og framtid. Det er ingen tvil om at oppdragsgiveren Agenda Nord-Norge fortjener ros for å løfte en utfordrende virkelighet frem til en bred og realitetsorientert samtale. Der kan rosenrød utkantromantikk umulig få være et premiss.  

Rapporten gir et kompass å manøvrere etter. For det første rokker det ved glansbildene  av «gullkysten»  -  og hurraropene som den nordnorske samfunnseliten elsker å dyrke. For det andre; å skape en sterk nordnorsk region blir nå viktigere enn noen gang.  Det fremstår som utdatert og provinsielt å tviholde på en forestilling om at Nord-Norge er for stort og mangfoldig til å danne felles front mot Oslo-makten.

Problemet i nord er ikke at befolkningstallet går ned. For det gjør det i sum ikke, det sørger den fine veksten i Alta, Bodø og særlig Tromsø for. Det store problemet er at folketilveksten i sum er så veldig mye lavere enn i resten av landet, og desidert svakest er utviklingen i Nordland.

For ti år siden var det annerledes. Befolkningstallet i Nord-Norge var på vei oppover. Men de siste tre årene har det snudd. Ifølge Menon Economics, som har laget rapporten, er det mye som tyder på at dette er en spesiell bekymringsfull trend, som er særegen for Nord-Norge.

Trenden er ikke, som før, at nordlendingene flytter internt i landsdelen – fra bygd til by. Trenden nå er at flere enn tidligere velger Nord-Norge helt vekk.

Og, et vesentlig poeng: Det er ikke bare de unge som drar for å søke arbeid og utdanning. Også flere pensjonister enn før flytter. Kanskje for å bosette seg i utlandet, eller nærmere egne barn og barnebarn i og rundt hovedstaden?

Målt mot nasjonens samlede folketall blir vi stadig færre. Samtidig er vi en aldrende befolkning, mens andelen unge under 18 år synker raskt.  I tillegg klarer vi ikke å fylle på med nye innbyggere, verken fra landet for øvrig eller fra utlandet.

Uten arbeidsinnvandring og flyktninger hadde det sett enda verre ut.  For hver gang en person innvandrer til småbyregioner i Nord-Norge, flytter det en nordlending ut til andre deler av landet.

Bak tallene skjuler det seg også tall som knuser myten om Nord-Norge som utkant og periferi.  Ja, avstandene er store, men en klar hovedvekt av oss bor nå i byer eller sentre med 10.000 innbyggere eller mer.  Steder som Finnsnes, Hammerfest og Leknes spiller en stadig viktigere rolle.

Det forteller oss at urbanisering er en sterk drivkraft, og en stor del av dette er knyttet til forskning, utdanning og kunnskap.  Nettopp derfor må vi lære å verdsette de to universitetene våre, som er blant de beste kortene vi har de nærmeste årene for å beholde de unge i nord.

Nord-Norge har høy verdiskapning, men mangler folk, fordi også innvandrere flytter ut av landsdelen uten at vi er i stand til å kvalifisere dem for arbeidslivet. I framtiden vil vi stå overfor en stadig mer krevende situasjon med mangel på arbeidskraft både i privat og offentlig sektor.

Derfor må diskusjonen framover handle om hvordan vi skaper attraktive samfunn i nord.  Steder mennesker fra andre steder i Norge vil flytte til for å tilbringe sine liv i. De må velge Nord-Norge fremfor arbeidsledighet i sør. Da må vi også våge å dyrke våre egne byer, i stedet for å frykte dem.

Så er spørsmålet om vi i felleskap kan organisere oss på en annen måte i dag, slik at vi får større kontroll og eierskap over naturressursene og mer reell innflytelse over samfunnsutviklingen? 

Alt ligger til rette for at vi kan få det til, dersom vi bare viser hverandre tillit og løfter i flokk. Men da må vi slutte med kretsmesterskapet, småligheten, mistroen og den evige baksnakkingen av hverandre.

Nå har Stortinget spilt ballen over til oss. De har bedt landet samle seg i store regioner. Men svaret fra Nord-Norge ser ulykkeligvis ut til være at vi deler oss i to små regioner, som hver for seg får 4,5 prosent av folketallet.  I stedet for å gå sammen, er vi i ferd med å dele landsdelen i to. Det er et dårlig svar fra Nord-Norge, i en situasjon der pilene peker i retning av at vi om 30 år kan ha en dramatisk mindre andel av befolkningen enn i dag.

Nord-Norge har behov for dristig politisk ingeniørkunst, men foreløpig er det ingen vilje til å sette opp den sterke konstruksjonen landsdelen trenger.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
264

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12