PERSONVERN: Georg Apenes var en markant politiker i Høyre, før han senere ble direktør for Datatilsynet, der han satte en standard for forsvar av individets rettigheter og personvern. Han døde i forrige uke. Foto: NTB Scanpix

«Den gode hensikts tyranni»

Hvor langt skal vi gå i overvåking for å forhindre mulig kriminalitet?

Hvor langt skal vi gå i overvåking for å forhindre eventuelle kriminelle handlinger?

Forrige uke ble det kjent at Georg Apenes er gått bort. Som direktør i Datatilsynet i over 20 år var han en av våre mest innbitte forsvarere av personvernet. Hans engasjement stoppet ikke der, men fortsatte også etter jobben i Datatilsynet. Med klart hode og velformulert kritikk fortsatte han å vise hvorfor nettopp personvernet er så viktig for oss, i en tid da det utenkelige er bare en ny dings unna det tenkelige.

I Personvernrapporten, som kom i 2005, skriver Apenes i forordet: «Vi støter stadig oftere på den oppfatningen at dersom noen for eksempel ønsker å telefonere anonymt, passere bomringer i sin bil anonymt eller betale kontant, så … blir det antatt at vedkommende har noe å skjule – fortrinnsvis noe uhederlig og/eller samfunnsnedbrytende!» Og han har illustrert hva han mener i et av sine mer kjente sitater: «Når jeg går på toalettet, låser jeg døren. Men det er ikke fordi jeg har tenkt å gjøre noe ulovlig der inne.»

Ikke rart jeg tenkte på ham da jeg før helga kunne lese i Aftenposten at en barnehage i Tromsø har installert kikkhull, ikke bare på flere toaletter, men også på minst ett lekerom. Det er ikke snakk om opptak, men om en form for kamera, som gjør at man på en skjerm kan se hva kikkhullskameraet viser – i et annet rom.

Ledelsen i barnehagen begrunner overvåkingen med at det er en del av sikkerhetsrutinene. De ansatte, særlig de mannlige, hevdes å være glad for denne overvåkingen og foreldrene har ikke reagert.

Et slikt inngrep er på en måte forståelig, ikke minst etter at vi i Tromsø i fjor opplevde en svært trist sak der en mannlig barnehageansatt ble siktet og senere dømt for overgrep mot en rekke barn.

Men hvor langt skal vi gå i overvåking for å forhindre eventuelle kriminelle handlinger?

Det omstridte datalagringsdirektivet viste at flertallet av våre stortingspolitikere i hvert fall er villig til å gå langt. Direktivet, som heldigvis ble stanset av EU-domstolen i 2014, påbød lagring av nærmere angitte abonnements-, lokaliserings- og trafikkdata (metadata). Dataene ville gi informasjon om hvem man har hatt kontakt med på telefon og e-post, samt når og hvor man hadde det. Dessuten når og hvorfra man har logget på internett fra PC og mobil. Begrunnelsen var at opplysningene kunne brukes til å bekjempe alvorlig kriminalitet.

Den samme Apenes sa om direktivet: «Dette er som klippet ut av en av Stasis håndbøker: Vi må vite mest mulig om flest mulig.»

Heldigvis var EU-domstolen på linje med Apenes og sa klart at direktivet innebærer alvorlige inngrep i privatlivet.

Så er direktivet lagt på is, hvorfor mase mer med det? Kanskje fordi statsministerens uttalelser etter EU-domstolens dom ikke var helt beroligende om hva som vil skje videre i norsk lovgivning.

Men tilbake til vårt daglige liv. Nylig hadde Nordlys en sak fra nordfylket der en privatperson hadde satt opp kamera ved sin fritidseiendom, noe ledelsen ved leirskolen i Sappen reagerte kraftig på, på vegne av deres elever. Eller mannen i Tromsø som reagerte på at naboen hadde kamera rettet mot huset hans. Av det mer alvorlige slaget: arbeidsgivere som overvåker sine ansatte, ikke bare med kamera, men med ulike elektroniske innretninger. I nordfylket førte det til at en ansatt mistet jobben.

Men ovenstående saker er bare en ørliten flik av virkeligheten. Da det i sin tid ble satt opp et kamera på Karl Johan vakte det kraftige reaksjoner. I dag sies Oslo å være den nest mest overvåkede byen i Europa, kun slått av London. Det meste uregistrert overvåking. Ikke skal det ha hjulpet stort mot kriminalitet heller.

Stort bedre er det ikke rundt i landet, om enn i mindre målestokk. Vi følges av kameraer langs veier og gater. Vi kan spores via mobiltelefoner, PC-er, kortbruk og sosiale medier. Våre persondata er å finne i et utall registre og nettskyer og Gud vet hva. Men bryr vi oss, vi er jo ikke kriminelle, har ingenting å skjule?

Georg Apenes advarte om at nordmenn generelt tror at idyllen vi har vokst opp i vil vare. Til Computerworld ga han uttrykk for at det er farlig: «Det er viktig å gå til kamp mot totalitære strømninger ­– også i Norge. Så lenge prektige mennesker styrer, er det lite å frykte. Men dagens idyll vil jo ikke vare.»

Selv husker jeg en TV-serie jeg så for noen år siden. Der oppdaget de forfulgte at de hadde fått implantert en chip som gjorde at de kunne spores av myndighetene, som hadde ting de ville skjule. Det virket en smule overdrevet, for å si det mildt. I dag er jeg ikke så sikker. Vi vet at det meste er teknologisk mulig og vi ser at bruken stadig øker.

«Den gode hensikts tyranni» kalte Kåre Valebrokk, tidligere redaktør i Dagens Næringsliv og TV2 den stadig økende overvåkingen av helt vanlige mennesker. Valebrokk er borte, nå også Apenes. Det betyr ikke at vi ikke fortsatt trenger noen som ser lenger enn den enkeltes behov for å beskytte sine eiendeler eller tro på at alt som skjer angår noen andre og ikke kan ramme deg selv. Her har dagens direktør i Datatilsynet, Bjørn Thon, en stor jobb å gjøre.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer