Foto: Yngve Olsen

Gode Norge

Norge troner på den gylne gren. Problemene vi har innen økonomi, klima, forskjeller, fattigdom og innvandring, er små. Vi har det i bunn og grunn godt. Vanvittig godt.

Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å leve enn i mitt kjære moderland. Der kan jeg rusle rundt i Guds frie natur etter jobb og bestige fjell uten å treffe en sjel. Fra Kvaløya skuer jeg vestover, utover et endeløst og ufattelig innholdsrikt hav. Det havet som har skapt nasjonen og folket. Det samme havet som vi nordmenn skal leve av i framtida. Et hav å ta vare på. Ei ferge skjærer den glassklare havflata med kurs mot noen utydelige hus på Vengsøya. Et sted i horisonten ligger Island eller Grønland. Det er plass nok her nord – plass til mangt og til flere. Fargene er rørende intense på høsten, men vår Herre dimmer lyset raskt i oktober. Litt hastig – uten å knekke godfølelsen eller leggen – går jeg ned til veien. Hjemme venter middag og Dagsrevyen.  

Klokka sju er det tid for realitetsorientering. Langt mellom gladnyhetene, for å si det forsiktig. Et stort land i vest herjes av tornadoer. Vind og vann har tatt hus, strøm og liv. Lengre sør er det jordskjelv. Folk er levende begravd. Over vårt kontinent skyller en bølge av isolasjonspolitikk og høyreekstreme. I Syria er det nær sagt selvfølgelig fortsatt krig. Vi frykter hva en viss rakettmann kan finne på. Eller mer presist: vi frykter hva ganske mange kan pønske ut på denne stadig mindre og mer sammenvevde planeten vår. For ordens skyld: Jorda blir ikke mindre – det bare føles sånn. Spesielt når man ser på Dagsrevyen.

Kontrastene er nådeløse. De kan lett føre til frustrasjon, pessimisme og avmakt. Men jeg må innrømme at jeg ikke helt klarer – som nok er en sminket versjon av at jeg ikke helt vil – ta elendigheten inn over meg. Er det bad or good? Jeg tar neppe steget opp på pallen i empatimesterskapet, altså bad. Men kanskje kroppens forsvarsmekanisme gjennom evolusjonen har gjort oss i stand til å distansere oss fra det destruktive for å være bedre skikket til å bruke energien mot det konstruktive? Hva vet vel jeg, i så fall good. Men uansett sitter jeg igjen med en intens følelse av at andre har det beintøft mens jeg har det veldig godt. Jeg kjenner på en verden som er urettferdighet, og ønsket om en mer rettferdig verden.

På tross av all denne elendigheten viser statistikken at vår verden har blitt et fredeligere sted å leve. Etter 2. verdenskrig har få landegrenser blitt endret ved bruk av militær makt. I 2016 døde færre mennesker av menneskeskapt vold enn pga. overvekt, trafikkulykker eller selvmord. Millioner har blitt løftet ut av fattigdom. En stor middelklasse vokser fram, velstanden når stadig flere. Pilene peker i riktig retning. Jammen bra at de ikke så på Dagsrevyen i «gode», gamle dager …    

Så hva er poenget med dette tankespinnet, lurer jeg? Og kanskje også du, for den saks skyld? Vel, en erkjennelse er nok at de fleste problemene i Norge fortoner seg som luksusproblemer sammenlignet med andre steder i verden. Når det er sagt, tviler jeg ikke på at vi opplever ting som problematisk. Det ligger i menneskets natur å oppfatte sine problemer målt ut fra egen livssituasjon. Vi kalibrerer vår tilværelse mot de rammene vi lever våre liv i. Så våre problemer er ektefølte. Det finnes også mange folk som har ekte og store problemer i det norske samfunn.

Det jeg tenker på er storsamfunnets problemer. Her kommer luksussituasjonen inn, Norge troner på den gylne gren. Problemene vi har innen økonomi, klima, forskjeller, fattigdom og innvandring, er små. Vi har det i bunn og grunn godt. Vanvittig godt. Derfor kan det hjelpe å løfte blikket av og til. Se at problemer som vi står overfor kan løses uten for mye smerte. At andre land med færre ressurser har klart større endringer enn de vi står overfor. At Norge med sin sterke økonomi har de beste forutsetninger for å lykkes. Det kan være lett å miste gangsynet.

Jeg tror mitt andre og viktigste poeng er at vi kan bruke kontrastene og Norges særstilling i verden som noe positivt i samfunnsdebatten og –utviklingen. Å ha med seg perspektiver er sjelden feil.  

Sola har gått ned over vakre Vengsøya. Fjell, havblikk og ren luft har festet seg i sanseapparatet mitt. Jeg kan legge meg trygg og mett. Du verden hvor heldig jeg er. Neste gang tror jeg at jeg vil skrive om mitt Nord-Norge. Og så kanskje om havet …

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!