Det lyder som et desperat rop om hjelp inn i et enorm politisk tomrom.

Jeg minnes Dickie Dick Dickens, gangsterkongen, skapt av tyskerne Rolf og Alexandra Becker, som underholdt oss på radio på 1960-tallet, men som ennå kan nytes digitalt. I Chicagos underverden var han den ubestridte ener, men måtte innimellom gi tapt for lovens lange arm, og sonet flere ganger, så vidt jeg husker, i et fengsel kalt Sing Sing. Der fordrev han tiden med å skrive sine meoarer. Og her skrev han en gang:

«Den som graver en grav for andre, vet hva han gjør.»

Setningen dukket opp bak pannebrasken da jeg i dag leste et gratis eksemplar av iTromsø. Der sto et flott kart over valgresultatet som viste et distrikts-Tromsø like blått som blåbærtuene på Kvaløya. Samme med Ringvassøya.

Jeg gned meg i øynene og sjekket Lyngen kommune, der jeg har jobbet som prest noen uker nå på seinsommeren. Nesten 42 prosent til H og Frp. Og i Dyrøy, en annen liten kommune lenger sør i Troms, er Frp størst med over 25 prosent!

En av mine venner som for mange år siden kom hit fra Afrika, spurte meg om jeg var fornøyd med valgresultatet. Jeg svarte ærlig at jeg ikke kan forstå det, og fikk et strålende svar tilbake. Han var kjempefornøyd.

For noen år siden, på selveste 17. mai møtte jeg en annen bekjent som nettopp hadde fått seg kone fra Thailand. Også han stemte Frp.

– Du vet at kona de neppe ville fått komme til Norge om Frp hadde fått bestemme, spurte jeg?

– Nei, det er jo bare sånn de sier, svarte han smilende.

I Lyngen er det innbitt motstand mot å slå seg sammen med Storfjord og Kåfjord, for ikke å snakke om Tromsø, mens stadig færre dyrøyværinger kjemper en innbitt kamp mot å innlemmes i storkommunen, Senja, eller alternativet Indre Troms med Salangen, Lavangen, Gratangen og Bardu. Og på yttersida av Kvaløya lever de av fisken som Per Sandberg vil overlate til markedskreftene og de havnene der det betales best. I distrikts-Troms, og for såvidt også ellers i utkant-Norge, kappes de om hvem som har de dårligste veien og de mest nedlagte skolene, færrest sykepleiere og flest nedlagte gårdsbruk, mens Frp bygger firefeltsveier med skyhøye bompenger og en forsinket jernbane på Østlandet og Vestlandet.

Men ved valget går folk mann av huse og stemmer på dem som vil slå sammen alt og alle, og som slett ikke vil bygge en farbar vei til Koppangen, som vil innlemme Dyrøy i storkommunen, Senja og Lyngen i Stortromsø.

Har du behov for beskyttelse, trenger du ikke lenger banke på Norges dør, du kan jo være en fare for rikets sikkerhet. Vår dør er like lukket i dag som da Henrik Wergeland i 1842 skrev sitt berømte dikt «Jøden», og med det bidro sterkt til at grunnlovens paragraf som forbød jøder og jesuitter adgang til riket ble opphevet.

Kanskje hadde vi trengt en ny Wergeland, en som kunne skrive dikt om syrere, afghanere, rohingyer fra Myanmar (Burma), somaliere, eritreere og andre afrikanere samt alle andre som i dag leter etter et trygt land som vi ta i mot dem. En som kunne åpne både øyne, hjerter og dører.

Sist søndag prekte både jeg og den nye biskopen i Nidaros, Herborg Finnseth fra Sørreisa, om han som trengte folk til å jobbe i vingården sin. Han som gikk ut på torget og hentet leiekarer. Nesten hver eneste time gikk han til torget og engasjerte folk. Selv da det bare var en time igjen av dagen, gikk han og fant noen som sto og hang.

– Hvorfor står dere her, spurte han?

– Det er ingen som har leid oss, ingen som har bruk for oss, fikk han til svar.

Men også disse hadde han bruk for. Og da dagen var over, fikk de alle nøyaktig samme betaling. Han hadde bruk for alle, og betalte alle full lønn.

Og mens ledigheten i Norge teoretisk sett går ned, er vi stadig færre som deltar i arbeidslivet. Jeg tror en tredjedel av statsbudsjettet går til å holde liv i folk som har falt utenfor. Folk vi ikke har bruke for? Det er en skam. Og dessuten et kjempeproblem. Hvem skal betale for oss når vi blir gamle? Hvem skal stelle oss? Hvem skal betale skatt for å finansiere det vi kaller velferd. Og dette er et problem vi ikke kan privatisere oss bort fra; at bare såvidt over 60 prosent av oss deltar i arbeidslivet.

Jeg skjønner godt at folk ikke har stemt som meg ved dette valget. Jeg har tross alt fått så mange utfordringer, tillitsverv og gleder på vegne av Arbeiderpartiet at det nå bare skulle mangle at ikke jeg ga dem min støtte. Valgkampen fra Youngstorget var i år særdeles dårlig, og de som sier partiet ikke forstår det som skjer rundt i landet, synes å ha noen krystallklare poeng.

Politikken har ikke blitt utformet nedenfra, slik den har vært når Ap har gjort sine beste valg. Det kan virke som om noen har sittet i sine til dels alt for godt betalte jobber og besluttet hva vi bør mene, og det hjelper dessverre ikke at noen av dem opprinnelig er fra små steder. Dette har jeg imidlertid stor tro på at et selvransakende parti vil sørge for å korrigere.

Men når de som klorer seg fast langs strender, på holmer og skjær og nekter å gi opp, gir sine stemmer til de mest sentraliserende politiske kreftene, som også vil isolere Norge fra en verden som skriker om hjelp og slår handa av de svakeste, da får jeg det ikke til å gå opp.

Det lyder som et desperat rop om hjelp inn i et enorm politisk tomrom.

Og det er da jeg tenker på Dickie Dick Dickens.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
338

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342