Gruveindustrien er en av, om ikke den viktigste, aktøren for å kunne få til et grønt skifte. Vi trenger holdninger og rammevilkår som gjør dette mulig. Ett av Norges viktigste bidrag i klimaarbeidet er å ha en sterk og nasjonal gruvebransje, skriver LNS-sjef Frode Nilsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Grønt skifte umulig uten gruver

I Norge er det nesten umulig å skaffe finansiering til gruveindustrien. Det er forunderlig all den tid Solberg-regjeringen har uttalt viktigheten av mineralbransjen og samtidig er eier av de viktigste finansieringskildene.

Det grønne skiftet er høyt på dagsorden hos de fleste politikere. Det investeres enorme summer for å bli mest mulig uavhengig av fossile energikilder. Den teknologiske utviklingen skjer i et enormt tempo. Salget av EL-biler har hatt en eksplosiv økning. I Kina produseres det i løpet av få år flest EL-biler. Bare i Europa må det bygges nærmer 20 gigafabrikker for å dekke behovet for batterier. I nær fremtid vil sannsynligvis skipsfarten, anleggsmaskiner, lastebiler og kanskje fly mm. bli elektrifiserte.  Likeledes satses det mye på fornybare energikilder. Forbruket av de strategiske råstoffene er derfor sterkt økende. Samtidig vil produksjonen for flere av disse ha en nedadgående trend. Et grønt skifte vil kreve stor tilgang av kobber, litium, kobolt, REE-mineraler, grafitt, kvarts, nikkel, jern, gull, platina for å nevne noen få.

I en EL-bil brukes det ca. 160 kg kobber, ca. 3 ganger mer enn en vanlig bil. I år er det forventet at 8 % av alle solgte biler er EL-biler. I 2020 forventes det et forbruk på mer enn 370.000 tonn kobber til EL-biler, tilsvarende hele årsproduksjonen til verdens største gruve. I 2035 vil produksjonen av EL-biler kreve 20 millioner tonn kobber dvs. hele produksjonen fra alle verdens gruver! Forbedret teknologi og økt resirkuleringen vil ikke være nok til tette gapet mellom tilbud og etterspørsel. Lukkes ikke dette vil alle tanker om et grønt skifte kun være illusjoner. Situasjonen er den samme for en rekke av de viktigste råstoffene. 

Mye av dagens gruvedrift foregår i områder i verden hvor det er utstrakt bruk av barnearbeid, grove brudd på HMS, menneskerettigheter og med enorme ødeleggelser på miljøet. Dette er forhold vi full kontroll på i vårt land. Norske myndigheter sikrer etterlevelse av de strengeste miljøkrav, etiske standarder, forskrifter mm. som finnes. Alle ønsker et grønt skifte. De fleste vet at dette innebærer økt forbruk av råstoffer og dermed mer gruvedrift. Men det hele koker ned til at man ønsker gruvedrift; «but not in my backyard!» Dette er en kortsiktig tankegang.

Gruvebransjen internasjonalt eies i stor grad i dag av eiere som har et ønske om rask profitt. Letevirksomheten etter nye forekomster er derfor på et meget lavt nivå. De beste forekomstene tatt ut og malmene som det drives på blir stadig fattigere. Tilgangen på nye ressurser er ikke-eksisterende.

Da Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013 ble det sagt at «Mineralnæringen er en av regjeringens viktigste satsingsområder». Så langt er dette mest ord uttalt i festtaler. Å gjøre ny gruvedrift mulig har den nåværende regjering ikke vært noen stor eksponent av.

Gruvedrift er meget kapitalkrevende. Råvarepriser varierer over tid. Få bransjer har opp gjennom historien tiltrukket seg mer useriøse aktører enn nettopp gruvebransjen. Når prisene går oppover skal alle være med. I det samme prisene snur, rømmer de fleste. Dette gir særdeles store utslag, både på råvarepriser og verdi på selskaper. Bransjen må ha langsiktige eiere. Likeledes må man ha finansieringskilder som har kompetanse om gruvedrift. I Norge er det nesten umulig å skaffe finansiering til gruveindustrien. Det er forunderlig all den tid Solberg-regjeringen har uttalt viktigheten av mineralbransjen og samtidig er eier av de viktigste finansieringskildene.

I Jeløya-erklæringen ble det sagt at «Regjeringa vil at Noreg skal vere ein pådrivar i det internasjonale klimaarbeidet, og vil forsterke klimaforliket». Videre sies det: «Det blir ikkje gitt nye utsleppsløyve til sjødeponi for gruveavfall i perioden». Dette er et godt eksempel på at «Veien til Helvete er brolagt med gode intensjoner». Verden trenger kritiske råstoff som Norge har mye av. De viktigste ressursene ligger ved kysten og sjødeponi er da den naturlige løsningen. Det hevdes at Norge er ett av få land som gjør dette. Dette er riktig, men det skyldes at de fleste andre forekomster i verden ligger langt fra havet. Sjødeponi er da umulig. En sjødeponering skal skje på en mest mulig bærekraftig måte. Historiene fra vårt land hvor faktisk sjødeponi har medført at forurensede fjorder er blitt friskmeldte må frem.

Utviklingen er alarmerende. Produksjonen av råstoffer må økes om det skal være mulig å oppnå klimamålene. Norge har et særskilt ansvar siden vi har viktige ressurser, og at gruvedrift utføres etter de strengeste krav. Politikerne drukner de langsiktige strategier i arbeidet med å få til kortsiktige forlik. Bransjen må tenke langsiktig og det må også legges til rette for en nasjonal finansiering. Gruveindustrien er en av, om ikke den viktigste, aktøren for å kunne få til et grønt skifte. Vi trenger holdninger og rammevilkår som gjør dette mulig. Ett av Norges viktigste bidrag i klimaarbeidet er å ha en sterk og nasjonal gruvebransje. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse