En kommunalminister fremste oppgave burde være å hegne om Formannsskapsloven og dens intensjon om lokalt sjølstyre. Derfor er det på høy tid med avløsning for gutten som - i møte med dem som er med på hans felttog mot den edle loven, og kun da - ikler seg gullbukser, skriver Per Gunnar Stensvaag. Foto: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Gutten med gullbuksene

Mens millionene rant ut av statskassa for å promotere prestisjeprosjektet, ble kommuner med allerede slunken kasse forespeilet enda skralere økonomi om de ble stående alene.

I eventyret om gutten med gullbuksene etterfylles lommene helt av seg selv, i takt med en uvettig ødsling. Kan det være at kommunalminister Sanner tror virkeligheten er likedan, at han overser at noen, dvs. vi skattebetalere, må punge ut når han rundhåndet deler ut fra statskassa? For raus er han, statsråden, vel å merke med dem som kjøper hans reform-retorikk og sier ja til det største av regjeringas mange sentraliseringsprosjekter.

Nå har vi fått et nytt eksempel på at det ikke nødvendigvis er de mest trengende, som blir tilgodesett. Pengedrysset kommer over de «ufrivillig alene», kommuner som bifalt et påfunn alle naboene syns var så dårlig at de sa nei. Er slik skjevfordeling virkelig noe vi kan være bekjent av her i landet, og når skal ministeren bli stilt til ansvar for sitt forbruk? Er det ikke på tide at det framlegges et totalregnskap over regjeringas reformmani?

Om sammenslåing i seg selv var en slik strålende idé, hvorfor er det da nødvendig med økonomiske incentiver på den ene side og trusler om smalhans på den andre? Sistnevnte virkemidler har blitt kombinert med ymse former for piskeslag som toppet seg da Stortinget 8/6 med knapt flertall vedtok å bruke tvang mot fylker og kommuner for å gjennomføre de blå-blås gigantomane drøm.

Profitører i pengegaloppen er konsulentbyråene som har blitt engasjert til å utrede. Allerede i april 2015, i prosjektets begynnelsen, passerte utgiftene til slikt 100 millioner, og det fortsetter. Akkurat nå brukes et sekssifret beløp for på ny å utrede Bremangers skjebne etter at de slapp tvang i første omgang. Uten oppdaterte tall kan man bare spekulere i hvor høyt taxametetet har tikket og spørre; hva var vitsen? Konklusjonen er jo ofte gitt på forhånd av premisser lagt i et rent bestillingsverk. Vabo-utvalget, departementets egne håndplukkede eksperter, leverte “Kriterier for god kommunestruktur”, alle utredningers mor.

Kostbare og grundige lokale prosesser fortoner seg enda mer meningsløse der makta har overkjørt folkets ønsker. Gjennomgangsmelodien har vært; “Vil du ikke, så skal du”. Til tross for at Stortingsflertallet presiserte at det skulle være reell frivillighet for kommunene i prosessen, ble begrepet “frivillig tvang” framtredende. Der heller ikke det førte fram, vet vi nå at ren, skjær tvang kan brukes. Foreløpig har bare et relativt lite knippe kommuner lidd den vanskjebne, men ingen bør være i tvil om hva som venter uten et regjeringsskifte til høsten. “Dette er bare en løypemelding”, sies det fra høyeste hold. Kommunereformen skal fortsette.

Reformstøtte og engangstillegg ble lenge forsøkt kamuflert som de største gulrøttene, men dette er jo omstillingsmidler, en klar erkjennelse av at enhver strukturendring koster flesk. Lille Vestfold får over 300 millioner til å dekke disse utgiftene, men er det nok, og hva blir sluttsummen for hele landet? De 600.000kr ordførerne i Sandefjord, Andebu, Stokke, de flinkeste i Sanners klasse, fikk for å være ministerens misjonærer også ellers i Norge, blir da som skillemynt å regne.

De som ser verdien av lokal sjølråderett og et desentralisert Norge, har knapt hatt fem øre å rutte med, i hvert fall ikke av statlige midler. Bygdefolk har stått på stand, kokt kaffe, stekt vafler og arrangert folkemøter med foredragsholdere som aldri har forlangt honorar. Sanner synes å ha ubegrenset tilgang på midler til sitt forehavende. En del Fylkesmenns opptreden som rene svovelpredikanter er symptomatisk for hvordan embedsverket har blitt brukt for å drive gjennom prosessen. I alle fylker ble det også ansatt prosjektveiledere, høyt gasjerte mennesker som akkurat som ministeren måler egen suksess i hvor mange kommuner som forsvinner.

Høsten 2015 ble det bevilget 50 ekstra veimillioner til kommuner som slår seg sammen, penger som heller ikke hentes ut av løse lufta. Når rene smøremidler tas fra vår felles pott, går det selvfølgelig på bekostning av dem som foretrekker fortsatt selvstendighet og/eller ligger slik til at sammenslåing er uaktuelt. Nettopp der er gjerne nye samferdselsløsninger mest påkrevet, men det er altså Sanners favoritter som skal begunstiges.

Statsrådens storsinn syntes enda tydeligere i adventstida samme år. Kommunebarn som var så snille at de vedtok sammenslåing før 2015 var omme, fikk to millioner hver i en uforpliktende julegave. Mon tru hva vi ville kalt slikt hvis det hadde skjedd i en bananrepublikk?

Da alle mer eller mindre famøse lokkemidler ga heller magert resultat, ble lovnadene om at ingen skulle tape på å si nei, forlatt på nyåret 2016. En direkte usolidarisk endring i inntektssystemet førte til en vill jakt på kommunale partnere. Alternativet var svelt-i-hel. Mens millionene rant ut av statskassa for å promotere prestisjeprosjektet, ble kommuner med allerede slunken kasse forespeilet enda skralere økonomi om de ble stående alene. Samtidig ble det bevilget ytterligere 100 millioner til infrastrukturtiltak for dem som fusjonerte. For folkets egne penger prøvde Sanner & Co. å kjøpe seg til en sentralisering det samme folket egentlig ikke ønsket.

En mer usynlig, men antagelig mye større samfunnskostnad er det enorme tidstyveri dette har forårsaket i alle forvaltningsnivåer. Daglig drift og samfunnsbygging har måttet lide når ordførere, rådmenn og mange med dem har brukt svært mye av sin kapasitet på møter, reiser, naboprat, forhandlinger, intensjonsavtaler osv. De som ønsket at dette skulle føre til ekteskap, men ble forsmådd, får altså trøstepenger fra Sanner, halvparten av hva de tapte på nytt inntektssystem. 23 kommuner får årlig til sammen 36 mill. Mange som har tapt mye mer, får ingenting. Med dette grepet fjerner man seg enda mer fra en behovsprøvet tildeling av midlene.

En kommunalminister fremste oppgave burde være å hegne om Formannsskapsloven og dens intensjon om lokalt sjølstyre. Derfor er det på høy tid med avløsning for gutten som i møte med dem som er med på hans felttog mot den edle loven, og kun da, ikler seg gullbukser.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer