Kark fins også i en moderne versjon, ikke så voldelig, men vel så effektiv, lut lei av å bli bestemt over av folk som bare tenker øyeblikkelig gevinst.

Håkon Sigurdsson heitte en mann. Han var sønn av Sigurd Håkonsson som var sønn av Håkon Grjotgardsson, stormann fra Hålogaland. Han forsto at hvis man ville beherske store deler av Norge – helst det hele – så må man beherske Midtens Rike, også kalt Trøndelag. Slekten flyttet derfor sitt hovedsete til Lade i Trondhjem, og styrte derfra Nord-, Vest-, og Midt-Norge. De hadde slekt og venner fra Tore Hund´s Bjarkøy i nord til Harald Hårfagres Karmøy i sørvest. Ingen dårlig bit av det hele, men altså uten Sør- og Østlandet, som den gang som nu var under overstyring sydfra, ikke EU den gangen, men Daneveldet hvor Harald Blåtann og lignende ikke var folk man gjerne la seg ut med. Allianse med danskekongen ble derfor det neste, og eftersom danskekongen var Konge og de på Lade bare var jarler og ikke på noen måte hadde ambisjoner om å ta København, så var det like greit å innrette seg som vasaller, med absolutt herredømme over sitt eget, og med hemmelige drømmer om skogene rundt Viken og matjorden på Hadeland.

Det er merkelig hvor langt tilbake man må gå for å forstå hva som hender i nutiden. Mediene på Håkon Jarl´s tid var riktignok begrensede i sammenligning med vår tid, til gjengjeld adskillig mer pålitelige.

Odd Robert Oddsson heiter en mann, han er sønn av Odd Olesson, sønn av Ole som inntil 1979 drev kolonialhandel på Bromstad. Han forsto at hvis man ville beherske store deler av Norge – helst det hele – så er Midtens Rike et godt utgangspunkt. Slekten flyttet derfor sitt hovedsete til Lade, og styrer derfra. De har hundrevis av venner og allierte både i Nord-, Vest-, og Midt-Norge, men forstår at hvis man vil ekspandere videre, kanskje til og med utenfor Norges grenser, Øst-Europa, Russland, så må man ha mektige allierte.

De nuværende  Lade-jarlene er smartere enn de forrige. De legger ikke hele sitt rike i potten, som vasaller (det måtte jo gå galt og gikk galt), men underlegger seg bitvis, vare for vare, i såkalt franchise. Ta for eksempel øl og mineralvann. Her har Lade-jarlene skaffet seg avtale med en stor aktør i Viken, som ved siden av å produsere varene, dessuten eier og styrer en rekke mindre produsenter, og er derved blitt nesten den eneste man behøver å regne med der omkring. Til og med E.C. Dahls bryggeri i Trondhjem, - altså i nabolaget til jarlene – er gått i det store sluket, for det tjener jarlenes langsiktige interesser, som ikke er jord og fylkinger som sist – men pæng.

Så kommer det som gjør sagaen om Lade-jarlene til én stor beretning: Produsenten i Viken, Ringnes også kallet, er en del av Daneveldet, Carlsberg! Det er Harald Øltann i København som bestemmer hvem som skal drikke hva. Og blir det ikke som han vil, så sender han Jomsvikingene. De flytter på merkevarene og lar det se ut som det er lite plass for sånt som bryter med strategien.

Strategien er klar. Mack skal få selge sine produkter nordpå, Hansa vestpå, Sørlandsbryggeriet sørpå, og så skal hele Norge dessuten overrisles av øl og brus fra Viken /Carlsberg. Hvis ikke vil det være opplagt risiko for at f.eks. Mackølet eller Hansa eller Sørlandspilsen ville slå ut det som Kong Øltann hadde satt frem, og da ville det bli vanskeligere å styre avansene. Mindre pæng.

Det er ikke det minste rart at man er sur på Midtpå, både Nordpå, Sørpå og Vestpå. For det er ikke bare ølet. Snart skjer det samme med det meste vi holder på med. Det er noen få STORE aktører ute i KAPITALEN et sted som mer og mer styrer hva vi spiser, drikker, gjør, kjøper i butikken, tenker – ved å lirke og fikse og få det til å se ut som om det går fremover med mangfoldet, kvaliteten og valgfriheten. Og Google og Facebook og Reitan og Carlsberg vet hvordan de skal ta oss.

Tilbake til ølet vårt, Mack. Vi kjøper det fordi det er ett av de bittesmå signalene som minner på hvem vi er. Men først og fremst fordi det er best! Haakon er Norges beste øl, det gir æ mæ ikke på, antagelig ett av verdens beste, og det fins tusenvis av mennesker som mener det samme, og de bor ikke bare i Nord-Norge. Men det bryr ikke Reitan seg om, for det er ikke pæng. Behold Haakon på hyllene i Tromsø, Kirkenes, Trondhjem, Bergen, Oslo, Berlin og New York, så varer det ikke lenge før det er det eneste folk vil ha (rom-temperert).

Så pass deg Odd Robert Oddsson. Husk Kark. Det var han som tok knekken på Håkon Sigurdsson. Kark fins også i en moderne versjon, ikke så voldelig, men vel så effektiv, lut lei av å bli bestemt over av folk som bare tenker øyeblikkelig gevinst. Hvis Ladejarlene var langsiktig smarte, så ville de samarbeide om dette, ikke begrense. Les «The Art of the Deal» av den nye storfyrsten, Donald.

Imellomtiden tar vi oss en Haakon (rom-temperert), skåler og minner hverandre på hvordan det gikk forrige gang. Det var ikke Ladejarlene som fikk det til, de tenkte for snevert. Det var et par andre trøndere: Olav Haraldsson den Hellige og Harald Hardråde den handlekraftige som i praksis samlet Norge til ett rike, –  samtidig som sistnevnte drev en ytterst personlig preget franchise i Nord-England og la en viktig del av grunnlaget for normannernes tusenårsrike der og ellers i Verden.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Når man skal gjøre opp med fortiden, behøver man ikke gå seg vill i egen samtid.

5
133

Tidligere sametingspresident, Ole Henrik Magga, sier til Nordlys at det ikke er behov for egen granskingskommisjon av fornorskingen. Han begrunner det med at fornorskingen og dens skader er allerede grundig dokumentert, og at samene har fått et vern i grunnloven.

2
210