Eirik del Barco Soleglad har rollen som August i Landstrykere som har premiere på Hålogaland Teater 8. september. Foto: Hålogaland Teater

Hålogaland teater og Hamsun

Faktisk leste datidens avisanmeldere to stikk motsatte budskap ut av Landstrykere.

I høst fortsetter Hålogaland Teater, i samarbeid med Riksteateret, sin fine serie med dramatisering av Hamsun-romaner. Nå er det selveste Landstrykertrilogien, også kalt trilogien om August, som står får tur. Hva slags bøker er dette?

I januar 1926 begynte Knut Hamsun å gå til psykoanalyse hos Johan Irgens Strømme i Oslo, seks dager i uka fram til sommeren. Målet var å bli kvitt depresjoner og uro, men også å få arbeidslysten tilbake, få krefter og inspirasjon til å dikte videre. Da Hamsun kom tilbake til Nørholm i juni, begynte han å skrive på det som skulle bli romanen Landstrykere. Hamsun brukte her stoff fra hjemtraktene og bygde på egne erfaringer fra ungdomstida som kramkar på Stokmarknes marked, som krambodsgutt på Tranøy, men også fra sine år i Amerika. Handlingen er lagt til 1870-åra, dvs. ungdomsårene hans i Nordland. Det er ikke utenkelig at tiden i psykoanalyse kan ha bidratt til å bringe fram barndommens landskaper og levesett igjen.

Synspunkter fra Hamsuns avispolemikk dukker også opp i Landstrykere, f.eks. viktigheten av å dyrke opp landet. På grunn av den store utvandringen til USA og Canada ble “Selskapet til emigrasjonens innskrenkning” stiftet i 1908, med det som formål å kjøpe opp dyrkbare arealer til reisning av nye gårder. Hamsun støttet denne saken, i 1927 skrev han i Grimstad Adressetidende: “Jeg ynker utvandrerne. Amerika og Canada er rike og herlige land, men den voksne nordmand, som drar dit, blir i inderligste forstand hjemløs. Han faar kanske bedre mat og flere penger, men han blir til sin død uten fædreland. Han kunde været hjemme.”

Romanene Landstrykere  og August er – blant mye annet – en litterær bearbeiding av dette emnet. Man kan her merke seg at de områdene romanpersonene Edvart og Lovise Margrete flakker rundt i, er de samme områdene der Hamsun selv hadde bodd og jobbet: Wisconsin, Minnesota og Nord-Dakota.

Om Hamsun er tydelig i sine meninger i avisartiklene, er romanene langt mer sammensatte og nyanserte. Faktisk leste datidens avisanmeldere to stikk motsatte budskap ut av Landstrykere. Bergens Arbeiderblad skrev følgende: ”I Landstrykere lyser Hamsun atter velsignelsen over nyrydningsmændene. Den som vier sit liv til jorden blir ikke snyt. Kramkaren blir snyt og maa snyte.” Dagspostens  anmelder, Ejlert Bjerke, hevdet det motsatte: ”I hele sit anlæg bortseet fra sidste blad er Landstrykere  en saftig høisang til vagabondlivet. Hvergang det truer med at bli alt for saftfuldt går digteren bare som snarest tilside og tar visse forbehold, løfter pekefingeren og utsteder smaa underfundige moralforbud i en parentes.”

Flere pekte imidlertid på at Landstrykere er tvetydig når det gjelder landstrykermotivet/fastboermotivet. John Landquist i det svenske Aftonbladet  mente at: ”Hamsuns moral är kanske med bonden Ezra, men hans hjärta och hans fantasi hylla den outtömliga landstrykeren August.” Ronald Fangen hadde følgende formulering i ukebladet Urd: ”Hele hans kunst ernærer sig av denne splittelse i hans sind: vandreren og fabuleringslysten, den ustillelige uro – og en like uslitelig hjemfølelse, en like udræpelig sans for livets enkle, ukrænkelige ting. […] Det er nu på ny dobbeltstemningen i hans kunst.” Dette mener jeg er en god karakteristikk av store deler av forfatterskapet, men at romanene Landstrykere  og August  i særlig grad tematiserer denne splittelsen eller dobbeltheten.

Det er som vandrere vi kjenner mange av Hamsuns personer. Vandrermotivet er ikke ett og det samme, men får stadig ny kontekst og verdiladning, det kan være knyttet til ro og kontemplasjon, men også rastløshet og rotløshet, vandreren kan være nevrastiker eller naturmystiker, det ikke-materialistiske kan vurderes positivt eller sees på som uansvarlighet. Alder og kjønn, familieforhold og forhistorie kommer inn i bildet.  

Enhver som har lest Landstryker-bøkene vil for alltid huske August og Edevart, de to kameratene i bygda Polden i Nord-Norge, på reise opp og ned langs kysten i handel og kjærlighet. August er eventyreren, prosjektmakeren, en verdensvant sjømann som stadig iscenesetter seg i nye roller. Hans bakgrunn vet vi lite om, han er foreldreløs og uten slektninger og blir en nærmest mytisk figur, en som dukker opp og setter i gang ting, for så å forsvinne igjen. “Ingen visste alt om August, han var fra tåken og dypet, han hadde kanske været på Wittenbergskolen”. Edevard er fra Polden, vi blir kjent med ham gjennom hans oppvekst og miljø og han framstår som mer psykologisk forklart i romanen. August er en nærmest statisk skikkelse, mens Edevard gjennomgår klare forandringer, der spesielt møtet med Lovise Margrete Doppen – en ung kvinne i en grønn vik på Fosenlandet som bor alene med to barn mens mannen soner en fengselsstraff – er skjellsettende.  August ”forstår mekanik og al anden modernitet hos menneskene”. Det gjør ikke Edevart. Edevart blir en tragisk helt i romanene. Mens August blir en komisk helt.

Knapt noen steder i Hamsuns forfatterskap blir forholdet mellom landstryker og fastboende, mellom disharmoni og harmoni, by og land, det moderne og det tradisjonelle så inntrengende behandlet som i landstrykerbøkene. Vi gleder oss til å se Polden-samfunnet på scenen!

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer