Det blir sagt at det går godt her på halvøya. Men som det er påpekt i dette inseratet, så er det mange ting vi må få orden på, og det haster.

Alle vet at Norge er langt, med høye fjell og lange fjorder. Derfor har også Norges lengste riksvei E6 en lengde på ca. 2400 kilometer fra Oslo til Kirkenes. Litt nord for halve avstanden mellom disse to byene er det brått slutt på asfalten, og en må finne sin plass i køen for å ta ferge over Tysfjorden

Denne fjordarmen skjærer seg inn i landskapet og deler Norge i to på nært ca. en mil. Dette har fått som konsekvens at den del av landet som befinner seg nordafor Tysfjord, fullstendig mangler landfast vei – og jernbaneforbindelse med resten av kongeriket Norge. En kan godt si at landet nord for Tysfjord er Europas største halvøy uten landfast vei – og jernbaneforbindelse på eget territorium. Vi håløyger som bor her nord, bør kanskje begynne med å vurdere om vi skal navngi halvøya med for eks. Ny-Hålogaland.

En liten sluttkommentar til dette med infrastruktur. Helt siden Norges Storting i 1923 vedtok at Nord-Norgesbanen skulle bygges, har kostnader og lønnsomhet vært beregnet med jevne mellomrom. Hver gang har beregningene endt med at en jernbane fra Oslo til Kirkenes vil gi driftsmessig overskudd. I tillegg vil sannsynligvis Nord-Østpassasjen via Sibir være nærmest isfri om noen år, og en utskipingshavn Nord-Øst i Norge vil kunne få store godsmengder å håndtere.

En annen faktor er at «det grønne skiftet» er på full fart inn i enhver diskusjon om fremtid og miljø. Det skal bli interessant å høre rikspolitikernes argumentasjon for hvordan de vil kunne få løst nødvendige transportbehov uten en fullt utbygd elektrifisert jernbane over hele landet?

I nær tilknytning til «et grønt skifte» hører det med at vi tar vare på de ressurser vi har og forvalter dem på en bærekraftig måte.
Det er i første rekke to næringer som kan nevnes, nemlig oljeleting og fiskeri/lakseoppdrett. For å ta oljenæringen først. Så er vel de aller fleste enige om at i løpet av de nesten 50 årene oljeleting på norsk sokkel har pågått, så har det gitt formidable inntekter til landet vårt.

Men alle vet også at olja i seg selv er ingen bærekraftig ressurs, og da vi fikk dette kraftige prisfallet var verken oljeindustrien eller styresmaktene forberedt på konsekvensene. Det ser ut til at alle går og venter på at prisen skal stige til et lønnsomt nivå som i dag ligger på ca. 65 dollar fatet. Men som mange vet, så er den egentlige årsaken til prisfallet fra 120 til 30 dollar at USA ble selvforsynt med olje gjennom den nye «fracking»-utvinningsmetoden. Etter hvert som denne metoden sprer seg til andre land som Canada og England og holder prisene nede, så vil all tradisjonell oljeboring på nye felt her i landet være rent subsidiert nødsarbeid.

For oss som kun følger utviklinga gjennom sosiale medier, viser en utregning ved hjelp av kalkulator at mengden av til dels giftig boreslam (kags) fra et borehull, avhengig av diameter og dybde, vil variere mellom 70 og 140 tonn. Hvor finner vi det nasjonale deponiet for denne suppa, eller spres den ut på sjøbunnen? I så fall, er det den norske stat som er garantisten for giftige utslipp og eventuelle utblåsinger ved oljeproduksjon? Det er bra at vi har 7500 milliarder på bok!

Til sammenligning har en bærekraftig hvitfisknæring med en avkastning på 25 milliarder per år og har med jevn aktivitet de siste 1000 årene tilført landet vårt ca. 25 000 milliarder kroner. 

De som både i sør og nord heier på utredning og full oljeboring i LoVeSe, kan anbefales at når de neste gang er i Trondheim tar seg tid til en tenkepause på en av kirkebenkene i Nidarosdomen. Dra da pusten dypt og kjenner etter, kanskje vil de fornemme tørrfisklukta som henger igjen i kirkeskipet. Er de heldige og får et glimt av munken. Se nøye på kappa hans, er den virkelig sydd av tørrfiskskinn?

Det hjelper ikke å sitte her å drømme seg bort, en må tilbake til år 2017. Her er det flere ting som skaper uro hos en stor del av beboerne på halvøya. For eksempel lakseoppdrett slik det blir drevet nå. Anleggene blir større og større. Og en har inntrykk av at når bunnen blir forurenset av for-rester og fiskemøkk, så flyttes anlegget med begrunnelse i behovet for bedre strømforhold til et annet sted, og helst på dypere vann. En kan lure på om bunnforholdene på de forlatte plassene blir undersøkt og godkjent av ansvarlige myndigheter, hvem nå de er? Det er vel fortsatt slik at forurenser plikter å renske opp etter seg? Villfisken er i alle fall borte fra de plassene der anlegget har stått.  
Villfisken som går nær anleggene og spiser av for-rester og laksemøkk er et trøstesløst kapittel for seg. Det er så trasig at en vegrer seg for å gå nærmere inn på det her.

La det være sagt at oppdrettsnæringen har sine problemer å stri med, slik som lakselus. En ting er klinkende klart, skal de få bukt med lakselusa, så må laksen over i lukka merder. Det bør skje før hele strandsonen er rasert og kyst-Norge avfolka.

Det er jo underlig at med tusenvis av ledige godt kvalifiserte oljearbeidere, ledig verkstedkapasitet og ledige slepebåter så burde vi vært langt inne i et program for å få laksenæringa over i lukka merder. En må spørre, lider våre styresmakter av handlingslammelse?

Til slutt. Det blir sagt at det går godt her på halvøya. Men som det er påpekt i dette inseratet, så er det mange ting vi må få orden på, og det haster. Det gjelder infrastruktur, og bli hørt i saker som gjelder eget territorium både til lands og vanns. Håper ikke at eneste løsning skal bli som vist på vedlagt kartskisse, selv om våre naboer i øst ønsker mer samarbeid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Våre politikere får sjelden ros når de har gjort en viktig jobb. Det er vel mest kritikk over det som ikke blir gjort. Nå har Torgeir Knag Fylkesnes etter langvarig innsats fått til et viktig flertallsvedtak i Stortinget næringskomite. Et vedtak som et viktig både for Troms og Nord-Norge.

0
972

En hardt skadd pasient fikk ikke den hjelpen han burde fått, og mistet livet. Dette skjedde ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i desember 2013. Oppfølgingen overfor pasientens familie og egne ansatte sviktet fullstendig.

0
212