I en tid hvor regionene blir viktigere og viktigere i hele verden er det tid for å slutte med svekkingen av fylkene her i Norge.

Jeg snakker ikke om flere ressurser utdelt og øremerket, ikke statlige arbeidsplasser, men reell beslutningsmakt og myndighet til det regionale nivå, fylkene. Ser vi bakover i historien ser det ut til at denne makten svært motvillig forlater det nasjonale nivå, enten du er av rød-grønn eller blå-blå regjeringsfarge.  

I stedet for den vage debatten man har hatt om ’sentrum og periferi’ vi snakke om devolusjon i årets valgkamp. Devolusjon er desentralisering av politisk beslutningsmakt, myndighet og ressurser til å utføre ansvaret gitt på en god måte. Norge ligger over OECDs gjennomsnitt på sentralisert regional utvikling, altså om det er staten eller regionene selv som egentlig investerer utvikling i fylkene. I OECD gjør regioner/kommuner 59% av de offentlige investeringene her, mens Norge ligger på 49%. Det betyr at våre fylker i praksis har lavere bestemmelsesrett over egen utvikling enn mange av landene vi ofte sammenlignes med.

Det interessante i Norge er at den europeiske og globale trenden av å la regioner bestemme mer, har gått i motsatt retning i Norge. Ett av de store flaggskipene til EU er nettopp regionalpolitikken. En anerkjennelse om at ulike regioner kan ha ulike behov, at å bare tenke land blir for overordnet og generelt. I Norge har regjering etter regjering svekket det fylkeskommunale nivået, fratatt ansvar i stedet for å få mer.  Fra årtusenskiftet har fylkeskommunene mistet ansvar for sykehus, rusomsorg og nå sist sett en svekkelse av de regionale utviklingsmidlene med 342 millioner. KS (2016) tolket sistnevnte som et forsøk fra regjeringens side til å styre mer av hva fylkeskommunene bruker midlene på enn å gi økt kontroll over makt og myndighet.

Eksisterer det en generell motvilje blant nasjonale politikere til å spre beslutningsmyndighet av betydning, makt og ressurser nedover i nivåene? Til å få en større del av ressursene og bestemme mer av hva de brukes på selv? Det mest tydelige eksemplet på dette kommer til overflata hvis vi ser på de to siste forsøkene på regionreform. Med den ferskeste først var den kjente strategien bli større først, så skal dere se at dere får makt, myndighet og oppgaver. Det var altså lite annet enn det man hadde fra før som kunne ligge på forhandlingsbordet når fylkene diskuterte sammenslåing, et punkt som vakte frustrasjon og drepte motivasjon i flere prosesser. Tar du vekk tvangen, er det akkurat samme strategi som ble brukt i rødgrønn regjering under Forvaltningsreformen. Også da skulle man slå seg sammen først og få makt og myndighet i etterkant. Også da var ikke reformen en suksess, oppgavene som kom var magre. I stedet for å bli sterkere, som lovet, har fylkeskommunene under de to siste regjeringene blitt svakere.

Jeg er for større regioner, men jeg vil mer enn det se at de blir sterkere. I valgkampen savner jeg at nasjonale politikere kan vise vilje og handlekraft til å vise hva slags makt de vil gi fra seg hvis makten kommer for deres hender.  Det er langt fra all makt og myndighet som burde ligge i Oslo. I mange tilfeller, spesielt relatert til regional utvikling, burde fylkene i mye større grad kunne bestemme og satse på regionen de best kjenner selv. I en tid hvor regionene blir viktigere og viktigere i hele verden er det tid for å slutte med svekkingen av fylkene her i Norge.

Hvis bare konkret makt og myndighet hadde ligget på bordet i de to foregående reformene tror jeg også man ville sett helt andre resultater. Å kjøre den omvendte strategien, som handler om at uante oppgaver kommer etterpå, viser liten forståelse for situasjonen man står i som folkevalgt, representant for et fylke i en sammenslåingsprosess. Der det en gang har vært to eller tre fylkeshovedsteder skal det bli en. Der det har vært tre kontorer for fylkesmenn skal to forsvinne. Nabosamtalene blir enklere for de fylkene som er sikre på at de kommer styrket ut av det, gjerne fylkene med den største byen.

Sentrum og periferi-saken i valgkampen burde handle om hvem som har makt til å bestemme retning på utviklingen, og hvem som best håndterer ressursene som kan brukes til en sånn utvikling. Som velger og stor-fan av fylker vil jeg ha svar på om noen av partiene har planer om å gi fra seg noe av makten de blir tildelt, og enda viktigere, hvilken makt og hvilke ressurser er det da snakk om? Midler av hvilken størrelse? Og hvis viljen ikke er der, hva er grunnen for det? Det er nemlig lettere sagt enn gjort å gjøre regioner til sterke utviklingsaktører. Det krever vilje. En vilje historien har vist at nasjonale politikere helst beholder i egne rekker på Stortinget.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er svært alvorlig at Tromsø kommunes administrasjon synes å prioritere gress og sykkel framfor effektiv fullverdig toveis kollektivfelt på Stakkevollveien.

0
59

Valget 2017 er historie og koalisjonsregjeringen mellom Høyre og FrP med støtte fra Venstre og Krf beholder trolig regjeringsmakten.

0
20