Har Nord-Norge noe å lære av Island?

Roger Ingebrigtsen: Jeg ser fire veldig tydelige trekk ved islandsk idrett som jeg mener vi i Nord-Norge kan lære av.

Begeistringen for det islandske fotballmirakelet vokser og vokser jo lengre nord i Norge du befinner deg.

Vi er vitner til et fotballmirakel. Lille Island, knapt ute av sin egen finanskrise, vinner mot de aller største og sterkeste. Europa og verden serveres en 2016-versjon av Davids kamp mot Goliat. 

Begeistringen for det islandske fotballmirakelet vokser og vokser jo lengre nord i Norge du befinner deg. I Nord-Norge sitter mennesker som knapt har sett en fotball-kamp før og skriker i fistel med TV-kommentator Gudmundur Benediktsson. 

Lille Island, enda mindre enn Nord-Norge, viser verden at fiskerfolket i nord tar opp kampen mot de store. 

Et fotball-EM vi selv ikke fikk delta i, er likevel blitt en av sommerens mest lidenskapelige opplevelser. Alt takket våre slektninger på øya 160 mil vesterut i havet. Det nærmeste vi kommer følelsen av at Nord-Norge deltar i et EM er å følge Islands kamper i Frankrike. Og det skader selvsagt ikke at lagets fantastiske keeper til daglig vokter målet til den nordnorske storheten Bodø/Glimt. 

I fire fantastiske fotballkamper har vi sett hvordan Norges lillebror har holdt følge og til og med nedkjempet fotballstorheter med 100 ganger flere innbyggere. Stemmen til Gudmundur Benediktsson – «Island två, England ett, trodde dere noen gang dere skulle få oppleve det» - blir i noen magiske minutter vår egen røst. Det umulige er mulig. Vi små kan vinne. Kraft og hardt arbeid kombinert med lidenskap kan skape mirakler.

Under EM skal vi alle først og fremst bruke tiden på å nyte selve fotballen og glede oss til Island sin kvartfinale mot Frankrike. Samtidig kan jeg ikke la være å reflektere litt over hva vi i Nord-Norge kan lære av våre naboer i vest. De er 330.000 innbyggere og lever av havet. Vi er 480.000 innbyggere og lever av havet. Hva er det de, på idrettsfeltet, har gjort og som kan være en slags retning også for oss?

Det finnes mange analyser og meninger om de store islandske idrettsprestasjonene. Jeg skal verken leke ekspert eller konkludere. Det skal vi heller la islendingene selv få gjøre de neste ukene og når vi i Agenda Nord-Norge inviterer Island til vår store nordnorske samling i Alta 7.-8. november i år.

Likevel ser jeg fire veldig tydelige trekk ved islandsk idrett som jeg mener vi i Nord-Norge kan lære av. De hevder seg i flere verdensidretter, nesten mot alle odds. Hvordan er det mulig? 

  1. Spissing

Islendingene har kun 330.000 innbyggere. Derfor satses det på noen få høyt prioriterte grener. Aller høyest prioritet gis fotball og håndball. Der er de i verdensklasse.

Om vi overfører dette til nordnorsk næringsliv, mener jeg det gir oss en klar retning: Vi, 480.000 innbyggere, kan aldri nå verdensklasse om vi satser på et bredt spekter av næringer. Vi må spisse på noen få områder for å kunne bli best; Reiseliv, sjømat, energi og arktisk kunnskap.

  1. Prioritering

Islendingene tar konsekvensen av sin spissing: Pengene og anleggene prioriteres der de har bestemt seg for å bli best. Her har Norge og Nord-Norge mye å lære. Om vi skal være best i verden på sjømat må laksen nå Tokyo på så få timer som overhodet mulig. Derfor må vi prioritere veiene som går fra våre små fiskerisamfunn til flyplassene høyest. Dersom turistene skal velge Bodø og Alta foran London og Paris må vi prioritere logistikk og infrastruktur som gir de en sømløs og enkel adkomst til opplevelsene. Og våre universiteter må prioritere de studier som skal levere til de næringene vi faktisk har bestemt å spisse oss på.

  1. Profesjonalisering

I et intervju med Nordlys sier idrettspresident Frimann Ari Ferdinandson at topp kvalitet i treningsopplegget også til de aller yngste har vært viktig for suksessen. Foreldre og onkler er erstattet med trenere som har tatt utdannelse og kurs innenfor de idretter de skal trene andre til å bli gode i. 10-åringer som møtes på håndballbanen av trenere som både skaper trivsel og profesjonalitet, har alle muligheter til å lykkes.

Hvor langt er vi i Nord-Norge kommet i forhold til profesjonalisering? Våger vi stille krav om profesjonalitet i alle ledd på de få områder hvor vi skal være i verdensklasse? Jeg skal ikke svare på spørsmålet, annet enn å antyde at jeg mener vi har veldig mye å gå på i våre personlige og kollektive holdninger til profesjonalitet i alle ledd av et eksportprodukt.

  1. Oppofrelse

Den fjerde faktoren jeg vil trekke fram heter oppofrelse. Verdens fremste fotballanalytikere sier de knapt noen gang har sett et fotball-lag som jobber hardere for hverandre. Når en er sliten og ikke når ned på et løp, er det en annen som løper enda litt hardere for å reparere. Og når alle er utkjørt står det 10.000 medspillere på tribunen og får fram de aller, aller siste kreftene.

Nord-Norge er en sterk identitetsregion. La oss bli inspirert av Island til å jobbe for hverandre fra Bindal i sør til Kirkenes i nordøst. Grunnleggende sett er det dette Agenda Nord-Norge handler om. I tillegg til all lidenskap og kraft vi kan mobilisere i hver enkelt bedrift, kommune og fylke, finnes det en felles kraft i hele landsdelen. Den må vi få enda mer opp og fram.

Og i mellomtiden kan vi nyte de islandske øyeblikkene fra Frankrike. Kommentator Benediktsson skrek ut at britene forlater Europa, mens Island skal til Paris. 23 fotballspillere, 330.000 innbyggere og en TV-kommentator i verdensklasse kan skape nye mirakler. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer