Erfaringen viser at når Troms og Finnmark har mistet mye av fiskeflåten, så skyldes det at fiskereide båter er solgt til Vestlandet. Altså har fiskerne selv undergravet sin egen rettighet, skriver Svein Ludvigsen. Illustrasjonsfoto: Torgrim Rath Olsen

Har tiden løpt fra Norges Fiskarlag?

Faktum er at den industrieide trålerflåten har vist seg mer lojal til lokal industri enn fiskerne selv.

Har tiden løpt fra Norges Fiskarlag? ble det spurt om på en interessant konferanse som Vest-Finnmark Regionråd nylig arrangerte i Hammerfest.

Sterke og representative parter i arbeidslivet er en av bjelkene i den demokratiske maktspredningen. Forut har der gjerne vært dugelige kamper. Så også innen fiskerinæringen. Den sterke part med stor politisk gjennomslagskraft har vært Norges Fiskarlag.

Laget ble stiftet i Bodø i 1926. Siden dannelsen har det vært sterke motsetninger mellom landsdeler, flåtegrupper og fiskeren som arbeidstaker og båteierne som arbeidsgivere.

Fiskarlaget vant frem på flere fronter. Råfiskloven kom i 1938 og flyttet makten om minstepris fra industrien til fiskerne. En annen stor sak var lovbeskyttelsen av en fiskereid flåte. Unntaket er trålere som industrien fikk eierskap til. Et nyere eksempel er Hovedavtalen mellom staten og fiskerinæringen som ble inngått i 1964. Her fikk Norges Fiskarlag enerett til å forhandle om økonomisk støtte til næringen. I kriseåret 1990 var avtalen knapt 1 milliard kroner. Næringen er nå subsidiefri.

Tross at fiskarhøvdingen og stortingsrepresentant (1921-1952) Aldor Ingebrigtsen (AP) fra Kvaløya var en tydelig talsmann for lagets politiske uavhengighet ble Norges Fiskarlag en maktfaktor i Arbeiderpartiet. Så tett sammenvevet var de to at da vår første fiskeriminister, Reidar Carlsen (AP), kjempet frem en trålerflåte i etterkrigsårene tørnet han og lederen i fiskarlaget, Jens Steffensen, sammen.

Steffensen var mangeårig leder i Stortingets Sjøfarts- og fiskerikomite og leder i Norges Fiskarlag både før og etter krigen. I konflikten mellom Regjeringen og Fiskarlaget nærmest tvang statsminister Gerhardsen i 1951 Steffensen til å trekke seg som fiskarlagsleder. 

I dag er fiskerne mer splittet enn godt er. Norges Fiskarlags politiske innflytelse er over tid blitt marginalisert. Norges Kystfiskarlag er om mulig helt uten innflytelse. Fiskebåtrederne er fortsatt med i Fiskarlaget, men har så sterke særinteresser at de nærmest må betraktes som en tredje fiskarorganisasjon.

På konferansen i Hammerfest ble fiskeripolitiske utfordringer debattert av fiskere, lokalpolitikere, industrifolk og forskere. Det ble en forbilledlig dialog uten skjellsord og uvennlige karakteristikker, men med respekt for uenighet. Inntil rikspolitikerne entret scenen og fant det opportunt å omtale politiske motstanderes argumenter som «tull», antakelig i mangel av egne saklige tanker.

Et hett tema var Regjeringens beslutning om å la fiskeindustribedriften Gunnar Klo AS på Myre eie et kystfiskefartøy. At fiskeriministeren hadde satt det såkalte aktivitetskravet i Deltakerloven til side støter an mot fiskernes eksklusive rett til å eie fiskefartøy.

På konferansen ble fiskerne beskyldt for å være imot enhver endring i fiskeripolitikken, hvilket nok er en sterk overdrivelse. Den historiske eneretten å eie fiskebåter opplever de som truet. Argumentasjonen om at bare en fiskereid flåte sikrer levering av fisk til bedriftene langs kysten holder dog ikke lenger. På Myre eier fiskerne 3 bedrifter, mens Klo AS mistet sitt driftsgrunnlag da en fiskebåt ble solgt ut av kommunen. Nå kan de med eget fartøy erstatte tapet av råstoff.

Erfaringen viser også at når Troms og Finnmark har mistet mye av fiskeflåten så skyldes det at fiskereide båter er solgt til Vestlandet. Altså har fiskerne selv undergravet sin egen rettighet. Faktum er at den industrieide trålerflåten har vist seg mer lojal til lokal industri enn fiskerne selv. I tillegg er mye av fiskeflåten nå eid av redere som det er lenge siden hadde fiskeslog på støvlene.

I så måte kan det være god grunn til å sette på dagsorden om lovbestemmelsen om eierskapet til flåten har overlevd seg selv. Over tid har man sett at en stadig større integrasjon flåte, produksjon og eksport, fra «fjord til bord», har vært vellykket.

Om fiskerne ser sitt eget beste slutter de nå rekkene. Da kan de være med å forme fremtidens politikk istedenfor ensidig å kjempe tapte slag. Industrien må akseptere at maktforskyvninger ikke kan være ensidig. Jeg har tiltro til at fiskeriministeren, uavhengig av parti, vil lytte og søke løsninger som kan bidra til at denne viktige næringen kan påta seg det samfunnsansvaret de faktisk har.

Vest-Finnmark sine politikere viste på Hammerfestkonferansen at saklig dialog er løsningen. Fiskeren, industrien og arbeidstakerne er i samme båt. Nå gjelder det å henge sammen. Alternativet kan fort bli at de blir hengt hver for seg.

(Svein Ludvigsen var fiskeriminister i Bondevik-regjeringen i perioden 2001 til 2005.  Han representerte partiet Høyre.)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer