Det er ikke artig at bygda dør mens det sitter en haug med gamle og utslitte fiskere med millioner i banken

En gang fikk norske fiskere kvotene gratis fra staten. Nå omsettes de samme fiskekvotene for svimlende beløp, og mange fiskere blir styrtrike på det som er ment å være fellesskapets eiendom. Kunne det ikke være mulig å behandle vår felles rikdom på en mer anstendig måte enn at hele gevinsten havner i lommene på noen få, rike mennesker?

Tydeligvis ikke. For nesten ingen politikere trekker i nødbremsen. Tvert imot, de toer sine hender. Av de 19 nordnorske stortingsrepresentantene ser det kun ut til å være en eneste en - SVs Torgeir Knag Fylkesnes - som har et kontinuerlig engasjement når det gjelder de store og irreversible endringene som nå finner sted langs kysten. For i løpet av 2016 har Høyre og Frp-regjeringen tatt to grep som virkelig har satt fart på bevegelsen av kvoter:

1. Fjernet begrensingene for overføring av deltakeradganger mellom båtstørrelser over 11 meter. Det innebærer at de største båtene (på inntill 500 kubikk lasteromskapasitet - altså båter med en lengde på 50-60 meter) kan kjøpe kvoter fra kystfiskebåter helt nede i 11 metersstørrelsen. 

2. Fjernet fylkesbegrensningene, og isteden delt Norge i to soner. Det betyr at man nå kan selge kvoter fra for eksempel Øst-Finnmark til Nordland. Samtidig vet vi at det finnes diverse smutthull i reglene som gjør at en raskt kan flytte disse rettighetene videre ut av landsdelen, til Sør-Norge.

Etter regelendringene som trådde i kraft 22.juli, viser statistikken fra Fiskeridirektoratet at torskekvoter selges ut av Troms og Finnmark i rekordfart. Og prisene som tilbys er ganske enkelt svimlende, med priser på flere titalls millioner kroner.

Etter at reglene har fått virke i fem måneder er altså effekten allerede merkbar. I næringa frykter mange nå at dette fortsetter i samme tempo.

Vi står overfor to drivkrefter bak denne karusellen. For det første, at Fremskrittspartiet har fått hånd om fiskeripolitikken, og for det andre, fiskernes egen grådighet.

Den første ufordringen er størst. Hvem hadde vel trodd at noe som er så utrolig viktig for nasjonen som norsk fiskeripolitikk - skulle bli et laboratorium for et fløyparti i norsk politikk. Fremskrittspartiets markedsliberalisme er i allefall ingen politikk for folk flest i norske fiskevær. Men i Høyre ser det ikke ut til å være noen ansvarlige voksne tilstede, som er interesserte i å stanse hjemme-alene-festen på havet.  

I Norge går det en lang og ansvarlig linje der samfunnskontrakten mellom fiskerinæringen og lokalsamfunn har blitt forsterket gjennom aktiv, politisk styring. Fremskrittspartiet ser det annerledes, og har ingen problemer med at kvoter blir rene spekulasjonsobjekter. Tvert imot er dette både naturlig og ønskelig for partiet.

Det vi nå er vitne til er en grunnleggende endring i hovedretningen på fiskeripolitikken i Norge. Det finnes ikke lengre noen finstemt politisk forståelse for hvordan endringer i regelverk kan forrykke balansen, og få store konsekvenser for fiskeriavhengige samfunn. Og enda viktigere; det mangler en grunnleggende forståelse for hvilket ansvar som følger med å håndtere verdier som har stor betydning for et fellesskap.

Per Sandbergs statssekretær, Ronny Berg, forteller til NRK at han ikke ser noen grunn til bekymring etter at mange båter med torskekvoter er solgt ut av hans hjemfylke Finnmark etter bare fem måneder med et nytt regelverk. Berg mener det vil stabilisere seg, og at det uansett ikke er mange kvoter som er solgt.

– Det er tross alt over 400 fartøy som kunne solgt seg ut, så det er ikke noen stor andel, sier Berg.

Stakkars Finnmark. Har finnmarkskysten noensinne hatt en dårligere ombudsperson enn Berg, i noe departement, noensinne? En politiker som på samme måte aktivt motarbeider de langsiktige interessene i sitt eget fylke?

Det er høyst tvilsomt.

Men dette har også blitt et spørsmål om den enkelte fiskers følelse av samfunnsansvar. Det er for få som motstår fristelsen til å selge arvesølvet fra eget lokalsamfunn. Hans Lund i Mehamn i Finnmark er et hederlig unntak. 61 år gammel er han på vei ut av et hardt yrke. Han gir avkall mange millioner og solgte kvoten langt under markedspris til en ungdom i bygda.

Som han sier - det er ikke artig at bygda dør mens det sitter en haug med gamle og utslitte fiskere med millioner i banken.

Måtte mange flere gjøre som Hans Lund. Men det har kanskje formodningen mot seg.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

1
248

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
2