Hei, det er deg. Deg selv.  

Mye av det som tidligere var pauser i hverdagen, fylles nå opp av skjermer og sosiale medier, skriver gjestekommentator Christine Kristoffersen Hansen.

24-bussen, mandag kl 08.54: Jeg viser frem mobil-billetten til sjåføren før jeg putter telefonen tilbake i lomma, går om bord og finner meg et ledig sete. Nærmest på autopilot lirker jeg umiddelbart fram mobilen igjen, og i løpet av de to, tre neste stoppene får jeg kjapt sjekket både e-post og oppdatert meg på de siste nyhetene. Deretter logger jeg inn på Facebook, scroller på måfå nedover feeden med feriebilder, fjellturer og helgas grillparty hos ei venninne i sør. På Instagram er det bryllup, ny rekord i klatreveggen og en fersk førtiåring, mens Snapchat kan by på en liten tass på tohjulsykkel i Trondheim og utsikten fra et hotellrom i Stockholm.

Selv har jeg ikke kommet meg lenger enn fra Tomasjord til Ishavskatedralen, og idet vi når brua klarer jeg omsider å rive blikket opp fra skjermen. I bussen er det totalt elleve andre passasjerer, og de siste meterne før jeg skal av bruker jeg til en kjapp opptelling: Én mann (som for lengst har passert middagshøyden) kikker ut av vinduet, én yngre mann leser i ei bok. Og de ni andre? Yes, korrekt: Samtlige sitter med krum nakke over lysende smarttelefoner.

Øyeblikksbildet er på ingen måte unikt. Mye av det som tidligere var pauser i hverdagen, fylles nå opp av skjermer og sosiale medier. En gjennomsnittsnordmann sjekker telefonen hele 150 ganger i løpet av en dag. Vi dykker inn i telefonen i køen på butikken, på kino, mens vi sitter på do og når barna hopper på trampolina. Vi snapper fra sofaen på kvelden, sjekker Facebook mens middagen står i ovnen eller samtidig som kaffemaskinen forbereder en dobbel espresso.

Tid til egne tanker, ideer og refleksjoner byttes heller ut med andres bilder, andres oppdateringer og andres meninger. For med en gang det dukker opp en ledig stund, griper vi etter telefonen. Skrur verden på. Og oss selv av.

Et par hakk grundigere forskning enn mine observasjoner på bussen, ble presentert i Nordlys tidligere denne uka. Ungdata-undersøkelsen har hentet inn svar fra 3 943 elever i de videregående skolene i Troms. Det utgjør 67 prosent av alle elevene i fylket. Her rapporterer 87 prosent av ungdommene at de daglig bruker mer enn to timer foran skjerm (vanligvis). På landsbasis er tallet 82 prosent. I den samme undersøkelsen oppgir skyhøye 29 prosent å være ganske mye eller veldig mye plaget av ensomhet. Dette er fem prosentpoeng høyere enn landsgjennomsnittet. Andelen som rapporter om at de er mye plaget av depressive symptomer er 23 prosent i Troms.

Både tallene for skjermtid, depressive symptomer og ensomhet har økt betraktelig siden forrige undersøkelse. Finnes det noen sammenheng? Absolutt, mener flere forskere. University of Pittsburgh publiserte i 2017 en studie som viser et klart paradoks: Unge voksne føler seg mer sosialt isolert jo mer tid de bruker på sosiale medier. Forskerne mener at glansbildet av andres liv får folk til å tenke at alle andre har det så mye bedre enn dem, og at de kan føle seg ensomme når de for eksempel ser bilder fra en fest de selv ikke har deltatt på. Så allmenn har redselen for å gå glipp av noe blitt, at det til og med har fått sin egen betegnelse: FOMOFear of missing out.

I programmet TrygdekontoretNRK i april forklarer psykiatriprofessor Finn Skårderud at sosiale mediers røde varslinger, likes og umiddelbar respons treffer lystsentret i hjernen – og han spår at diagnosemanualene om avhengighet snart vil bli utvidet. At vi om ikke lenge vil få høre om både frakoblingsangst, sammenligningsangst og presentasjonsangst. Særlig bekymret er Skårderud for at den konstante påkoblingen gjør at vi nettopp ikke klare å være med oss selv. At vi ikke tar oss tid og rom til å regulere våre egne tanker og følelser.

Vel ute av bussen putter jeg mobilen i sekken. Glider igjen. Nå skal jeg øve meg. På å være alene. Jeg skal innrømme at det er faktisk er litt skummelt – men samtidig er FOMOFear of missing out ingenting sammenlignet med frykten for å miste seg selv.

 

Christine Kristoffersen Hansen (f. 1982) er journalist, forfatter og tidligere kulturredaktør i Nordlys. Hun bor i Tromsø, men kommer fra Andøya. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse