Hvor lenge skal nordnorske akademikere, media, politikere og andre begrave seg i denne historisk smertefulle og nasjonalt begrensende forståelsesrammen?

Jeg har alltid stor nytte og glede av å lese Kjell Arne Røviks analyser. Ikke bare er han en dyktig akademiker, men han er også en særdeles god formidler. Men jeg ble overrasket da jeg leste hans artikkel om makt og avmakt i Nord-Norge i Nordlys 8.september. Det var ikke det han sa som forundret meg, for her var det nye relevant, interessant og tankevekkende. Det var snarere det han ikke kom inn på som forbauset meg. I den særdeles omfattende gjennomgangen av Nord-Norge i et nasjonalt maktperspektiv utelater Røvik å nevne at Norge i over to tiår har vært del av den svært omfattende EØS-avtalen. Så hva har denne avtalen med nordnorsk makt eller avmakt å gjøre?

EØS-avtalen medfører at Norge i realiteten er 75 % medlem av EU (NOU 2012:2). Dette innebærer vi i Norge i svært stor grad blir påvirket av EUs politikk og regelverk og at vi de facto har fått et 4. forvaltningsnivå. EØS-avtalen er sannsynligvis den største samfunnsendringsaktøren i Norge i nyere tid særlig fordi den ikke minst har ført til at maktforhold har forskjøvet seg fra nasjonalt til europeisk nivå. Norge og norske aktører må i denne situasjonen forholde seg til maktinstitusjoner utenfor landets grenser, på nye (og til dels ukjente) arenaer og med nye (og til dels ukjente) aktører. Kort fortalt; politikkutforming og det politiske lobbyarbeidet skjer vel så mye i Oslo som i Brussel (burde i alle fall), og i andre europeiske hovedsteder slik som Berlin, Stockholm eller Bratislava.

Glem et øyeblikk om du er en som elsker eller kanskje helst hater EU og/eller EØS-avtalen på grunn av sjølstyre eller andre begrunnelser. Saken er den at EØS-avtalen – til tross for dens særdeles udemokratiske konstruksjon – ikke bare handler om markedsadgang og eksport. EØS-avtalen har i realiteten brutt ned norske myndigheters monopol på politikk- og regelverksutvikling og dermed gitt norske aktører et helt nytt frihets- og handlingsrom. For regionale aktører slik som Nord-Norge (hvis vi forestiller oss at landsdelen fremstår og opererer som én regional aktør) er dette en fantastisk mulighet fordi man ikke behøver kun å forholde seg til Oslo for å fremme sine interesser, legge fremtidsplaner og oppnå finansiering. Derfor bør nordnorske aktører i mye større grad forholde seg til EU og politiske og økonomiske aktører i europeiske medlemsland og regioner dersom man er opptatt av egne rammebetingelser, interessert i allianser og samarbeid være seg regionalpolitikk, grenseoverskridende samarbeid, forretningsutvikling, utveksling, EU-programmer, nettverk eller nye investorer. Eller sagt på en annen måte – hopp over Oslo. Eventuelt ta et stop-over der - på vei til Brussel.  

Dette er naturligvis en overdrivelse. Svært mange forhold handler fortsatt om nasjonal politikk, ikke minst innen utdanning, helse, velferd, skatter og avgifter, eksempelvis. Og Oslo er fortsatt Norges politiske maktsentrum. Men poenget er at (makt)spillet om politisk oppmerksomhet, rammebetingelser og ressurser skjer vel så mye i Brussel/EU som i Oslo. EØS-avtalen gir regionale aktører frihet til å operere i EU/EØS-området eller i forhold til EUs politiske institusjoner og aktører på selvstendig grunnlag. Uten velsignelse fra nasjonale myndigheter eller allianser med Oslo-baserte aktører kan hvem som helst inngå allianser med eller drive lobbyvirksomhet i ulike maktsentra i EU. Man må bare se det, forstå det og lære seg å bruke det mulighetsrommet som er der. Det krever langsiktighet og møysommelig oppbygging av systemkompetanse og nettverk. Og ikke minst; man må aller først vite hva man selv vil. EU-spillet handler om å være på etterspørselssiden. Men det handler mest om å være på tilbudssiden; hva har man å tilby av ideer, løsninger, kompetanse og ressurser. Og som utallige nordområdeanalyser og Røvik peker på, Nord-Norge har mye å by på som region innen viktige områder for verdens befolkning; mat, energi, vann, naturopplevelser osv.

Derfor burde Nord-Norge analysere sine utfordringer og definere sine drømmer i et europeisk – eller mer presist euroarktisk – perspektiv og erkjenne at det ikke lengre er nødvendig å begrense sitt mentale bilde og handlingsrom til det nasjonale eller klassiske myndigheter tilbyr.   

Det er naturligvis ikke slik at ingen tenker og opererer slik i Nord-Norge i dag. Det er mange eksempler på initiativer og tiltak som nettopp er etablert inn i en slik forståelsesramme; Barentssamarbeidet, Nord-Norges Europakontor, Arctic Frontiers, Nordområdesenteret, Agenda Nord-Norge m.fl.

Ja, det er en maktkonsentrasjon i Oslo. Ja, den norske makteliten bor i Oslo. Ja, det oppleves urettferdig at så få nordnorske politikere nasjonale profiler, og ja, alt for få nordnorske personligheter figurerer i boken om «Makteliten». Men ærlig talt; hvor lenge skal nordnorske akademikere, media, politikere og andre begrave seg i denne historisk smertefulle og nasjonalt begrensende forståelsesrammen?

Så Nord-Norge burde takke EU – via EØS-avtalen – for at Nord-Norge kan praktisere en etterlengtet frigjøringsprosess - uten geriljakrig og separatistbevegelse - fra den evige kampen «mot Oslo» der Nord-Norge selv opplever en permanent konkurranseulempe i samlivet og verken blir sett eller forstått. Og glem strukturdebatter. Det er tid for å rive ned barrierer, ikke bygge opp nye. Og man behøver ikke vente på tillatelse fra Oslo. Heia EU, heia Nord-Norge!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Advokatforeningen i Norge advarer mot å legge ned det juridiske fakultetet i Tromsø.

5
348

Hurtigrutens forhandlinger med Tromsø Havn har havarert. Nå vil ikke Hurtigruten benytte seg av Tromsø Havn sine tjenester, inkludert den splitter nye passasjerterminalen som er under bygging.

4
303