Geolog Vegar Einvik Heitmann overser at det for lengst er tatt et oppgjør med det gamle krav om objektivitet i absolutt forstand i forskningen og at det er allment erkjent at en forskers verdisyn og samfunnsengasjement lar seg kombinere med strenge krav til saklighet og kritisk metode. På godt norsk heter det «å ha to tanker i hodet samtidig» eller å ha «et varmt hjerte og et kjølig hode», skriver Einar Niemi. Foto: Knut-Sverre Horn, NRK Finnmark

Hvorfor dette raseriet?

Om Heitmann, arkeologi og historie

Det er neppe tilfeldig at slik jakt på «alternativ sannhet» og «korrigert historie» i denne debatten først og fremst er knyttet til samisk historie.   

Forrige helg deltok jeg på De norske historikerdager 2018, det årlige hovedmøte for historikerne i landet, i år med Universitetet i Agder, Kristiansand, som vertskap. Tittel på årets hovedtema var «Historikerne i samfunnet», som ble bredt belyst ved forelesninger, også av inviterte utenlandske historikere, og i paneldebatt. Temaet hadde direkte relevans for debatten om nordnorsk historie og arkeologi. En rekke problemstillinger ble tatt opp omkring historiefagets samfunnsrelevans, historikerens vitenskapelige og etiske ansvar, formidlingens utfordringer og bruk og misbruk av historie i dagsaktuell debatt. (Mitt eget innlegg var i hovedsak om det siste). Innleggene og debattene fortalte om stor grad av felles erfaringer blant historikerne i møtet med allmennheten og den offentlige debatten. På den ene siden vanker det ikke sjelden ros for opplysende formidlingsbidrag. På den andre siden erfarer historikerne ofte mistenkeliggjøring av motiver og engasjement, med innslag av konspirasjonsteorier der påstander ofte forekommer om historikere som nyttige og villige redskaper for bestemte politiske posisjoner og prosjekter. Det ble også hevdet at debatten i de seinere åra har vist forfallstendenser for eksempel ved at det ikke skilles tilstrekkelig mellom sak og person og ved hyppige innslag på grensen til mobbing og personforfølgning. Det var da ingen overraskelse å høre at unge historikere oftest holder seg borte fra debatt og historieformidling i media.

En som har fulgt med i den nordnorske debatten over mange år, kunne nikke gjenkjennende til svært mye av dette, men også gjøre seg noen ettertanker. Hvorfor er etter alt å dømme historikerne og arkeologene ved UiT i så ekstrem grad utsatt for angrep år etter år, der ofte den samme kritikken omkring de samme tema går igjen, ja som «hakk i plata» og «evig slagmark» som jeg engang kom til å si det?  Hvorfor blir hele fagmiljøer ved UiT dømt nedenom og hjem, karakterisert som en «nordnorsk fadese» og med produksjon av «eventyr» i stedet for vitenskap og forskningsbasert formidling, slik lektor og geolog Vegar Einvik Heitmann hevder (Nordnorsk debatt 6.6., Nordlys 7.6.)? Hvorfor dette raseriet?

Jeg har ikke noe gjennomtenkt svar på disse angrepene og seiglivede påstandene, som det synes nytteløse å argumentere mot på saklig måte. Men en antydning til svar finnes kanskje i teorien om  «belief systems» i studier av politikk, særlig om trusler, som viser seg å være mer forestilte enn reelle. Seigheten i slike «trossystemer» kan være nyttig som legitimering for vedlikehold av bestemte dagsaktuelle politiske holdninger. Eksempler fra norsk historie er forestillingene om «den russiske fare» og «den finske fare». Det er neppe tilfeldig at slik jakt på «alternativ sannhet» og «korrigert historie» i denne debatten først og fremst er knyttet til samisk historie.   

Heitmanns oppfatninger er helt i tråd med de mange utfall som har kommet over mange år mot historikerne og arkeologene, men også mot samfunnsvitere og dels språkforskere ved UiT. Hans særlige bidrag er forsøket på en vitenskapsteoretisk forklaring på «fadesen», der han hevder at fagmiljøet nærmest kollektivt har gått i en slags felle, med «det røde universitet», aksjonsforskning, postmodernisme og prosessuell arkeologi som avgjørende ingredienser. Han hevder at dersom vi hadde skjelt lite grann til evolusjonspsykologi, hadde vi forstått hvorfor forskningen ble fanget av identitetspolitikk, subjektivitet, teoretisering og kildeangst. Det er sterk kost, også siden servitøren (som presenterer seg som geolog) i innlegget ikke viser noen faglig kompetanse verken i historie eller arkeologi eller i samfunnsfag og humaniora for øvrig. Her finnes da heller ingen konkrete referanser  til kilder, bare generelle påstander og utsagn og allmenne henvisninger til annen kritikk. Han synes nærmest å mene at bare påstander gjentas ofte nok, blir de sannheter.

I sin teoretiske utlegning overser Heitmann flere nokså elementære elementer. Som oftest er jo teori et verktøy for å utvikle interessante problemstillinger og rydde tanken for overordnede forklaringer, men ikke uten testing av hypoteser (og alternative hypoteser) på grunnlag av kilder. Jeg må nesten (unnskyld) smile litt i skjegget over påstanden hans om at jeg lider av kildeangst og er frakoblet normal kildekritikk – etter et etter hvert nokså langt historikerliv i nærkamp nettopp med kildene.  Jeg skulle gjerne sett Heitmanns kilder for påstanden hans om meg. Siden striden om Lyngstuva tydeligvis ennå ikke har lagt seg i debatten, tillater jeg å minne om mitt eget innlegg høsten 2017 der mitt anliggende var å vise hvordan kildekritikk og kontekstuell tolkning er nødvendig for historiefaglig fundert opplysning. I innlegget viste jeg at «kildefetisjisme», det vil si ensidig og bokstavelig bruk av enkeltkilder, lett vil ende på  avveier. Heitmanns påstand at historikere ved UiT ikke praktiserer slik metode, faller rett og slett på steingrunn.

Heitmann har også kastet seg over at jeg en gang i et lite forskningshistorisk overblikk har nevnt «aksjonspreget forskning», som om alt siden 1970-tallet kom til å arte seg som aksjonsforskning og som om slik forskning i seg selv er frakoblet normal vitenskapelig tilnærming. Aksjonsforskning er jo en fellesbetegnelse på flere retninger med ulike tradisjoner, men der hovedbegrunnelsen er at resultatene er tenkt brukt til praktiske tiltak gjerne med forskeren som medvirker. Mye god oppdragsforskning er også aksjonsforskning. Betegnelsen var mest anvendt i samfunnsfagene på 1960- og 70-tallet og til tidas krav om samfunnsnyttig bruk av fagene. Heitmann overser for øvrig at det for lengst er tatt et oppgjør med det gamle krav om objektivitet i absolutt forstand i forskningen og at det er allment erkjent at en forskers verdisyn og samfunnsengasjement lar seg kombinere med strenge krav til saklighet og kritisk metode. På godt norsk heter det «å ha to tanker i hodet samtidig» eller å ha «et varmt hjerte og et kjølig hode». For øvrig er forskningsetikk ikke noe ukjent for verken historikerne eller arkeologene.

Historiefaget, som alle andre fag, er konstant preget av en vitenskapsintern debatt, knyttet til  publikasjoner, forskningsprosjekter osv. Begrunnet kritisk dialog er da også betraktet som helt nødvendig for utviklingen av ethvert fag. Konsensus om alle ting ville være en ulykke. Det er da ikke overraskende at det forekommer kritikk av historikere ved UiT, selv om den politiserende kritikken til Ole Jørgen Bendictow, som Heitmann applauderer, ikke er vanlig. Den skiller seg da også sterkt fra andre faglige vurderinger av det angjeldende verket til Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen.

Og dette burde være et tankekors, tatt i betraktning de grove utfallene mot historikerne i Tromsø: Dersom forskningen og formidlingen vår er en fadese, rene konstruksjoner og eventyr, hvordan kan det da ha seg at historikerne ved UiT har høstet en rekke priser og æresbevisninger nasjonalt så vel som internasjonalt, at historikerne inviteres til tunge verv i redaksjoner og kommisjoner nasjonalt og  internasjonalt, og at evaluering av historikermiljøet og dets virksomhet av internasjonalt sammensatt ekspertgruppe har gitt svært høy karakter? Er verden blitt lurt, har historikerne konspirert seg til ære og posisjoner? Et rykende ferskt eksempel er den høythengende prisen som den russiske forleggerforeningen nylig har gitt til bokverket Russland kommer nærmere (2014, oversatt til russisk 2017), redigert av Jens Petter Nielsen og med bidrag fra flere historikere ved UiT sammen med russiske kolleger, «Beste bok i 2017 som fremmer dialog mellom kulturer». Historikerne og arkeologer og samfunnsvitere har forsøkt seg med dialog også i debatten i Nord-Norge, men dessverre blitt møtt med vel mye av mistenkeliggjøring og «alternative fakta».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse