Foruten å konstruere et fordreid inntrykk av et unisont miljø der alle mener det samme, og dertil betimelig utelate kritikken som har blitt rettet mot postmodernistisk tenkning i løpet av de siste 15-20 årene, får altså Heitmann, av alle ting, fortolkning til å framstå som en mistenkelig akademisk aktivitet. Interessant, siden dette i nærmere 200 år har vært sett som grunnleggende for de historiske fagenes karakter og metode. Kilder må selvsagt fortolkes, de står ikke parat med konkluderte historier på lager. Og hva blir det av kildekritikk uten fortolkning? skriver Bjørnar Olsen.

Heitmanns fadese

Kilder må selvsagt fortolkes, de står ikke parat med konkluderte historier på lager. Og hva blir det av kildekritikk uten fortolkning?

I et innlegg i Nordnorsk Debatt slippes lektor Vegar Einvik Heitmann løs på den historiske og arkeologiske forskningen som bedrives ved UiT – Norges arktiske universitet. Det er intet mindre enn en mare, skriver han, å lese de historiefaglige verkene herfra. Det han særlig reagerer på er at det vitenskapelige teorigrunnlaget er ”frakoblet normal kildebruk og dermed tillater konstruerte historiefortellinger uten særlig rot i virkeligheten”. Ifølge Heitmann er derfor eventyr et mer treffende begrep for det vi bedriver enn forskning. Og det hele minner ”skremmende mye om den postfaktuelle virkelighetsforståelsen Donald Trump legger for dagen”. 

Heitmann gjør selvsagt ingen forsøk på nyansering eller avgrensning. Man må derfor anta at hans mare og kritikk gjelder all forskning vi driver med.  Som polarforskning, forskning på hekseprosessene, samtidsarkeologi, demografi, eldre steinalder, krigshistorie, Russlands historie, afrikansk historie, slektskap, tidlig jordbruk, og arbeiderbevegelsens historie. For å nevne noe. For det forholder vel seg ikke slik at hans historieinteresse og kritikk - av en eller annen grunn - bare gjelder samisk historie?

Spekulativ vitenskapsteori?

Roten til den angivelige fadesen skal uansett være at ”historikerne og arkeologene jobber under et vitenskapsparadigme med røtter i en svært spekulativ vitenskapsteori”. Dette skal være postmodernistiske ideer med nære forbindelser til marxismen - og der særlig ønsket om å konstruere historier for marginaliserte grupper har vært det drivende. Hos arkeologene står ”subjektivitet og fortolkning (!) i høysetet og man er kritisk til troen på vitenskapelig sannhet”. Foruten å konstruere et fordreid inntrykk av et unisont miljø der alle mener det samme, og dertil betimelig utelate kritikken som har blitt rettet mot postmodernistisk tenkning i løpet av de siste 15-20 årene, får altså Heitmann, av alle ting, fortolkning til å framstå som en mistenkelig akademisk aktivitet. Interessant, siden dette i nærmere 200 år har vært sett som grunnleggende for de historiske fagenes karakter og metode. Kilder må selvsagt fortolkes, de står ikke parat med konkluderte historier på lager. Og hva blir det av kildekritikk uten fortolkning?

Andre historier

Både i Norge og verden for øvrig ble det fra 1970-tallet av en stor interesse for arbeider-, kvinne-, lokal- og minoritetshistorie. Positivismedebatten førte samtidig til en kritikk av tesen om verdinøytral forskning og en poengtering av forskningens politiske dimensjon, også i den som bedyret sin objektivitet. Det betyr imidlertid ikke at kildekritikk og vitenskapelige kriterier ble kastet på båten. Tvert om ledet det til fornyet og kritisk gransking av både kilder og tidligere forskning, og dessuten til at nye kilder ble avdekket. Og fordi det også bidro til å sette fokus på tidligere utelatte eller underkommuniserte aspekt ved fortida, ble faktisk utkommet en langt mer inkluderende og representativ forskning.

Opprettelsen av Universitetet i Tromsø skjedde samtidig med disse strømningene. Det bidro til en mengde nye studier av Nord-Norges forhistorie og historie, inkludert av de som hadde vært marginaliserte i tidligere historier, som fiskerbønder, gruvearbeidere, skoltesamer, og andre. Men det bidro også, selv om heller ikke det passer inn i Heitmanns plott, til kritiske analyser av hvordan både majoriteter og minoriteter anvender fortida i sine identitetsbestrebelser.

Heitmanns metode

Heitmann hevder at den eneste mulige medisin mot vår uvitenskapelighet er “å skape hypoteser som er falsifiserbare”.  På godt norsk betyr at de skal kunne avkreftes. Det er en vitenskapsmetode som assosieres med filosofen Karl Popper, som hevdet at ingen hypoteser kan bekreftes (verifiseres), bare avkreftes. Når en hypotese er framsatt er derfor eneste farbare vei å forsøke å avkrefte den. Bare hypoteser som motstår iherdige forsøk på falsifisering kan aksepteres som foreløpig (men ikke endelig) sanne eller troverdige.

Det er vanskelig å se hvordan en ensidig vektlegging av falsifisering skal være gjennomførbar i praksis, noe Heitmanns egen fortolkning av virkeligheten gir en pekepinn om. Ta for eksempel den evolusjonspsykologiske hypotesen han viser til om at mennesket er selektert for å vinne diskusjoner. Har denne blitt utsatt for gjentatte forsøk på falsifisering, og er det kun på det grunnlag at Heitmann tar den for gitt som et utilbørlig atferdstrekk ved mennesket? Kan det finnes andre grunner for å diskutere, og også for å vinne fram i en diskusjon? Og er i så fall hypotesen da falsifisert?

Mer interessant er det å spørre hvordan Heitmann selv har gjort bruk av denne ”eneste mulige” metode i sin fortolkningen av forskningen til det historiske og arkeologiske fagmiljøet ved UiT. Hvordan, for eksempel, står hypotesene om ”kildeangst” og ”eventyr” seg dersom de testes mot Hansens arbeider om handel på Nordkalotten, Svestads om samisk gravskikk,  Soleims om krigsfangene, Niemis om migrasjonshistorie og østsamisk historie, Willumsen og Blix Hagens om hekseprosessene, Hoods om steinalderen i Finnmark, eller Nielsen og Myklebosts om Russlands historie? For det kan vel ikke være slik at han selv, etter all denne kritikken, ikke anvender en grundig og etterprøvbar empirisk tilnærming? Hva skal man i så fall da kalle det? Eventyr, fake news - eller falske teser?

Kilder og kunnskap

I erfaringsvitenskaper som historie og arkeologi er kildene grunnlaget for kunnskap. Måten vi behandler dem kan variere, men skjer ofte gjennom kombinasjoner av induktive og deduktive tilnærminger, der sammenligning og prøving også mot andre kilder og tidligere resultat utgjør viktige element. Nye funn, eller nye fortolkninger av kildene, kan etter kildekritisk prøving gjøre at tidligere slutninger og kunnskap må revurderes. Dette kan for eksempel gjelde vår forståelse av arkeologiske fenomen som mangeromstufter (Olsen, Urbanzcyk og Amundsen 2011) eller forhold som tamreindriftens opphav (Røed, Bjørklund og Olsen 2018).

De svar man kan gi avhenger imidlertid også de spørsmål som stilles. For eksempel kan vi svare relativt sikkert på når de første menneskene kom til Nord-Norge, og også hvor de kom fra, selv om vi må være åpne for at nye data kan endre også på det. Men hvorfor menneskene kom hit, hvordan de etablerte sosiale nettverk, tilhørighet, og identitet i et nytt land, er det langt vanskeligere å gi entydige og sikre svar på. Noen spørsmål omfatter fenomen av en slik karakter at svarene vanskelig kan bli eksakte, det gjelder både for fortid og samtid, og våre kunnskapsbestrebelser må selvsagt ta høyde for det.

Humanistiske tolkninger avhenger også av hvilke teorier om samfunn og menneske som legges til grunn. Det er for eksempel stor forskjell på å se mennesket som rasjonelt handlende aktør, som prisgitt sosiale strukturer, eller som evolusjonspsykologisk predisponert (for bare å nevne noen alternativ). Redegjørelse for teoretisk ståsted, og hvilke modeller man legger til grunn for å forstå virkeligheten, er derfor også viktig i den vitenskapelige argumentasjonen. Heitmann har tydeligvis sans for evolusjonspsykologiske perspektiv og måten han forklarer og fortolker virkeligheten vil – som innlegget viser - påvirkes av slike teorier.

Kritikk og evaluering

Heitmann viser til Benedictow som i et innlegg i VG har ytret seg kritisk om boka Samenes historie (Hansen og Olsen 2004), og lar det stå som en uomtvistelig verifisering av sitt syn. Han nevner merkelig nok ikke med ett ord Benedictows egne uprøvde hypoteser (eller tankeøvelser) om samisk historie. For mesteparten av hans innlegg handler jo om det, ikke om vår bok. Kan utelatelsen skyldes at Benedictows hypoteser passer med Heitmanns egen forutforståelse av Finnmarks og Nord-Norges fortid, og derfor gjør alle prinsipper om etterprøvbarhet overflødige? Eller er det faglig autoritet som nå plutselig er blitt gangbar mynt? Og da er det selvsagt forståelig at han også unnlater å nevne det upassende faktum at vår bok har mottatt mye vitenskapelig ros, og at den engelske utgaven kom på anerkjente Choice Magazine’s liste over «Outstanding Academic Titles» for 2014? Så mye for falsifiseringen!

Men la det ligge. Uenigheter er noe vi som forskere må leve med, det er en del av den vitenskapelige virkeligheten. Ingen mener vel at Heitmann skal forkaste sine evolusjonspsykologiske perspektiv bare fordi de er utsatt for utidig kritikk fra samfunnsvitere og filosofer, og i Stanford Encyclopedia of Philosophy omtales som en ”deeply flawed enterprise”? I alle vitenskaper, også naturvitenskapene, er det rivaliserende posisjoner (jfr. Heitmanns livlige beskrivelse fra geologien), og dette gjelder selvsagt også historie og arkeologi. Selv om dette til tider kan føles utmattende og negativt, bidrar det også til å skjerpe argumenter og drive vitenskapen framover. Og i forskningens verden kan man faktisk være grunnleggende uenige uten å så tvil om redeligheten og vitenskapeligheten til sine opponenter.

I denne sammenheng kan det være grunn til å minne om det trivielle faktum at historisk og arkeologisk forskning ved UiT, på samme vis som annen forskning, er underlagt kritisk granskning av fagfeller i inn- og utland. Dette gjelder både i forbindelse med ansettelser, eksamener/disputaser, søknader om støtte til forskningsprosjekt, og publisering. Det er faktisk ikke slik at vi selv vurderer og heier fram egne folk og arbeider. I forskningsråd, vitenskapelig tidsskrift og forlagshus bruker man habile og kompetente forskere fra andre fagmiljø til å vurdere kvaliteten på det vi gjør. Det er beinhard konkurranse om forskningsmidler og faglig kvalitet er også avgjørende for å bli publisert i vitenskapelig anerkjente fora. Det faktum at vi publiserer mye og vinner gjennom med våre søknader om forskningsprosjekt, er derfor en solid test på at vår forskning faktisk holder mål – og at den grunnleggende skiller seg fra avis- og blogginnlegg som sjelden underlegges noen form for kritisk evaluering. Ikke en gang selvsensur. Det er blant annet denne konstante prøvingen som bidrar til å skille forskning fra eventyr og falske teser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse