Vår erfaring er at det er nødvendig med ansvar for en større befolkning enn hvert fylke. Det har bidratt til bedre tjenester og en større satsing på bygg, utstyr og IKT.

En regionreform med nye demokratiske, tjenestemessige og økonomiske enheter er til diskusjon.  Størrelse gir innflytelse, den økonomiske makten styrkes, arbeidet med planlegging, viktige infrastrukturspørsmål og tjenesteyting kan utøves bedre til nytte for befolkning og næringsliv er argumenter for. Mindre demokrati, geografisk uhåndterlig størrelse, manglende interessefellesskap og historiske erfaringer med framtidige samarbeidsparter etc er argumenter mot. Manglende avklaring av oppgavene fra statens side er også av betydning.

Har Helse Nord, som regional organisasjon, erfaringer som kan være relevante? Vi har ansvar for spesialisthelsetjenesten til befolkningen i Nord-Norge og på Svalbard. Det skjer gjennom 12 somatiske sykehus, 2 psykiatriske sykehus, 14 distriktspsykiatriske sentra, bil-,båt,fly- og helikopterambulanser, rus og psykisk helsevern, pasienttransport og apotek. Med en omsetning på 18 milliarder, 13000 årsverk, 18000 medarbeidere og investeringer i bygg, IKT og utstyr for over to milliarder i året er vi en omfattende desentralisert og kompleks virksomhet. Det er ikke ved hovedkontoret det skjer for å si det sånn.

Staten bare bestemte

Statens overtakelse av sykehusene var ingen frivillig og regional prosess slik regionreformarbeidet er. Noen hadde bestemt seg og slik ble det.  Stortinget besluttet at hvert fylke var for lite til å ha ansvar for så komplekse og spesialiserte tjenester. Vår erfaring med måten arbeidet skjedde på er verdifull, men lite relevant når prosessene er så ulike. Uten «tvang» hadde det ikke gått.

Mange likhetstrekk

Fylkeskommunenes situasjon har likhetstrekk med status for sykehusene før 2002. Det var konkurranse om ressurser, tjenester, personell og pasienter. Strukturene for bindende beslutninger, mellom sykehusene, manglet. Utvikling basert på frivillighet ble uten innhold, selv om det på IKT området ble tatt noen viktige grep. Sett utenfra ser det ut som om fylkeskommunene har noe av den samme situasjon. Når det tas initiativ til felles løsninger skjer det frivillig uten sterke bindinger som kanskje gagner mer helhetlige løsninger. Er så det viktig og mulig? Det skal godt politisk lederskap til for å samarbeide i kampen om etableringer og andre knappe goder, når ressurser og institusjoner for å treffe felles beslutninger mangler.

Se oppgaver og økonomi for et større område under ett

Fylkeskommunene var ikke dårlige sykehuseiere, men mer måtte gjøres for å styrke tjenestene til befolkningen og utvikle bygg, utstyr og IKT.  Det måtte skje under en høyere himmel, med felles løsninger. Slik medisin og økonomi utviklet seg måtte vi ha en større befolkning å planlegge for. Konkurransen var destruktiv. Kreftene måtte koordineres. Vår erfaring er at når institusjoner og folk får nye rammer og blir del av nye strukturer, så endrer adferden seg også.  Som eier  ser vi ulike behov under ett og disponerer de samlede ressurser på en balansert måte over tid. Hvilke sykehus som skal gjøre hva, hvordan IKT organiseringen skal være etc besluttes etter omfattende forankring. Befolkningen har fått et bedre tjenestetilbud og ressursbruken er mer effektiv.  Slike prosesser er tenkelig, men har mange odds mot seg når de skal skje frivillig mellom tre selvstendige politiske enheter, uten felles institusjoner for å treffe beslutninger.

Investeres som aldri før

Samlingen av  økonomiske ressurser under Helse Nord RHF har gjort det mulig å se befolkningens behov i landsdelen under ett og med felles faglige og økonomiske muskler. En fordelingsmodell for inntekter, basert på objektive kriterier, har vært nødvendig. Budsjettprosessene er forutsigbare. Den andre avgjørende forutsetningen er måten investeringene styres på. Ledestjernen er, enkelt sagt. Alle får, men ikke samtidig. Kapitalen er en felles ressurs og brukes slik at det investeres i bygg, utstyr og IKT som aldri før. Langsiktige investeringsplaner, med rimelig geografisk fordeling over tid, er strategien.

Politikere kan balanse og fordeling

Dersom en større region er viktig for å styrke Nord-Norges posisjon ved å forene interesser, er det umulig å oppnå med selvstendige fylker som har hver sin økonomi. Hva er så den viktigste forutsetningen for at etablering av en region kan lykkes? Politikere, med sin demokratiske forankring, er bedre enn noen andre til å treffe strategiske valg og avveie interesser på tvers av sektorer og geografiske områder. Et regionting ville, som fylkestingene i dag, treffe balanserte valg for den nye regionen. En slik organisasjon ville ikke bli fri for stridsspørsmål og uenighet, men det er heller ikke målet.

Vår erfaring er at det er nødvendig med ansvar for en større befolkning enn hvert fylke. Det har bidratt til bedre tjenester og en større satsing på bygg, utstyr og IKT.  Hvis størrelse i form av ressurser og en samlet styring for et større geografisk område er av betydning for gode tjenestetilbud, god utvikling av infrastruktur, tilrettelegging for næringslivet og nasjonal innflytelse så er regionaliseringen et mulig svar.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

”I fjor døde 1.700 av influensa.”  

”Mange forstår ikke hvor alvorlig syke de kan bli”

“Risikogruppene utgjør om lag 1,5 millioner mennesker i Norge”.  

5
154