... enda viktigere er det at alle gode og mindre gode hestkuker sørpå blir kjent med den rike landsdelen i nord. For sør for Dovre lever mange fordommer videre.

Siden 1974 har jeg vært flue på veggen til dramatiske hendelser på Nordkalotten. Det har vært et privilegium og en eventyrlig reise med alvor og skjemt, tårer og latter. Og en dose galskap og idioti.

Første gang jeg ble kalt hestkuk var nok en kald maimorgen i 1975. Jeg var fersk journalist i bladet Finnmarken og hadde dekket oppgjøret mellom Sørild og Bølgen på en humpete grusbane i snødrev og isnende vind. Jeg hutret med notisblokk og kamera, noen ivrige Sørild-tilhengere satt i bilene sine og røykte. Toyotaene gikk på tomgang, det ble tutet iltert når dommeren ikke blåste straffe til hjemmelaget.

Oppgjøret ble slaktet i lokalavisa, og mandag morgen ventet gjengen fra bilene utenfor Finnmarkens kontor i Der. Wessels gate. De skulle ta den helvetes hestkuken som hadde hengt ut laget deres i avisa. Hadde han ikke sett at den hestkuken av en dommer, en lappjævel fra Nesseby, hadde oversett en straffe, han burde holdt seg ved reinflokken og aldri fått dømme en viktig toppkamp!

Den mandagen lærte jeg ei lekse. Siden har jeg lært mye. Også at hestkuk kan uttales med varme og respekt, til og med straffefritt til en politibetjent nord for polarsirkelen, mens det venter ei klekkelig bot om du er like frittalende i Bergen eller Fredrikstad.

To store bygg ruvet i Kirkenes da jeg kom dit for over 40 år siden. Brunosten, som den ble kalt, var kontorbygget til gruveselskapet AS Sydvaranger. Kommunehuset var bare en korridor over brannstasjonen. Der satt ordføreren og tok imot klager på dårlige veier fra folk i Neiden, Jarfjord og Pasvik. Det som skulle skje i Kirkenes, ble bestemt i brunosten.  Det andre store bygget var politihuset ved torget. Hele tredje etasje var forbeholdt overvåkingspolitiet.

Den etaten fikk jeg en del med å gjøre.  Det var kald krig og frykt for sovjetisk aggresjon. I Øst-Finnmark trakk folk på skuldrene, de kjente russerne som gode naboer og ikke minst allierte og frigjørere under krigen. Men det kom amerikanske turister til Kirkenes som ristet på hodet over at noen våget å bo så nær ondskapens imperium. De mest vågale tok bussen til Storskog og ble fotografert under skiltet “Sovjetunionen”, skjelvende plukket de med seg noen småstein som minne om den risikable utflukten og hastet inn i sikkerhet i bussen igjen.

Dette landet og folket måtte jeg bli bedre kjent med. Det ble mange og lange reiser rundt på Kola-halvøya, til stigende forundring og engstelse i tredje etasje på politihuset. Jeg hadde blitt kamerat med en av dem, han fulgte med på alt som skjedde fra sin bolig i Skogfoss i Pasvik. Han hadde lokket meg ut på glattisen med lunsjer og turer i Pasviks skoger. Jeg var ulært og uerfaren journalist, og leverte de bildene han ønsket til sitt arkiv. Beklager alle, men jeg var 20 år og trodde jeg bare gjorde en vennetjeneste.

Overvåkingen advarte meg mot reisene i Sovjet. På den ene siden ville de ha bilder av folk jeg møtte, på den andre siden var de urolige over mine hyppige turer østover Etter en uskyldig episode i Murmansk ble jeg hentet av norsk politi på Storskog og kjørt til Kirkenes. Det ble sagt rett ut at jeg hadde skrevet kontrakt med KGB.

Det opprørte meg, og jeg skrev et notat til min redaktør, Sverre Nilssen i Finnmarken. Han brukte notatet til å gå ut med voldsomme angrep mot overvåkingspolitiet på et årsmøte i Norsk Presseforbund. Jeg våknet opp til toppnyhetene i radioen om at norsk journalist var forfulgt av norsk politi og presset til å reise fra KIrkenes. Dagen etter hadde Dagbladet hele førstesiden “Mistenkt for spionasje for Sovjet”. Artikkelen var skrevet av journalisten som seinere ble nyhetsredaktør og ansatte meg i avisa der han i dag er sjefredaktør, min gode venn John Arne Markussen fra Repvåg i Nordkapp.

Samehets var ikke bare utbredt på fotballbanen. Grumset fantes over alt. Samer skulle helst bukke og takke. Ytret de ønske om ei lærebok på samisk i skolen, eller behov for tolketjeneste på et sykehus eller i en rettssal, var de supersamer som kanskje endog ønsket en egen samisk stat.

Jeg skrev frimodig om samiske saker i Finnmark Dagblad, ei avis i A-pressen med innflytelsesrike Ap-topper som gjerne ville være overredaktører. De var daglig innom kontoret i Alta, og ytret sin misnøyer om sameskriveriene både til meg personlig, til redaktøren og til kontorene på Youngstorget. Heldigvis hadde jeg flere redaktører som sto opp mot partipresset.  Under og etter Alta-demonstrasjonene vant samene fram med mange krav, blant annet etablering av Sametinget, grunnlovsparagraf, samisk språklov og økte bevilgninger til ulike formål. Lokalt strittet partiet imot alle nye tiltak, mens det var større forståelse og velvilje sentralt i partiapparatet.

Sovjetunionens kollaps førte til ei åpnere grense og mer kontakt mellom mennesker i nord, på godt og vondt. Det kom russiske kvinner på høye hæler til Skipagurra og Jungelen bar i Tana og til campingplasser i Alta. Avsidesboende ungkarer klippet håret, stusset skjegget, pøste på med deodorant både her og der og lot hundrelappene fly. Justisminister Odd Einar Dørum tok turen til Finnmark for å sjekke forholdene, og Dagbladet kunne melde “Ingen horer i sikte” med bilde av ministeren som speidet i veikrysset i Tana en formiddag. Men politiet slo til mot Skipagurra ei helg, med et TV-team fra Dagsrevyen på slep. Reportasjen slo ned som ei bombe, her var det ikke mye kildesjekk eller objektiv framstilling. Vi reiste til Murmansk og møtte jentene, som hadde en helt annen historie å fortelle.

Dagbladet og VG konkurrerte om de eksotiske oppslagene fra nord. Det var gode tider for tabloidene, med høye opplag og god økonomi. Gikk det ikke et fly, ringte vi flyklubben. Det kunne være hasardiøse utflukter mellom tordenskrell og vindkast, med en pilot som navigerte etter NAFs veibok og kalte de billige solbrillene for pilotbriller, han hadde ett par for tåke og ett for klarvær.

Vi strebet etter å være etterrettelige. Men det ble nok tatt noen snarveier. Og vant VG retten til et bilde, gikk det an å arrangere en situasjon som gjorde at vi ikke mistet ansikt. Pytt pytt.

En ting skydde vi unna, både VG og Dagbladet, fiskeriene. Den viktigste næringen i Nord-Norge fikk sjelden spalteplass i riksmediene. Stoffet var for vanskelig, og fiskerne klaget alltid på lave kvoter og feil på maskevidden. “I vil ikkje ha”, sa nyhetslederen fra Molde i påvente av frelseren Røkke, og det var ikke mer å diskutere. Fisk var bare en sak hvis det var en kjendis som hadde fått storlaks på kroken.

Nordkalotten fortjener en fortelling om den nære fortid. Forhåpentlig vil mange humre gjenkjennende til historiene i “Hestkuk fra sør”, enda viktigere er det at alle gode og mindre gode hestkuker sørpå blir kjent med den rike landsdelen i nord. For sør for Dovre lever mange fordommer videre.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

2
503

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
43