Det kan virke som om avstanden fra Tromsø til Oslo, er like lang som avstanden fra Oslo til Tromsø.

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, har noen gode poenger. De forsvant i en gjenfortelling av en myte.

Fjellheim, sender en hilsen fra sitt tilholdssted, i det han mener oslofolk ser på som sitt naturreservat. Mange av disse oslofolkene liker nok heller å bruke betegnelsen, hjem/hem/heim/plassen min/byen min - selv om det er lenge siden det egentlig var det.

Noen av oslofolkene, om lag 25 prosent, kan tenke seg å stemme på et av de «miljøvennlig partiene» SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne (MDG). Det er disse Fjellheims hilsen går til. Det kan kanskje være på plass å sende en hilsen tilbake. Det kan virke som om avstanden fra Tromsø til Oslo, er like lang som avstanden fra Oslo til Tromsø.

For de fleste som sitter på trikken til Majorstua, tenker nok ikke på om de skal ta i bruk private løsninger. De som gjør det, er nok heller ikke blant de 25 prosentene som Fjellheim referer til. Det er faktisk ikke så veldig mange som egentlig tar trikken til Majorstua. De fleste tar bussen og T-banen til alle de andre stedene i Oslo. De stedene som ikke er så stilig å bruke i en kommentar. De stedene som sliter med mange av de samme tingene som folk ute i naturreservatet gjør.

Mange av de 25 prosentene sitter kanskje daglig på en jernbane som nesten ikke har vært utbedret siden den ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet. Det gjør de fordi pengene blant annet har vært prioritert til ei bru eller en tunell i Fjellheims naturreservat. De irriterer seg nok over det, men har en forståelse for at det var nødvendig for utviklingen av næringer i naturreservatet. De bruker ikke mye tid på at det til slutt egentlig ble en veldig dyr hyttevei.

De 25 prosentene bruker litt av tiden etter jobb til å lete etter en parkeringsplass. Det er nemlig ikke lenger lov til å parkere i den gata de før brukte. Det synes de er veldig irriterende, men de har en viss forståelse for det. For siden mye av transporten av de tingene vi produserer ute i naturreservatet, må kjøres på trailere gjennom denne byen, må de som bor der kjøre mindre. Det er en ting mange oslofolk misunner folkene i naturreservatet – og det er å alltid ha frisk luft.

Noen av de 25 prosentene har mistet en jobb. Den var like tung å miste som den jobben som forsvant i naturreservatet.

Noen av dem er kanskje bekymret for at en nevø eller niese ikke skal kunne bo og jobbe ute i naturreservatet, fordi havnivået har steget – eller fordi et oljeutslipp ødela næringsgrunnlaget. De er kanskje bekymret over om det er mulig å gjøre noe med dette, samtidig som man opprettholder en god velferdsstat. Det er en bekymring de deler med mange av de som bor i naturreservatet. Det tenker kanskje noen av de 25 prosentene er en historie som kunne vært en kommentar verdig.

Noen av de 25 prosentene har, i likhet med Fjellheim, vokst opp i en kystkommune. Og selv om det er en vanlig oppfatning at de har glemt hvordan livet i naturreservatet var, så har de ikke det. De ringer nemlig ganske ofte ut til familie, venner og kollegaer ute i naturreservatet. Da får de høre hvordan de har det. Hvordan det går i jobben på tråleren, oljeplattformen, fabrikken, på oppdrettsanlegget og på jordet. De får høre om jobbene som har kommet, og om jobbene som har forsvunnet. Om de dårlige veiene og om de nye veiene. Om de gode tilbudene, og om de dårlige.

Av og til får de høre om hvor dumme de er, som ikke skjønner noe der de sitter på parkcafeen. Det irriterer dem litt. Men av en eller annen grunn har de lært seg til å akseptere det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det har ikke vært deilig å være fisker i Danmark de siste årene. På femten år har fiskerinæringen i Danmark gått fra å ha flere hundre fartøy til å ha bare 10-12 store båter igjen.

0
5

Jeg skal sprenge ballongen med én gang; jeg er på avvenning. På audiovisuell detox. Jeg skal slutte å høre på NRK Radio.

5
314