Vi driver fiskemottak på Øksnes, her i Vesterålen, vil konkurrere på like vilkår og planlegger for 5. generasjon som skal drive videre. Dispensasjonen forutsetter at vår bedrift må være eid 60% av norske statsborgere. I dag er den eid 100% norskeid, og det har vi tenkt å fortsette med, skriver Gunnar Jarl Klo. Foto: Marius Fiskum / nord24.no

Hilsen fra en fiskekjøper (ikke et utenlandsk hegdefond)

En rekke analyser, forskningsrapporter og undersøkelser de siste årene har krystallklart vist hvem som sitter igjen med størst marginer. Nå er de altså i tillegg redd for at jeg skal bli en utlending, et hegdefond eller en storkapitalist.

Fiskebåtreder og leder av Fiskebåt, Johnny Berfjord samt Råfisklagets Svein Ove Haugland, er begge redd for storkapitalen. De frykter hegdefond og utenlandsk eierskap i fiskeflåten. Bakgrunnen er at jeg, en tredjegenerasjons fiskekjøper på Myre i Vesterålen, har fått dispensasjon til å kjøpe et fiskefartøy. Jeg kan berolige dem begge to. 1. Jeg er ikke utlending. 2. Jeg har ingen planer om å bli det. 3. Jeg er langt i fra noen storkapitalist eller en del av et fond. Kjære Johnny og Svein Ove. Jeg har vært fiskekjøper hele livet og vil bli det til min siste dag her på jord som pensjonist.

Min historie starter for vel 70 år siden. Jeg ble fødd inn i et familieeid sjømatselskap, stiftet av min bestefar. Vårt fiskebruk her i Myre har to avdelinger, et her i havna på Myre og et 20 minutt unna på Stø. Vi har drevet mottak siden 1922. Vi har drevet en filetfabrikk i snart 60 år og jeg er gamle av erfaring. Etter meg står mine barn og svigerbarn nå klare til å ta over bedriften. De er som meg aktivt involvert på kaikanten. Det er smått med lakksko her hos oss på Gunnar Klo as. Det er et selskap som er bygd opp med støvlene på føttene og med en brennende tro på folket og samfunnet her på Myre.

I hjembygda mi er det i dag fire fiskeindustribedrifter. Det særegne med min bedrift er at det er den eneste som ikke er eid av fiskere. Bedriften var fiskere inntil Deltakerloven kom. Jeg har flere ganger tidligere sammenlignet meg med en baker uten mel. Der mine konkurrenter kan investere i fiskefartøy og kvoter, har jeg ikke hatt muligheten til å sikre råstoff året rundt. Mine konkurrenter har investert tungt i flåten og på den måten også forhindret meg i å sikre råstoff til min bedrift. Min eneste grunn til å nå søke om dispensasjon fra loven som hindrer meg å kjøpe er dette: Jeg ønsker å konkurrere på like vilkår. Jeg vil også ha en viss forutsigbarhet på melkjøpet.

De to herrene Berfjord og Haugland har det til felles at de forsøker å bagatellisere problemet med fiskere som går på land. De hevder jeg ikke trenger å bekymre meg fordi det nok er fiskere på Myre som kunne kjøpt båten jeg har fått kjøpe. Jeg har eid 49% av denne båten, i 12 år. Når majoritetseier nå har bestemt seg for å selge så kunne hvem som helst kjøpe båt og kvotene. Konkurransevridningen ville blitt bare verre. Jeg ville heller ikke hatt noen garanti for at båten ikke ble solgt ut av Øksnes.

De største fiskebåtene har i lang tid arbeidet for slå sammen kvoter. Mer fisk på en båt, færre båter og regionale bindinger som rives ned. En rekke analyser, forskningsrapporter og undersøkelser de siste årene har krystallklart vist hvem som sitter igjen med størst marginer. Nå er de altså i tillegg redd for at jeg skal bli en utlending, et hegdefond eller en storkapitalist.

De mener åpenbart også at Nordlys skal bry seg litt mindre om Nord-Norges ve og vel, og litt mer om fiskebåtredernes rett til å slå sammen kvotene på stadig færre hender. Jeg gjentar, vi driver fiskemottak på Øksnes, her i Vesterålen, vil konkurrere på like vilkår og planlegger for 5. generasjon som skal drive videre. Dispensasjonen forutsetter at vår bedrift må være eid 60% av norske statsborgere. I dag er den eid 100% norskeid, og det har vi tenkt å fortsette med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!