De er gjerne menn i 40-50 åra, de jobber i næringslivet og er ofte i ført trangtsittende treningsklær mens de jogger på fjellet og pusher ut nordnorske gladmeldinger. De tenker visst at teknologien vil løse alt for oss. Men jeg frykter at framtiden blir mindre lystbetont for min generasjon, skriver Ylva Helene Schwenke. Illustrasjon: Nordnorsk debatt / Colourbox

Hilsen en ung, bekymret nordlending

For meg som en ung nordlending er det vanskelig å se på fremtiden som rosenrød, og dessverre tror jeg vi må belage oss på at vår levestandard og levevilkår vil ha gått ned når vi er like gamle som våre foreldre

Du ser og hører dem overalt. Med brede smil og en enorm entusiasme framsnakker de Nord-Norge og viser framtids-entusiasme i verdensklasse. De er gjerne menn i 40-50 åra, de jobber i næringslivet og er ofte i ført trangtsittende treningsklær mens de pusher ut nordnorske gladmeldinger.

Til dere menn som kjenner dere igjen i beskrivelsen - og for så vidt til alle dere andre: Her kommer en oppdatering som hverken er spesielt entusiastisk eller optimistisk.

Den er tvert imot ganske mørk, ja på grensen til dyster. Og den er ikke skrevet mens jeg bestiger en eller annen fjelltopp eller suser rundt Tromsøya på rulleski. Den er forfattet over en kopp lunken te ved en kontorpult i Tromsø.

La meg gå rett på sak: Jeg er oppriktig bekymret. Jeg er bekymret for hvordan min og alle på min alders fremtid ser ut. I Norge. I Nord-Norge. I Tromsø.

Jeg er bekymret fordi jeg synes det er skummelt å se hvordan menneskelige jobber blir tatt over av maskiner. Det er dritskummelt å se hvordan eldrebølgen feier over oss. Og det er trippelt dritskummelt at miljøkatastrofen ser ut til å rykke nærmere for hver dag.

For meg som en ung nordlending er det vanskelig å se på fremtiden som rosenrød, og dessverre tror jeg vi må belage oss på at vår levestandard og levevilkår vil ha gått ned når vi er like gamle som våre foreldre.

Det er lov å mene at jeg svartmaler. Og jeg håper for min egen del at jeg tar feil. Men for dere som er gamle nok til å huske den kalde krigen kan det kanskje sammenlignes med følelsen dere hadde da atomkrig virket faretruende sannsynlig. Men forskjellen er at det var en handling som måtte utføres, og ikke en utvikling som måtte bremses.

I Nord-Norge har vi størst frafall i den videregående skolen. Det er denne landsdelen flest flytter fra, og færrest flytter til. Det er gledelig nytt at syv av ti studenter som studerer i nord blir her, men det er ikke nok til at vi kan holde tritt med resten av landet. Ressursfordelingen vil bli gitt deretter. Fra Oslo. 

Vi kommer også til å være nødt til å betale for dere besteforeldre og foreldre når dere er for gamle til å jobbe. Og det skal vi gjøre etter beste evne.

Men vi som skal passe på dere kommer til å ha drastisk færre hender å jobbe med. For vi er få i forhold til dere. Om noen få år er 40 prosent av befolkningen i Nord-Norge alderspensjonister. I små kommuner vil det være flere som mottar pensjon eller trygd enn personer i arbeid. Dette blir mer enn krevende for min generasjon.

Likevel er jeg med mine bekymringer i mindretall. Tre av fire norske ungdommer ser positivt på framtida, og 45 prosent tror aldri de kommer til å bli arbeidsledige. Jeg tror mange av disse ungdommene tar feil.  

Vi kommer neppe til å ha den samme velferdsstaten. Skal du argumentere mot ved å si: «Men jeg tror på velferdsstaten, og vi må gjøre alt i vår makt for at Norge skal forbli der vi er i dag» er jeg ikke uenig. Problemet er at jeg tror på velferdsstaten, men ikke på at vi klarer å beholde den – i alle fall ikke uten drastiske tiltak. Og det kan vi alle gråte våre bitre tårer over, akkurat slik som at vi er nødt til å betale for at barna til de som «bygde landet» i dag skal få seg en behagelig pensjonsalder. Det vil jeg nok ikke få. Og det er triste greier.

Likevel må vi gjøre det beste ut av det vi har. Spiker’n i kista er ikke hamret inn, og Norge kommer ikke til å bli et u-land på 50 år. Men jeg tror ikke det kommer ikke til å bli bedre på en stund. Det er vanskelig å se hvordan vi skal løse situasjonen. 

På den ene siden er jeg for grønne løsninger som kan endre verdens rimelig triste klimasituasjon for øyeblikket. For det andre er vi nødt til å satse på noe. Fornybar energi? Oppdrett? Oljeeventyret er snart over. Samtidig er det åpenbart at befolkningsveksten i verden ikke er holdbar, at ressursene tynnes ut, og verdens befolkning må etter all sannsynlighet i framtida prioritere marked eller miljø. Med mindre vi gjør miljøet til markedet, men der er det foreløpig fortsatt en lang vei å gå.

Mitt inntrykk er at mange middelaldrende tenker at teknologien vil løse alt for oss. Vår venn og fiende.

Jeg håper dere får rett. Men jeg frykter at framtiden blir mindre lystbetont for min generasjon enn dere som i dag er i 50-80-åra.

Men fortsett med å holde dere i form og bestige fjelltopper. At dere holder helsa i orden er et godt utgangspunkt for oss som skal passe på dere i framtida.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer