IKKE LEI: Jeg er ikke lei av å jobbe, og alle pensjonsutregningskalkulatorer forteller meg at jeg har minst 12-15 år igjen. Derfor har jeg det søkkandes travelt med å oppleve nye arbeidsplasser, ny kunnskap, lære nye ting, nye bransjer og møte ny fagkompetanse, skriver Marit Rein. Foto: Linda Vaeng Sæbbe.

Hilsen fra «utgått på dato»

I dag kjøpte jeg meg grått hår! Det må faktisk vises at jeg er gammel. Det kan ikke bare være opp til norske næringslivsledere å drive realitetsorientering av kvinne (56).

Min største utfordring da jeg fikk resultatene fra undersøkelsen presentert, ble selve tallet 58. 58 år i 2018! Det er skarve to år igjen før jeg er der.  Inntil denne realitetsorienteringen  levde jeg i villfarelsen at jeg var attraktiv. 
Forleden fikk jeg i beste dagsrevytid fortalt at jeg har maks to år igjen å søke ny jobb, om jeg ønsker det. Etter 58 år er vi nemlig utgått på dato. I løpet av de tre minuttene innslaget varte, var jeg blitt en gammel dame. I en ny undersøkelse svarer norske ledere at du er for gammel til å komme på jobbintervju når du er 58 år. 
 - Vi mistenker at de heller ikke leser søknadene, sa direktør Kari Østerud ved Senter for seniorpolitikk om de samme næringslivslederne og rekruttererne. 

Jeg vil derfor strekke ut en hånd til rekrutterere og ledere og starte med en takk.  Takk for at dere er ærlige og sier det dere mener, for vi er mange som har slitt med mistanke om at det forekommer aldersdiskriminering på arbeidsplassene. Og det har faktisk vært vondt å leve med denne mistanken om å være gamlingen uten den ferskeste og nyeste kompetansen, at vi mangler omstillingsevne, at vi suller rundt med så mye gammel erfaring at det er til hinder for videre utvikling og vekst. Det er tungt å være i aldersgruppa du tror ledelsen ser på som ansatte som bremser og butter i mot når endringer skjer for fort, eller når nye digitaliserte rutiner skal avløse mennesker i bedriften. Samtidig vet jeg faktisk om unge arbeidstakere også, som tross sitt unge, dynamiske sinn og blodferske fagkompetanse, stusser over mønstre de ser, når bedriftene ønsker å kvitte seg med gamlingene når de nedbemanner. 

Takk næringslivsledere og rekrutterere for at dere er dønn ærlige og tør snakke regjeringen midt imot, ei regjering som sier at de ønsker seg et arbeidsliv hvor ingen går ut på dato. Som ser nødvendigheten av et arbeidsliv som jobber kontinuerlig for en god seniorpolitikk der alle får brukt evnene sine lengst mulig. Sett i lys av pensjonsreformer, som ikke lenger mener det er greit å logge ut av arbeidslivet tidlig i 60-årene, og som i flere år nå har gitt kontrabeskjed til de som sysler med slike drømmer; glem det, i framtida må dere belage dere på å stå i jobb til dere er bortimot 70 år. Derfor er det også modig gjort, å unnlate å se på jobbsøknadene til de over 58 år. 

En klarere melding om at dere slett ikke ønsker å legge til rette for eldre arbeidstakere, er ikke før blitt gitt. Jeg kan skjønne den enkelte bedrifts dilemma, som sikkert tenker litt sånn; dette får de andre bedriftene holde på med, vi må gjøre vårt for vår vekst og utvikling. At det dere holder på med av verdiskapning er så lønnsomt, framtidsrettet og foroverlent at gamlingene slett ikke passer inn. De må være hos noen andre. 

Min største utfordring da jeg fikk resultatene fra undersøkelsen presentert, ble selve tallet 58. 58 år i 2018! Det er skarve to år igjen før jeg er der.  Inntil denne realitetsorienteringen  levde jeg i villfarelsen at jeg var attraktiv.  

Både i jobb og i fritid. Blant annet fordi jeg er blitt så gammel at jeg kan disponere mye større del av pengene mine og tida mi selv, med ettermiddager og helger fri. Jeg henter ikke lenger i barnehage, deltar ikke på foreldremøter, fotballturneringer, dugnader eller korpset. Jeg arrangerer ikke loppemarkeder, ei heller kjører jeg poden rundt i nabolaget med dasspapir eller pepperkaker. Jeg er ikke lenger hjemme med syke barn eller på grunn av planleggingsdager, ei heller ligger jeg våken sene nattetimer og venter på at ungdommen skal komme hjem fra fest.  Selv har jeg kunnet gjenoppta festingen igjen. Ikke bare den som skjer i overgangskroppen, men også de artige, livsbejaende sosiale samlingene jeg har med venner. Jeg trodde jeg var fan så flott, aktiv, sterk og arbeidssom. Og jeg vil slett ikke slutte å jobbe! Jeg drømmer ikke om pensjonistliv i Syden. 

Jeg er ikke lei av å jobbe, og alle pensjonsutregningskalkulatorer forteller meg at jeg har minst 12-15 år igjen. Derfor har jeg det søkkandes travelt med å oppleve nye arbeidsplasser, ny kunnskap, lære nye ting, nye bransjer og møte ny fagkompetanse.  

Vi har aldri før hatt bedre tid til å fokusere på nettopp dette. Min personlige angst handler vel så mye om å bli sittende fast på en arbeidsplass og vente på den berømte pensjonen. Men realiteten for mange er at friheten til å velge, avtar med alderen, fordi pensjonsordningene våre sier at vi må klype oss fast i jobbene våre, enten vi trives eller ei. Det gir bedriftseiere og arbeidsgivere et dårlig utgangspunkt for nyrekruttering og mulighet til å sette sammen nye team, og det gir null inspirasjon til eventuelle arbeidstakere som av mange årsaker, etter 25 år på samme arbeidsplass, burde rørt på seg. Nei, da, klyp deg fast, her må du være i 10 år til. Av pensjonspoenghensyn. For en dobbeltkommunikasjon, og for en elendig arbeidsplass det kan bli av slikt. Dette handler ikke om alder, men om fokus på og anerkjennelse av lang tjeneste som kunne vært kronet med ny inspirasjon, ny kunnskap og nytt arbeidssted også på tampen av yrkeskarrieren.  

Årtallet 58 er en oppsiktsvekkende nyhet. Det innebærer utrangering 10 år før vi bør tre av. All logikk sier da at man må holde på det man har, og arbeidstakerne går inn i et rettighetsmodus rundt yrkeskarrieren sin. Jeg har rett til å stå i jobben, kommer ofte i veien for arbeidsgleden og lysten til å lære nytt eller prøve nye arbeidsmuligheter. 

Det er et ekstremt sprik i min selvoppfatning og samfunnets realiteter.  

Vel vitende om at dagens unge ledere og arbeidstakere må jobbe enda lenger for pensjonsrettighetene sine, hadde jeg forventet at de ansvarliggjorde gamlingene (oss i 50-årene), og fikk oss til å bidra enda mer. Utnyttet arbeidskrafta og kunnskapen vår til siste trevl. Mange av oss har ufattelig mye mer å gå på. Problemet vårt er heller at vi lever i den villfarelsen at vi kan tillate oss å gå av rett etter fylte 60! I 20 år skal dere altså jobbe livskiten av dere for å betale regninga, mens vi danser i gullpensjon, lepjer Aperol Spritz, padler kajakk, flagger på de høyeste fjelltoppene, og gnir forskjellsarbeidslivet inn med selfies på Instagram.  

Jeg hadde ikke turt å la være å lese søknadene våre. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse