HJEM: Ikke noe kan hindre en finnmarking fra å komme hjem. Illustrasjonsfoto: iFinnmark

For meg er det som nå skjer for vondt til å gå ordentlig inn i.

Det er historie så full av blodslit, utrettelig kampvilje og evig kjærlighet til sitt eget fylke, kjærlighet til å dø for, som nå skal tilintetgjøres. Denne gang ikke med ei fyrstikk, men med et pennestrøk.

Foreldrene mine, som trodde det bare var dager før landet var fritt igjen, og som derfor evakueringshøsten 1944 rømte til Sørøya med sin ett år gamle sønn.

Mor mi, som da var 21 år, bar den lille i en pose av skinn. Far min bar den tunge sekken med telt og alt de eide.

Det skulle vise seg at flukten kom til å vare mye lenger og bli langt mer dramatisk enn det unge paret hadde kunnet forestille seg.

I far min sin slitte sorte almanakk fra november 1944 leser vi små sirlige ord med blyant. På en dato: «Mefjord»

Så, på tre datoer etter hverandre: «Skutt på» «Skutt på» «Skutt på».  

Etterpå, i årene og tiårene som gikk, var det de hadde opplevd vanskelig å snakke om.

Men det de gjerne snakket om, minnet de hentet fram igjen og igjen, var hvordan de alle kom hjem. Hjem til sitt Finnmark.

De som var blitt evakuert og de som først hadde unnlatt å la seg evakuere. Ikke noe kunne stoppe dem. Selv ikke når hjemkomsten var nedbrente steder og byer. Selv når det ikke var annet igjen, enn bare aske. For fjellene sto. Fjellene, viddene, havet og himmelen. Det som i hjerte og sjel får alt til å falle på plass: Hjemme.

«Selvfølgelig skulle vi hjem. Ikke noe kan hindre en finnmarking fra å komme hjem», sa far min.

Så bygde de alt opp igjen. Fra ingenting.

Her skapte de seg livet på ny, som de kjente det, med Finnmark strømmende gjennom årene.

Hva er det med finnmarkingene? Hva er det med finnmarkingene som gjør at de ikke kan tåle å dele seg med andre?

Sannheten er at vi i all tid har delt. Rundhåndet har vi gitt, av alt det vi har: Fisken, kobberet, malmen, de døde algene som gjennom millioner av år ble til olje og gass. Alt det som de fra andre kanter av landet, har strømmet til for å hente verdiene av.

Og det har vært greit. For visst har vi mye. Vi har hele himmelen over oss, det store havet og de uendelige viddene. Vi har byene, stedene og fiskeværene. Vi har et rikt mangfold av all verdens kulturer, mennesker som fra krigsherjede land har funnet sine nye hjem.

Vi har de villeste kranglene og den mest dampende elskoven. Det er som om hjertene flommer over.

Da er det kanskje ikke så rart, at de utenfor vil ha en bit? Og for all del; vær så god forsyn dere. Nyt av det vi har.

Men vit at det er en ting vi ikke kan gi bort. En ting vi aldri kan fire en tomme på. Og det er hvor vi hører hjemme: I vårt eget Finnmark. Hit hvor vi alltid vil finne tilbake, hjem. Med en historie så full av flammende kjærlighet, mye større enn oss selv. Med et stoff som gjør at vi er lagd både sterkere, staere, tøffere, mykere, villere, og langt mer lidenskapelig enn de fleste. Vi er finnmarkinger.

Så derfor:

For meg er det som nå skjer for vondt til å gå ordentlig inn i. Jeg vet det er feigt, men på en måte velger jeg å late som om det ikke skjer.

For det er mitt Finnmark, mine foreldres Finnmark, mine og alle andre finnmarkingers forfedre det er snakk om. Det er historie så full av blodslit, utrettelig kampvilje og evig kjærlighet til sitt eget fylke, kjærlighet til å dø for, som nå skal tilintetgjøres.

Denne gang ikke med ei fyrstikk, men med et pennestrøk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse