2011: To høyretopper i hvert sitt badekar – som friskt lover byens befolkning et badeland. Hvis de kommer til makta, vel og merke. Og det er ikke tilfeldig at badekarene og karene oppi er fraktet helt opp på Templarheimen. For det var her Øyvind Hilmarsen og Jens Johan Hjort ville ha badelandet, og slik ble det. Men det kan komme til å koste Tromsø kommune dyrt, skriver Tone Angell Jensen. Foto: Leif-Morten Olaussen

Med hodet så vidt over vann

Og at vi passerer milliarden, er åpenbart. Spørsmålet er vel helst hvor mye.

Hvordan havna vi her? Hvordan kunne et prosjekt som skulle koste 690 millioner da investeringen ble vedtatt i 2015, ende opp med en (foreløpig) prislapp på 978 millioner kroner? Hva har gått galt med prosjekt Tromsøbadet?

Dette bildet forteller en del av historien. Det viser en slags begynnelse på det hele. Valgkampen i 2011. To høyretopper i hvert sitt badekar – som friskt lover byens befolkning et badeland. Hvis de kommer til makta, vel og merke. Og det er ikke tilfeldig at badekarene og karene oppi er fraktet helt opp på Templarheimen. For det var her Øyvind Hilmarsen og Jens Johan Hjort ville ha badelandet, og slik ble det. Men det kan komme til å koste Tromsø kommune dyrt.

Den avsatte reservepotten på 64 millioner er allerede disponert. For det viser seg at man har støtt på problemer med uventede grunnforhold på Templarheimen. Nå er kommunen i forhandlinger med leverandører om prisen på arbeidet. Betyr det at det også kan komme kostbare rettssaker i kjølvannet av badelandet?

Det manglet ikke på advarsler mot å legge badet på toppen av øya. Det ble påpekt at det ville bety ekstra kostnader til infrastruktur: vei, vann og avløp. Veien inn mot Templarheimen er overhode ikke dimensjonert for storinnrykk av biler og busser. Den er faktisk såpass spedbygd at bussene, ifølge Nobima og andre, ikke kan kjøre dit.

Parkeringsplassene er få, og det koster å anlegge nye. Gjør man ikke det, taper man inntekter. Og dersom Tromsøbadet skal bli det eneste badeanlegget i en kommune med 75.000 innbyggere, er det innlysende at man må ha mange parkeringsplasser. Alle kan ikke gå på ski eller sykle til badet. Kommunen består av innbyggere utenfor øya også.

I august 2015 kom rapporten «Tromsøbadet – investeringsbeslutning». Her listes det blant annet opp viktige faktorer som påvirker besøkstallene. Badets attraksjon, befolkningsgrunnlag og reiseliv er oppført som de tre viktigste. Likevel later det til at reiselivet i byen aldri ble rådspurt om lokalisering. Hotelldirektør Øyvind Alapnes sa til Nordlys at det ville være et stort feilgrep å ikke legge badet til Tromsø sentrum. Gangavstand betyr mye for turister. Men reiselivet ble aldri påkoblet saken.

Det ble heller ikke kommunens egne fagpersoner. Det vakte oppsikt da kommunaldirektør Øystein Nermo og byutviklingssjef Mette Mohåg la fram et fagnotat  flere måneder etter valget i 2013 da et nytt regime var på plass i rådhuset. Her påpekte toppsjefene i byutviklingsetaten at sentrum var det beste alternativet for det nye badelandet. Men hvorfor kom de så seint på banen? Forklaringen deres var at det ikke hadde vært rom for å si fra under det forrige byrådet, som altså Øyvind Hilmarsen ledet. Det betyr at det må ha vært kjørt et ganske rått løp for Templarheimen.

Opprinnelig var det idretten selv som ivret for badeanlegg oppe på øya. Det var selvsagt viktig å lytte til idrettens folk, men badelandet er mye mer enn en sportsarena. Det er et publikumsanlegg som alle skal kunne benytte. Da blir altså tilgjengelighet det kanskje viktigste av alt.  

Tromsø sentrum har det som Templarheimen mangler. For det første: tilgjengeligheten, som er så viktig for besøkstall og inntekter. Infrastrukturen er på plass. Alle bussene til og fra byen går innom sentrum. Å kjøre kollektivt, miljøvennlig og bærekraftig til badelandet ville vært enkelt. Det finnes parkeringsplasser både i friluft og i fjellanlegget. Videre kunne badelandet blitt en attraksjon i sentrum, og skapt annen, sårt tiltrengt aktivitet her.

Og så trengte man ikke la gravemaskinene jafse i seg svære biter av Tromsømarka.

Det var en til dels dyster forsamling politikere som tirsdag hadde saken til behandling i formannskapet. Noen av dem hadde vært veldig skeptisk da beslutningen ble tatt i 2015. Men de følte at de ikke hadde noe valg. Det var brukt mange titalls millioner på prosjektet allerede, løpet var på mange måter kjørt.

Badelandets budsjetter har vært alt annet enn vanntette. Tvert imot, de har lekket som ei sil. Men det er ingen vei tilbake. Det sier seg selv. Byggeprosjektet kan ikke stanses. Anbud er innhentet og avtaler inngått. Taksameteret går uansett. Og at vi passerer milliarden, er åpenbart. Spørsmålet er vel helst hvor mye.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse