Det har blitt bemerkelsesverdig lett å internere barn og familier på Trandum, en lukket institusjon som driftes av Politiets utlendingsenhet. La oss bruke Siv Jensen yndlingsuttrykk og kalle en spade for en spade og anerkjenne at dette er et fengsel, skriver Farid Shariati. Foto: Colourbox

Hva driver vi egentlig på med i skyggen av rettsstaten?

Vi kan ikke fortsette å flytte rettsstatens grenser, vi må snarere gjenopprette rettsstatens grunnleggende prinsipper for menneskeverdet.

Alle som ønsker å bevare vårt frie demokrati bør også være opptatt av å ivareta idealene som det er tuftet på. Vi lever i ei tid med stor migrasjon, det vil vedvare og ta nye former som vi må ta stilling til fortløpende. Da er det avgjørende at våre politiske avgjørelser og ikke minst praksis overfor enkeltmennesker er basert på grunnleggende rettsprinsipper og et humant verdigrunnlag.

Vi har en justisminister som nok en gang ønsker å flytte rettsstatlige prinsipper, som vi har for å beskytte menneskeverdet. Det seneste eksempelet er statsråd Sylvi Listhaugs intensjon om å innføre unntakstilstand dersom Norge vil oppleve økt tilstrømming av asylsøkere. Det blir til slutt et problem for oss alle, når vi over tid ignorerer overtramp på noen gruppers rettigheter og grunnleggende integritet, og samtidig forskyver grensene for hva som er greit for staten å gjøre mot individer. Du trenger ikke være religiøs for å kunne forsvare andre sin rett til selv å velge sin religion. Og du trenger ikke være asylsøker for å forsvare den enkeltes rett til ikke å bli fengslet, når du ikke har begått en forbrytelse. Er vi virkelig klare for å forskjellsbehandle menneskeverdet så lenge vi ikke selve er direkte rammet? Nei, der på tide å sette spaden i jorda og løfte blikket fra innvandrertall og kontrollmetoder og ta den bakenforliggende verdidebatten.

Mens både Arbeiderpartiet og Høyre er ansvarlige for en strengere innvandringslinje, finnes intern uenighet her som i de fleste partier. At utlendingsloven i Norge blir strengere handler ikke nødvendigvis om at flertallet ønsker det. Så hvorfor går utviklingen denne veien? Det kan virke som dagens politiske ledere vegrer seg for å diskutere politikk ut fra ideologi etikk. Kritikerne av dagens innvandringspolitikk har også feilet her.

Ikke all kritikk mot staten, og mobilisering av motkrefter, er overfladiske. Kritikken og debatten rundt bruk av midlertidige oppholdstillatelser for enslige mindreårige, eller bruk av pseudovitenskapelige alderstester er eksempler som peker på viktige problemer som blir utfordres. Diskusjonen rundt slike viktige og essensielle spørsmål er imidlertid kortvarige og går fort over til å omhandle symbolske saker. Det er på tide å kreve at Justisdepartementet etterser at rettsstatens prinsipper håndheves, ikke avvikles!

Hvordan kan vi akseptere passivisering av mottaksbeboere på måter som gir unødvendig menneskelig lidelse? Er målet om utsendelser så viktig at det har trumfet hensynet til å gjøre mennesker selvhjulpne? Det gir ikke heller mening å bryte ned asylsøkere som får innvilget oppholdstillatelse. Når mottaksoppholdet fører til at mennesker settes utenfor fellesskapet blir det enda vanskeligere å bli sysselsatte, lære seg språket eller komme seg i utdanning. Det er derfor et paradoks når innvandringsmotstandere kritiserer asylsøkere for å være passive bidragsmottakere. Flertallet av asylsøkerne er meget motiverte for å finne arbeid slik at de kan forsørge seg selv, men får ikke muligheten. Hvis kritikken er at asylinnvandring er kostbart, burde vi forenkle prosessen for asylsøkere til lettere å komme seg ut i arbeid mens de oppholder seg i Norge.

Iveren etter å sende mennesker ut av landet går dessuten på bekostning av den norske rettsstatens internasjonale renommé, og iblant på bekostning av norske lover. Som for eksempel når Politiets utlendingsenhet (PU) var i ferd med å deportere en familie som ikke en gang hadde fått mulighet til å få sin asylsøknad behandlet. En norsk familie som hindret utsendelsen ble ilagt bøter av politiet. Hjelperne ble frifunnet av domstolene, og familien som skulle utvises fikk innvilget oppholdstillatelse når de fikk behandlet sin sak. At hjelperne ble anmeldt er en nærmest Orwellisk historie, der de som handlet riktig blir behandlede som lovbrytere av de faktiske forbryterne.

Enhver empatisk person forstår at det er krevende, ofte umulig, å blottlegge sin livshistorie for fremmede. Likevel er ett intervju alene avgjørende for en persons sak. UDI har tidligere prøvd å unngå intervjuer som bærer preg av hastverk, og søkere har vært fysisk tilstede under intervjuene. Fra 2016 har derimot intervjuer foretatt over Skype i stor grad erstattet intervjuer med fysisk oppmøte. Begrunnet i kostnadseffektivitet, og for å få fortgang i antall intervjuer. Dette er problematisk når det i utgangspunktet er vanskelig å skape en trygg nok atmosfære for at søkeren skal kunne gi ærlige og utdypende svar om potensielt svært traumatiserende og tabubelagte erfaringer. Distraksjoner, som brudd i internettforbindelser, kan lett oppstå og det kan være variasjoner avhengig fra mottak til mottak som kan føre til at søkerne ikke får den samme behandlingen.

Det har blitt bemerkelsesverdig lett å internere barn og familier på Trandum, en lukket institusjon som driftes av PU. La oss bruke Siv Jensen yndlingsuttrykk og kalle en spade for en spade og anerkjenne at dette er et fengsel. Sivilombudsmannen har i mange år har vært sterkt kritisk til Trandum, som gang på gang får kraftigere og mer alvorlig refs. Der maktmisbruk preger yrkesutøvelsen, og folk som er suicidale settes på isolering som forverrer deres mentale helsetilstand. Der bevegelsesfriheten er fullstendig begrenset og transport, til og med av ungdommer, skjer med håndjern og såkalte ”BodyCuff” – som har ført til at også barneombudet reagert sterkt. Også domstolene reagerer på denne type fengsling, særlig av for barn. Senest i 2017 dømte Borgarting lagmannsrett staten for ulovlig fengsling og umenneskelig behandling av barn. En dom som fastslo at fengslingen strider mot Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon. Dommen kritiserer også staten for brudd på torturbestemmelsen!

Stortinget kan instruere departementene, men ikke nødvendigvis rettslige nemnder. Dersom det er slik bør ikke nemnder som UNE være underlagt Justisdepartementet men heller en del av domstolene. Det som har vært utenkelig for oss alle, har blitt delvis akseptert på veldig kort tid. Jeg vil utfordre justisministeren, og kreve at humane verdier gjeninnføres som samfunnets kompass. Vi kan ikke fortsette å flytte rettsstatens grenser, vi må snarere gjenopprette rettsstatens grunnleggende prinsipper for menneskeverdet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse