Body bilder: 
Forfatter Lars Hansens "Beitsaren" fra 1939 var den første som fikk merkelappen "ishavsroman". Her er den stort sett glemte forfatteren fotografert på sine eldre dager.
Det er bare i Norge man har en sjangerbetegnelse på denne typen roman.

Lars Hansens roman Beitsaren, fra 1939, er av forlaget utstyrt med sjangerbetegnelsen ishavsroman. Dette er første gang en norsk roman får denne merkelappen, og sier noe både om at sjangeren på dette tidspunktet oppleves som etablert, og at lesergruppene finnes, ellers ville det ikke gitt mening å bruke den. Den som har etablert sjangeren, er Lars Hansen selv, født i Molde i 1869, men vokst opp i Tromsø.

Hansen debuterte i 1926 med I Spitsbergens vold, noe som ble innledningen til et omfangsrikt forfatterskap, selv om han var hele 57 år da han valgte forfatteryrket. Fem av romanene er lagt til kysten av Nord-Norge, gjerne til en øy eller et værhardt sted – et egg- og dunvær eller et fiskevær – med nøysomme, stridbare og originale personer. I tillegg til disse kystromanene har han skrevet åtte ishavsromaner, blant annet  Jens Sørskar (1927), En havets søn (1928) og Hvalrossen av Tromsø (1929).

Hva er en ishavsroman? Lars Hansen gir i sin siste roman Odin klarte det (1944) en beskrivelse som kan sies å sirkle inn dette begrepet. I starten heter det, der vi følger tankene til kaptein Jens Kvitt:

Kapteinen fortsatte videre inntil han ble stående på ytterste enden av utstikkeren som stod som fender for havsjøen   mot ytre havnen, hvor ishavsflåten lå i opplag. Verdens eneste ishavsflåte, som ble drevet av verdens eneste virkelige shavsfolk. Ishavsgasten, hvis eneste leveveg i generasjoner  hadde vært å hente maten sin ut av isbaksen. Ja, slik var det, slik er det og slik burde det fortsette å være, for de norske ishavsgaster er det eneste folk som kan hente næringen sin ut fra selve polarisen.

Det åpne havet er ikke noe for ham. Det åpne hav er for alle andre sjøfolk, men de må holde nesen sin vekk fra isbaksen. Både for dem og for deres farkoster er isbaksen      selve undergangen. Døden. Tilintetgjørelse er isbaksen for alle andre enn for ishavsgasten.

Ishavsroman er altså definert av de to størrelsene yrke og setting. Yrket er fangstmann, og settingen – dvs. omgivelsene, rammen for handlingen – er “isbaksen”, som defineres slik i Store norske leksikon: “grov, delvis oppskrudd drivis fra Polhavet.” Denne isen, som trenger inn i fjordene, er en stadig trussel for fangstbåtene, de kan bli skrudd ned, eller frosset inne, hvis vinteren kommer tidlig. Isen er et viktig sted for å jakte på sel og hvalross, men er samtidig en fare for fangstmannen.

I tillegg til settingen, ishavet, er yrket definerende for sjangeren: Det er ikke turister, eventyrere eller vitenskapsmenn det handler om, og heller ikke marinen, men fangstmenn som driver jakt på sel og hvalross, rev og isbjørn. Det er bare i Norge man har en sjangerbetegnelse på denne typen roman.

I en anmeldelse av Lars Hansens debutroman skrev Axel Zachariassen i Arbeiderbladet: “Så vidt jeg vet er dette den første litterære skildring av våre ishavsskipperes kår”. Nationens anmelder, Inge Debes, skriver: “Vi har hittil hat saa mange fortællinger om bønder, arbeidere, fiskere og sjøfolk. Dette er den første om Ishavets fangstmænd hvilket skaper en særlig interesse om den”. Nordahl Griegs anmeldelse var enda mer begeistret:

Intet er sjeldnere at møte i vor litteratur end en mand som har noget at skrive om. Hvor er opplevelsen, hvor er eventyrets hvite seil i vor diktning, seilasen ut i farver og storm og handling? Treværelsesleilighetenes litteratur, den er vor. En graa skodde ligger over vort land, slik som det sees av vore diktere. Men undertiden glimter det i skodden, det lyser blaat av eventyr.    

Dette glimtet av eventyr og isberg er det altså Lars Hansen som står for. Men han får også ros for sin kunnskap om ishavet og polarlivet, det er ikke bare eventyr, jamfør Fridtjof Nansens omtale av de første bøkene til Lars Hansen:

Jeg har med stor glede lest flere av ishavsskipper Lars Hansens ypperlige skildringer fra livet i de nordlige strøk.Det forekommer mig at disse skildringer er noen av de beste som overhodet er skrevet om disse strøk.  

Likevel, i dag er Lars Hansen forsvunnet ut av litteraturhistorien. Philip Houm skrev i 1955, i Norsk litteraturhistorie, at Lars Hansen “la fram et storslagent stoff, flunkende nytt, og i sine beste øyeblikk gjenskapte han det med en fortettet kunstnerisk kraft i slekt med sagaen”. Senere litteraturhistorikere har imidlertid skrevet hans omdømme ned, og stort sett er han ikke lenger nevnt.

Konteksten for Lars Hansens romaner er ishavsfangsten og polarlitteraturen. Hans ishavsromaner er en sjanger som oppstår i et historisk samspill med kontekster og tekster, og kan sees som et svar på en gitt situasjon, noe sjangre ofte er. Ishavsromanen som sjanger kan imidlertid knapt sies å eksistere lenger, den fangsten Lars Hansen skildrer, er for det meste over, jakt på sel og hval og isbjørn er ikke lenger heroisk, men sees av flere land og organisasjoner som miljøkriminalitet – jamfør hvordan Anne B. Ragde i romanen  Zona Frigida (1995) lar trofejakt på isbjørn være en del av plottet, selve den skjulte forbrytelsen. I fjor ga Tor Even Svanes ut roamen Til Vestisen, som levner selfangstmiljøet liten ære.

Eller er det nettopp i en slik kritikk at sjangeren ishavsroman gjenoppstår? Slike spørsmål er blant dem som diskuteres under Festspillene i Harstad i år, i Arctic Arts Summit, verdens første arktiske kulturtoppmøte. Og samtidig kan man jo benytte sjansen til å lese Lars Hansens romaner på nytt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
248

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12