Skolen har gjennom flere generasjoner bidratt til at skoleflink ungdom har forlatt hjemsted i distrikter for videre utdanning og jobb i tettsteder og byer.

Under overskriften «Hva er det med Finnmark?» kommenterte Dagbladets Inger Merete Hobbelstad (IMH) 8. mai Finnmarks jumboplassering blant landets videregående skoler. Elevenes karakternivå og gjennomføringsgrad er lavest i landet. Oslo er best. Mot denne bakgrunn gjestet Finnmark fylksskolestyre i sommer Canada for å studere hvordan landet har løst problemet med svake skoleprestasjoner og gjennomføringsgrad i utkantstrøk. Nytteverdien for Finnmark blir spennende å følge: Hva har de prøvd før, og hva tenker de å gjøre nå?

At Finnmark skårer lavt på skolemålinger, har skoleeier og ledere vært kjent med i lang tid før rapporten om «Skolekvalitet» ble lagt fram i april. Allerede i rapporten «Evaluering av Finnmark som egen utdanningsregion» i 1994, ble fylkets skoleproblematikk analysert og ulike forslag fremmet. Siden har situasjonen for Finnmark bare blitt forverret.

IMH har derfor god grunn til å spørre som hun gjør. Hun finner selv svaret i fylkets særtrekk i forhold til dominerende skolekulturer og peker spesielt på familiekulturelle tradisjoner og sosioøkonomiske vilkår som motvirker tilpasning og gjennomstrømning slik skolesentralisering krever. Finnmarkingene forblir derfor heimfødinger i større grad enn sine landsmenn lengre sør, om effektive tiltak ikke gjennomføres. Forskjellene forsterkes i tillegg av et mindre differensiert og spesialisert næringsliv enn landet for øvrig, samtidig som nærhet til naturen, og veien til båten, fiskeriene og reindrift er kort. Resultatet er derfor som forventet.

Men når IMH/Dagbladet spør som de gjør, ligger noe under det åpenbart synlige. IMH antyder det så vidt, nemlig at foreldre og skolekrefter i Finnmark ikke evner å forene hensynet til de tradisjonelt lavteknologiske næringene, og kravene fra teknifisert industri i et marked med andre og høyere kompetansekrav. IMH beskriver flere mulige ytre incentiver, bl.a. skolesentralisering, pendlermuligheter, økonomiske støtteordninger, kvalifiserte lærere og eksperthjelp. Men skal finnmarkselevene «forandres fra å være heimfødinger» til å bli dedikerte skoleelever, må det tradisjonelt «finnmarkske» endres og tilpasses kvalitetskravene i «den nye tid». Finnmarkingen må med andre ord «fornorskes» for å tilpasses skolen, og det er finnmarkingene selv som må gjøre det. Endringene må komme innenfra, mener hun.

Hvordan finnmarkingene selv og ikke minst nasjonale skolemyndigheter forstår verdikonflikten, blir avgjørende for hvilke tiltak som iverksettes. Verdikonflikten vi ser her er sentral i utviklingen av enhetsskolen og står mellom verdiene i skolens kunnskaps- og oppdragerrolle og produksjonssamfunnets behov for utdannet, effektiv arbeidskraft. I denne konflikten melder spørsmålet seg: Skal skolen tilpasses lokalsamfunnets behov eller industrisamfunnets kvalifikasjonskrav?

Målet om likeverdig utdanning og tilpasset opplæring for alle har i enhetsskolens utviklingsperiode skjedd ut fra økonomiske hensyn, og følgelig også vært bestemmende for hvilke ferdigheter og kunnskaper elevene skal lære. I Finnmark slår denne motsetningen særlig ufordelaktig ut. Fylket mangler det mangfold av teknologisk utviklet næringsliv som gir skole og akademisk utdanning mening for ungdommen, uten at de må forlate den landsdel de er formet i. Skolen har gjennom flere generasjoner bidratt til at skoleflink ungdom har forlatt hjemsted i distrikter for videre utdanning og jobb i tettsteder og byer. Mange har tatt veien til Oslo-området med flere og bedre jobbmuligheter. Sentrale strøk har tappet «skole-gener» fra utkantstrøkene.

I Finnmark har denne utbyttingen slått særlig negativt ut. Sentrale strøk med høyere utdanningsnivå hos foreldre og spesialisert næringsliv har følgelig mer skolefokus i befolkningen og større gevinst av skolesatsing. Det er derfor ikke oppsiktsvekkende at Finnmarks dyktigste skolelever velger seg bort fra en skole der likhet til konkurranse skaper ulikhet, og der skolens rolle som sorteringsmekanisme bli særdeles ufordelaktig for den utsorterte. Gjennom sin akademiske kultur er enhetsskolen en skole hvor intelligens, kompetanse og ytelser bestemmer maktfordeling og sosial status elevene imellom og mellom elev og samfunnet. Frafallet i skolen, særlig på yrkesfaglige studieretninger, har derfor økt i takt med vektleggingen av teori og er påfallende og størst i Finnmark.

Å endre denne situasjon krever mentalitetsendring som forutsetter skolepolitiske avveininger som bryter med Kunnskapsløftets valgfrihet og krav til individuelle prestasjoner på bekostning av likestilling mellom samfunnsgrupper og landsdeler. Å endre det «finnmarkske» slik Hobbelstad antyder, krever omstrukturering av både lokale og nasjonal skolekulturer og tiltak. Fylket har derfor en lang vi å gå om skolen skal kunne hevde seg på den nasjonale rangstige. Canada-besøket kan i denne sammenheng være som Bøygen hos Ibsen, en utenomvei, og så er alt ved det gamle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Nasjonalstaten Norge har akseptert at der bor samer innenfor landets grenser. Denne erkjennelsen har fått dyptgripende konsekvenser; nasjonalt ved at et samisk folkevalgt organ er opprettet og grunnloven endret og internasjonalt ved at Norge har sluttet seg til ulike folkerettslige konvensjoner.

1
57

Går man noen få år bakover i tid, var det få eller ingen som tvilte på at samene var et urfolk i Norge. De kom først til Nordkalotten. De var blitt fratatt både land og rettigheter. Sameland var okkupert og kolonialisert av sørnorske inntrengere.

2
16