Regelbrudd, og kanskje til og med lovbrudd, er blitt en ny normal innad i organene som styrer Forsvaret, både de politiske og de militære.

Interne regjeringsnotater, upubliserte forskningsrapporter, gradert og hemmelig materiale, dokumenter som holdes vekk fra offentligheten fordi det handler om nasjonens sikkerhet – mangt og meget av slikt materiale ser ut til finne veien ut i dagslyset så enhver kan lese det som skulle være forbeholdt en mindre krets av militære og politiske ledere. En god del av det som har blitt lekket har satt både den militære og politiske ledelsen i et dårlig lys. Hvilket formodentlig også har vært en del av hensikten.

Av alle institusjoner og organisasjoner vi har her i landet, er vel Forsvaret den der plikt, disiplin, lojalitet, lydighet og helt nødvendig hemmelighold er selve livsblodet. Det er derfor mer enn oppsiktsvekkende at nettopp her er det nå utbredt og nesten daglig kost med lekkasjer og spredning av graderte dokumenter, rapporter og militære analyser. Regelbrudd, og kanskje til og med lovbrudd, er blitt en ny normal innad i organene som styrer Forsvaret, både de politiske og de militære. Når PST må rykke inn og forhøre medlemmene av en relativt liten krets i toppledelsen i Forsvarsdepartementet, er det et sterkt tegn på alvoret i situasjonen. Vi registrerer også at i kjølvannet av denne bølgen med avsløringer står høyere, militære befalingsmenn frem og mer eller mindre truer med å fratre sine stillinger, blant annet i Heimevernet. «Forsvaret har noen av statens mest illojale medarbeidere, og det er der kravene til lojalitet er størst», skriver Aslak Bonde i et debattinnlegg på Forsvarets Forum.

Nå raser det en debatt om hva dette skyldes og om lekkasjene er nødvendig sivil ulydighet eller bare feige og uakseptable regel- og lovbrudd. Er de som står bak lekkasjene modige varslere eller er de simpelthen bare eklatante lovbrytere, som i verste fall setter rikets sikkerhet i fare? Tidligere flaggkommandør Jacob Børresen, en av de mest aktive forsvarsdebattanene, skriver: «I krysspresset mellom lojalitet til Forsvaret og forsvarsledelsen og lojalitet til egen yrkesstolthet og integritet, har stadig flere valgt det siste». Flere debattanter mener at Børresen her går alt for langt i å legitimere illojalitet og lovbrudd. Det argumenteres også med at det blir helt feil å hevde at lekkasjene kan tilskrives lav takhøyde i Forsvaret.

Det siste er det lett å si seg enig i. Det norske Forsvaret av i dag er en helt annen organisasjon når det gjelder åpenhet, transparens og fri meningsbrytning enn det var for tjue år siden. Her har det skjedd utrolig mye positivt og dette har styrket Forsvarets omdømme ute i brede lag av folket. På samme måte var det helt forbilledlig da forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) tidlig i sin ministergjerning gjorde det klart at hun ville snakke åpent om situasjonen i et forsvar som på det tidspunktet var skakkjørt og underfinansiert over mange år. Et løfte hun også fulgte opp.

Men hvordan har man havnet i denne situasjonen som nå avtegner seg? Hva er det som er galt i Forsvaret? Paradoksalt nok kan disse åpenhetsvindene som feide gjennom vår militære organisasjon også ha bidratt til at flere har ment at åpenheten ikke har gått langt nok, og at Forsvarets ledelse har holdt tilbake informasjon, ikke fordi det har satt rikets sikkerhet i fare, men fordi det ikke har vært politisk opportunt å fortelle alt. Det er heller ikke til å stikke under en stol at i forskjellige fraksjoner og særinteresser innad i den mangslungne forsvarskroppen har man ofte utvist den største lojaliteten til sine egne revirer og hegnet om dem. En av konsekvensene av dette kan være at man har funnet det effektivt å lekke materiale som har satt «motstandere» med andre interesser i et dårlig lys.

Det er vanskelig ikke å tenke at det i tillegg, i store deler av forsvarsorganisasjonen, må dreie seg om en betydelig frustrasjon over viktig materiell som mangler reservedeler, fartøyer som ikke kan seile, helikoptre som ikke kan brukes og tusenvis av godt lønnede kontorkrigere som ikke bidrar til den operative kraften. For ikke å snakke om politikere som ikke forstår hva de vedtar i Stortinget når de behandler forsvarsbudsjettene. Slike sterke frustrasjoner over mange år kan nok pulverisere selv den sterkeste lojalitet og den strengeste disiplin.

Til sjuende og sist er omfattende mangel på tillit og lojalitet et ledelsesproblem. Det gjelder både på politisk og militær side.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
88