Arbeiderpartiets sakte, men konsistente nedtur på meningsmålingene, handler i betydelig grad om de brede forliks forbannelse.

Arbeiderpartiet er på nedtur. Meningsmålingene er brutalt enige i at pilen peker nedover for Jonas Gahr Støre. Plutselig er situasjonen dramatisk. Det som før sommeren så ut til å være en sikker reise mot ny regjeringsmakt, henger nå i en svært tynn tråd. Sjokkerende dårlige tall på oppslutningen i gamle Ap-bastioner roper «krise» med store bokstaver. Alles øyne, både i og utenfor partiet, er nå rettet mot partilederen, han som skulle vinne valget og fravriste de blåblå makta. Nå har tvilen bredt seg og tærer nok på det ellers så velsmurte valgkampmaskineriet som Ap er kjent for. Det lover dårlig for innspurten.

Så hva er galt med Jonas? Er han for utydelig, for rik, for flink, for velutdannet, for intelligent og for fjern fra folkedypet? Er det sånn at elitestempelet sitter så godt klistret til Støre at uansett hva han sier og uansett hva han gjør, så blir han møtt med mistro? Er Jonas Gahr Støre simpelthen Norges svar på Hillary Clinton? «Han er ikke som oss. Han kjenner oss ikke og forstår ikke hvilke liv vi lever og hva som er viktig for oss». Er det dette plagsomme syndromet som er forklaringen på Aps nedtur til godt under 30 prosents oppslutning?

Hvis det er slik, hvorfor ble ikke Jens Stoltenberg møtt med den samme mistroen? Han kom jo ikke akkurat fra fattigslige kår han heller, men tvert i mot fra et politisk dynasti som er noe av det nærmeste Clinton-dynastiet Norge har kunnet by på. Høy utdannelse hadde han og. Likevel var han svært populær – og ikke bare hos damene. Jens nøt stor respekt i vide kretser, vant to påfølgende valg og regjerte i åtte rødgrønne år. Hva er det som er så annerledes med Jonas?

Forklaringen må ligge andre steder enn på personlighetsplanet. Jonas Gahr Støre kan være så rik han vil og så høyt utdannet som bare det, det er en alt for lettvint og overflatisk forklaring på Aps problematiske nedtur. For øvrig har undertegnede møtt Støre ganske mange ganger, både da han var leder av Røde Kors, da han var utenriksminister og helseminister og også etter at han ble partileder. Han er en hyggelig fyr, lyttende, lett å prate med, kunnskapsrik og reflektert. På mange vis veldig lik Jens Stoltenberg. Jeg klarer ikke med min vondeste vilje å se den store forskjellen på Jens og Jonas.

Det er andre forhold enn Støres personlighet som har skapt nedturen. Flere peker da også på at valgkampstrategien til Ap har feilet. Flørten med KrF har ikke ført frem, men i stedet ført til skepsis hos mange velgere med klassisk sosialdemokratisk sinnelag. Å flytte Ap inn mot sentrum har ikke gitt gjenklang hos velgerne. Og selve hovedstrategien for valgkampen, at arbeidsledighet og økonomisk nedtur skulle være hovedtemaet som ville vippe Erna av pinnen, har forvitret i takt med at landet er på vei ut av oljepriskrisen. Når begge disse elementene bommer på målet, blir det vanskelig å forholde seg til hva Ap egentlig byr oss på – bortsett fra 15 milliarder i skatteøkninger. Som uansett hvor riktig og nødvendig det måtte være, ikke vil få flere velgere til å flokke seg om Ap.

Hva vil Støre og Ap med Norge? Hvor er de store grepene, reformene som skal gjøre landet bedre og gi innbyggerne et lykkeligere liv og en tryggere hverdag? Den eneste reformen Ap byr på i denne valgkampen er, etter det jeg kan se, «kompetansereformen i arbeidslivet». Er det noen som hører jubelen stige blant velgerne av den grunn? Det overveldende flertall av oss aner knapt hva det er snakk om.

Faktum er at Ap har fint lite nytt å lokke med. Bare mer av det samme: «Stol på Arbeiderpartiet! Alle skal med». Dette budskapet holdt ikke mål ved valget i 2013. Sjansen er til stede for at det heller ikke gjør det i 2017.

Et annet, viktig element er at Aps ansvarlighet stadig taper i møte med populistisk retorikk fra hele det politiske spekteret. Når Sylvi Listhaug og Siv Jensen dundrer i vei med Frps innvandringspolitiske brøling, er Aps spake svar at de var jo med på forliket om en streng innvandringspolitikk. Når de også viser til at de var delaktig i det brede forliket om Langtidsplanen for Forsvaret, fnyser bare velgerne i forsvarsfylket Troms. For Ap er disse forlikene nødvendig ansvarlighet; de driver ikke med solospill på viktige politikkområder slik som Listhaug og Sps Slagsvold Vedum. Problemet er bare at vekten av denne ansvarligheten gjør Aps egen politikk utydelig og er nå i ferd med å tvinge partiet og Jonas Gahr Støre i kne. Arbeiderpartiets sakte, men konsistente nedtur på meningsmålingene, handler i betydelig grad om de brede forliks forbannelse.

Få vi se Jonas komme stormende inn i ringen med harde svingslag i siste runde av valgkampen? De neste to ukene vil vise om Ap har noe ekstra krutt på lager.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
297

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342