NEI: - Jeg føler at Finnmark bør være et eget fylke. Det er noe særegent med befolkningen her, vi skiller oss ut sammenlignet med andre fylker, sa Ronja Thomassen til Nordlys da hun leverte sin NEI-stemme i Lakselv. Velgerne i Finnmark måtte bryte ned vanskelige politiske avveininger til et enkelt ja eller nei. På samme tid måtte velgerne forutsi hva utfallet av et ja eller nei ville bli. De måtte rett og slett ta stilling til beslutninger som er så komplekse at selv eksperter sliter med å forstå dem, skriver Leif Wasskog. Foto: Thor Harald Henriksen

Hva er konsekvensene av nei til sammenslåingen?

Det å stemme ja eller nei til følgende spørsmål: «Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke» høres forlokkende enkelt ut.

Fylkesordføreren har sågar valgt å boikotte prosessen fullstendig og dermed også utfordre Stortingets legitimitet

Velgerne i Finnmark måtte bryte ned vanskelige politiske avveininger til et enkelt ja eller nei. På samme tid måtte velgerne forutsi hva utfallet av et ja eller nei ville bli. De måtte rett og slett ta stilling til beslutninger som er så komplekse at selv eksperter sliter med å forstå dem. Men hva er konsekvensene for Finnmark ved av å si nei til sammenslåing? 

I striden som handler om Finnmark skal giftes bort til Troms eller ikke, ble et krav om folkeavstemming kastet inn helt på tampen av prosessen. I en presset politisk situasjon i Finnmark hørtes en folkeavstemming ut som den perfekte løsningen. Ironien er at finnmarkingene i dag vet mye mindre om konsekvensene av det valget de gjorde i folkeavstemmingen enn det de vet om konsekvensene ved å slå seg sammen med Troms. I støyen fra de mange meningsberettigede og høyrøstede, drukner det som kunne vært en fruktbar diskusjon om vårt demokrati. Situasjonen i Finnmark reflekterer det som er demokratiets evige dilemma: Avveiningen mellom direkte demokrati og representativt demokrati.

Folkeavstemminger kan fungere – bare se til Sveits der 400 bindende nasjonale folkeavstemminger har funnet sted de siste 50 årene. Vanlige folk kan utmerket godt gjøre viktige avveininger. 

Likevel forbedrer ikke folkeavstemminger automatisk den demokratiske prosessen. I stedet fungerer de ofte som en erstatning for en grundig diskusjon om fordelene og ulempene ved viktige politiske spørsmål. En av de viktigste lærdommene etter 170 år med folkeavstemminger i Sveits, er følgende: Man må sette opp to realistiske alternativer mot hverandre – hver med sine egne kostnader og ulemper som velgerne må forstå. Her er vi ved akilleshælen til enhver folkeavstemming. 

Det å stemme ja eller nei (eller blank) til følgende spørsmål: «Ønsker du at Finnmark fylke skal slås sammen med Troms fylke» høres forlokkende enkelt ut. Ideelt sett skulle da velgerne i Finnmark i løpet av knappe to måneder bryte ned vanskelige politiske avveininger til et enkelt ja eller nei. På samme tid skulle velgerne forutsi hva utfallet av et ja eller nei ville bli. Eller sagt på en annen måte, ta stilling til beslutninger som er så komplekse at selv eksperter sliter med å forstå dem. Hva visste velgerne om det alternativet som flertallet av dem krysset av for?

Det må være god tid fra man bestemmer seg for en folkeavstemming til en avholder den. Et godt eksempel er folkeavstemmingen om Skottlands uavhengighet. Det gikk nesten to år fra avtalen om å holde en folkeavstemming ble inngått til den ble avholdt i 2014. I andre enden av skalaen er folkeavstemmingen om gjeldskrisepakke i Hellas i 2015. Her måtte grekerne stemme på et ekstremt komplekst og teknisk spørsmål om offentlig finansiering som de fikk litt over en uke å tenke på før de gikk til stemmeurnene. Selv om 61 prosent stemte i mot gjeldsordningen, var det stor usikkerhet og forvirring om hva det innebar. Alternativene må belyses på en tilfredsstillende måte i offentligheten slik at viktige fakta og nyanser kommer fram. Det kan kun skje gjennom en god og bred offentlig debatt over lang tid. Ingenting av det har skjedd i Finnmark. To måneder er for kort tid til å drøfte hvilke konsekvenser et nei til å slå seg sammen med Troms får. Den offentlige debatten har vært ensidig og til dels stygg, og diskusjonen av hvilke konsekvenser et nei får, har vært fullstendig fraværende. 

Erfaringene viser at folkeavstemminger er lette å «kapre» til bruk for egen politisk vinning, og er derfor foretrukket av sterke politiske eliter og populister. En viss dose sannhet er det også i den lærdommen for Finnmarks del. Det er ikke tvil om at motstanden mot å gå inn i en sammenslåing med Troms er drevet fram av – om ikke en elite – så noen få sentrale aktører i Finnmark Arbeiderparti der særinteresser prioriteres fremfor helheten for Finnmark. Likeledes har Senterpartiet vært en sentral kraft der påvirkningen deres har et populistisk tilsnitt. Begge mener å ha fått et mandat i hånden med resultatet fra folkeavstemmingen. Fylkesordføreren har sågar valgt å tolke rådet fra befolkningen i Finnmark som et mandat til å boikotte prosessen fullstendig og dermed også utfordre Stortingets legitimitet. Hvilket i beste fall er uhyre uheldig og sterkt kritikkverdig. Uansett er det ingenting i rådet fra Finnmarks befolkning som gir det mandatet fylkesordføreren hevder å ha fått. Det store spørsmålet er om et resultat fra en rådgivende folkeavstemming i det hele tatt kan konverteres til et mandat som direkte utfordrer Stortingets legitimitet. 

Men hva er konsekvensene ved å si nei? Tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms er satt i spill de siste dagene som vi har sett. En veldig god ordning som det skal kjempes hardt for å beholde. Finnmark alene kan bli for liten til å få tildelt oppgaver i tilstrekkelig grad og kan dermed gå glipp av overføringer av statlige oppgaver. Finnmark kan bli en utkant, ikke i bare landet, men en utkant i det nye regionsystemet uten reell påvirkning der staten blir Finnmarks formynder. Samfunnsutviklerrollen som er tiltenkt de nye regionene, kan bli vesentlig redusert eller ikke-eksisterende i Finnmark. Økonomiske overføringer kan bli redusert. Mange andre aspekter kan sikkert nevnes, men ingenting av det har vært belyst, drøftet eller utredet før folkeavstemmingen. Det er den store svakheten ved folkeavstemmingen i Finnmark. Vi vet ingenting om hva et nei fører til, men vi vet mye om hva et ja innebærer.

Mye har vært sagt om hvor godt eller dårlig forberedt regionreformen har vært, og en del av kritikken kan nok sies å være berettiget. Det har vært lagt stor vekt på at oppgavefordeling og annet innhold ikke har vært definert og bestemt. I Finnmark har det veid tungt for mange, og skapt frykt for hva som kan komme. Det finnes faktorer som taler for at Finnmark kan stå alene, men de har ikke blitt utredet. På den annen side har det vært en god offentlig debatt om regionreformen over lang tid som har gått i dybden på problemstillingene. Og det som kan fortolkes negativt ved regionreformen – manglende oppgavedefinisjon og innhold – kan også tolkes som et mulighetsrom. Norge er et velfungerende demokrati. Det er ikke dermed sagt at det alltid leder fram til gode avgjørelser i Stortinget, men korrigering av feil er mulig. Avgjørelser i Stortinget gjelder inntil Stortinget eventuelt endrer dem. Uansett har respekten for Stortingets avgjørelser vært det bærende elementet i vårt stabile, representative demokrati.

Verken de negative eller positive konsekvensene for Finnmark ved å stå alene har vært belyst, drøftet eller utredet. Kanskje ville flere ha stemt annerledes om denne informasjonen hadde vært tilgjengelig. Rådet fra Finnmarks befolkning, som er innbakt i resultatet fra folkeavstemmingen, kunne ha fått en mer nyansert fortolkning. Samtidig er signalet fra folkeavstemmingen for tydelig til å bli oversett.

For å komme ut av skyttergravene og inn i et positivt spor som gavner hele Finnmark, trenger vi politisk realisme, strategiske visjoner, politisk håndverk og forhandlingsevne.  I løpet av kort tid får vi bekreftet om den politiske ledelsen i Finnmark har disse egenskapene. Posisjonen i Fylkestinget i Finnmark og fylkesordføreren har satset høyt og definert sitt eget mandat. Spørsmålet er om de klarer å innfri de store forventningene de har skapt.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse