Body bilder: 
Her er datteren til Eliana Lakis i Libanon med sitt søskenbarn.
Tenk at vi kan gå rundt å se på og plukke villblomster. Lage blomsterkranser som vi pynter hodene våre med. Hun ser det norske og libanesiske flagget heist side om side på den norske plassen midt i landsbyen. Hun ser på meg med glimt i øyet uten å si noe.

Denne dagen er veldig spesiell for meg og mange andre i landsbyen i sør Libanon, Ebel El Saqui. Jeg sitter og tenker tilbake i tid. Så langt tilbake som da jeg fylte 10 år. Akkurat så gammel som min datter er nå. Den dagen da den norske fredsbevarende FN-styrken kom til Sør-Libanon i 1978. De kom til steder som var i ruiner - forlatt som mer eller mindre spøkelselandsbyer. Det var ingen sjeler å se. Kun noen gamle mennesker som ikke ville forlate, men kanskje ville beskytte sine hus, eiendommer og historie. 

FN-soldatene har gjort sitt ytterste og sitt beste for å bevare freden og satte sine liv på spill. De risikerte alt de hadde ved å kjempe på flere fronter for å opprettholde freden og beskytte de sivile. De gikk i minefelter og ryddet mange tusen miner og klasebomber som ikke var detonert. De hjalp folket med medisiner, skoler, vann og hygiene. De har rett og slett fått Sør-Libanon til å blomstre igjen. De har vært med på å reise landet fra ruiner. De sikret landet. De sørget for at folk kunne vende tilbake til sine hus og etablere seg igjen. Barna fikk leke i hagene og vandre rundt i områder som ble ryddet for miner. 

Jeg sitter og tenker tilbake. Hva om FN ikke hadde eksistert da? Hva om de aldri kom til Libanon? Ville jeg ha vært her? Hva kunne ha skjedd? Det er rart at jeg sitter her og skriver på norsk. Kunne jeg ha reist til mine besteforeldres hus som er i Ebel EL Saqui, som nå er mine foreldres hus? Kunne vi vende tilbake dit i det hele tatt? Kunne vi leke ute eller gå i skog og mark uten å bli sprengt i filler? Tusen spørsmål på hva om? Hvis?

Jeg vet innerst inne i meg at svaret er nei med stor N. Det hadde vært utrolig trist om det ikke hadde skjedd. Jeg får frysninger langt ned på ryggen min av bare tanken på det. Å herre min hatt, jeg sier bare! Jeg er så heldig, nei, nei ikke bare jeg, men vi alle, er så heldig for at FN eksisterte den gang. Jeg er veldig takknemlig for at FN ville komme til oss og redde en hel befolkning. 

Jeg må si rett ut at jeg er utrolig stolt når jeg tar min datter med ut på tur i Libanon, og viser henne områdene og forteller henne hvor viktig der er å ha fred. Hvor viktig FNs arbeid er. Tenk at vi kan gå rundt å se på og plukke villblomster. Lage blomsterkranser som vi pynter hodene våre med. Hun ser det norske og libanesiske flagget heist side om side på den norske plassen midt i landsbyen. Hun ser på meg med glimt i øyet uten å si noe.

FN-styrkene har satt sitt preg og gitt sterke minner i våre liv. Vi lærte å kjenne på hva fred er. Vi lærte å kjenne på det å stå på med framtidsmuligheter. Vi lærte å kjenne på det å være tålmodige, ikke være redde og ikke minst ikke gi opp håpet om freden. Nå har FN store utfordringer foran seg hvor de skal kjempe mot ekstremisme og urettferdighet. Jeg vil ønske alle sammen lykke til og vet at dere vil dyrke freden fram.

Min store takknemlighet og varme tanker går til dere alle sammen som har tjenestegjort som FNs fredsbevarende styrker i Sør-Libanon i perioden 2. april 1978 til 28. november 1998, samt alle de FN-styrker som fortsatt gjør stor innsats og arbeider for å bevare fred både i Libanon og andre steder i verden.

Tusen takk til dere og gratulerer masse med dagen. Gratulerer til deg uansett hvor du er, og du skal vite at du gjør en utrolig bra og viktig jobb.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er svært alvorlig at Tromsø kommunes administrasjon synes å prioritere gress og sykkel framfor effektiv fullverdig toveis kollektivfelt på Stakkevollveien.

0
59

Valget 2017 er historie og koalisjonsregjeringen mellom Høyre og FrP med støtte fra Venstre og Krf beholder trolig regjeringsmakten.

0
20