Å bruke et bilde av maskerte terrorister, klar til å angripe, som grafisk bakgrunn for en kritikk av et opposisjonsparti er egnet til å skape frykt og sinne, ikke til demokratisk diskusjon, skriver Jonas Jakobsen om Sylvi Listhaugs omstridte innlegg på Facebook. Foto: Scanpix / Skjermdump fra FB

Hva er populisme?

Hvorfor bør vi likevel være forsiktige med å stemple slike politikere som ”populister”? Fordi vi da gjør det samme som vi anklager populistene for å gjøre: Vi lager et skille mellom de gode demokrater (oss selv), og de andre, populistene.

Populismen har satt sitt tydelige preg på vestlige demokratier. Dette gjelder både i rettsvesen, politikkutforming, og den politiske offentligheten mer generelt: «tonen» i det offentlige ordskiftet har blitt mer polarisert og personfiksert, og mindre saklig. Men hva er populisme egentlig?

En av de mest utbredte definisjoner i faglitteraturen tilhører den nederlandske statsviteren Cass Mudde. Ifølge Mudde er populisme en tynn ideologi, som spiller på et polemisert skille mellom ”folket” og ”eliten”. Populismens ideologi er tynn i den forstand at den er vag eller abstrakt: både ”folket” og ”eliten” kan defineres på ulike måter som passer til populistens mer omfattende ideologiske ståsted, for eksempel sosialisme, nasjonalisme, eller konservatisme. Ifølge Mudde er en populist altså én som spiller folket ut mot en påstått maktelite. Tenk bare på Trump som gikk til valg på å gjøre opp med makteliten i Washington og forsvare interessene til ”vanlige Amerikanere”.

Det er ikke i seg selv noe galt med å kjempe for ”folkets”’ interesser mot en antatt maktelite. Det som gjør populismen problematisk i et demokrati er to ting: (1) Begrepet om ”folket” brukes i en homogeniserende betydning som ikke anerkjenner den kulturelle pluralismen og politiske uenigheten som faktisk kjennetegner demokratiske befolkninger; (2) Populister anerkjenner ikke legitim politisk opposisjon: de som er uenige med populisten jobber per definisjon mot ”folkets interesser”, og ses derfor som anti-demokrater, korrupte eller folkefiender. Populisten gjør dermed demokratiet til en kamp der ”de gode” skal vinne over ”de onde”, og fornekter demokratiets natur som et uenighetsfellesskap. Mudde beskriver derfor populismen som ”anti-pluralistisk”.

Mudde’s populismeforståelse treffer langt på vei den formen for populisme som i dag står sterkt i Europa og USA: høyrepopulismen. Høyrepopulismen maner til kamp mot en innvandringsliberal elite, som anklages for å verne om en ytre fiende – (radikal) Islam – fremfor å ivareta ”folkets” interesser. Det er noe av denne retorikken vi finner i Listhaug’s famøse Facebook-oppdatering om at ”Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”. Å bruke et bilde av maskerte terrorister, klar til å angripe, som grafisk bakgrunn for en kritikk av et opposisjonsparti er egnet til å skape frykt og sinne, ikke til demokratisk diskusjon. Slike metoder er kjent fra politisk propaganda i diktaturer og autoritære regimer, og var inntil for nylig var ansett som usivilisert i norsk politisk debatt. I tillegg sier teksten at Ap er mer interessert i å verne om de som vil angripe Norge, enn i å vareta borgernes sikkerhet. Dette kan fortolkes som en påstand om at Ap er landsskadelige eller forræderske. At Ap var nettopp det partiet som ble ramt av massakren den 22.7, og at massakren var ideologisk motivert av forestillingen om Ap som landssvikere, hadde Listhaug kanskje ikke tenkt på. At hun ikke tenkte på det, diskvalifiserer henne som justisminister.

Dermed har jeg ikke sagt at alt hva Listhaug eller FrP sier og står for er populistisk. Et problem med Mudde’s populismeforståelse er nettopp at den ser spørsmålet om populisme som et ”enten-eller”-spørsmål: enten er du populist, eller ikke. Dette er uheldig fordi det er feil: en politiker eller et parti kan være mer eller mindre populistisk i sin retorikk på forskjellige tidspunkter, og i forskjellige kontekster. Listhaug sier ting som er klart populistiske, og andre ting som ikke er det. Det er også feil å si at ”FrP er populister men Ap er ikke”. Vi kan selvfølgelig diskutere gradsforskjeller og tendenser. Men hvis populisme handler om å tillegge andre ondskapsfulle motiver de ikke nødvendigvis har, så innbefatter det også Jonas Gahr Støres’ påstand om at Listhaug ”bevisst, kalkulert nører opp under akkurat det hatet som tok så mange liv den 22. Juli”

Det er nærmest ingen politikere i Norge som er konsekvente populister i den forstand at de ikke anerkjenner legitim demokratisk opposisjon, og veldig få som er anti-pluralister i noen sterk betydning. Men det finnes politikere som tidvis demoniserer meningsmotstandere og forsvarer en ekskluderende forståelse av ”det norske folket”.

Hvorfor bør vi likevel være forsiktige med å stemple slike politikere som ”populister”? Fordi vi da gjør det samme som vi anklager populistene for å gjøre: Vi lager et skille mellom de gode demokrater (oss selv), og de andre, populistene. Dette fører til at debatten blir polarisert, og at anklagen om populisme ikke tas seriøst av noen parter. Populisme blir redusert til et skjellsord. Den som vil kritisere populismen bør derfor ta for seg spesifikke ytringer, ikke spesifikke personer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse