Det er fullt mulig å drive positiv stedsutvikling på helt vanlige steder.

På støvelspissen av Italia ligger landsbyen Gagliato med sine 500 mennesker. Den ligger 15 km fra kystlinjen, så turistene flokker til nabobyen. Den er heller ikke spesielt vakker, slik som landsbyen mot nord som tiltrekker seg både boende og besøkende i kraft av sin spesielle arkitektur. Gagliato er en helt vanlig italiensk landsby uten åpenbar konkurransekraft stående ovenfor de samme utfordringene som en rekke andre steder over hele verden gjør: fraflytting, aldrende befolkning, lav tiltrekningskraft og dårlig kommuneøkonomi. Putt i tillegg inn jordskjelvfare og ”Ndrangheta”, en av de sterkeste mafia-gruppene i Italia med hjemsted i regionen, og du har en cocktail av dårlige framtidsutsikter som få steder vil misunne dem. Hvorfor i all verden var jeg da i Gagliato sammen med studenter fra hele verden og 10 eksperter i arkitektur, byplanlegging, urban design og økonomisk utvikling i en hel uke for å lære?

Gagliato har ingen åpenbare ressurser å ta av, men de har likevel klart å bygge internasjonal interesse, skape engasjement og framtidstro. Den ressursen de først spilte på var i utgangspunktet langt fra optimal, noen kjøpte en av de potensielle husene for fastboende som feriehus i 2005. Et problem ble snudd til en ressurs da samfunnets gjestfrihet og åpenhet førte til at feriehusets eiere mobiliserte sine ressurser i landsbyen. Ektemannen er leder av forskningslaben på et sykehus i Houston, Texas og er spesialist i nanoteknologi og eksperimentell kreftmedisin. Han inviterte noen andre sykehussjefer i nanoteknologi til feriehuset i Gagliato for å tenke stort. Tenke kreativt i den autentiske italienske landsbyen. Ikke var de overøst med turister, lokalbefolkningen serverte hjemmelaget italiensk husmannskost, og man kunne sitte oppe til langt på natt på takterrassen, utveksle nanoteknologiske erfaringer under stjernehimmelen med et glass lokal vin. Gagliato var perfekt!

10 år etter samles noen av verdens fremste eksperter i nanoteknologi i Gagliato til den årlige konferansen. Ungene løper rundt i t-skjorter med påtrykket ”NanoGagliato”, og tre av elevene på den lokale ungdomsskolen skal nå videre på universitetet med fullt stipend, drømmen er å jobbe med nanoteknologi. De ressurssterke gjestene har investert i skolen med tid og penger for å gjøre den til den beste i området for realfag – noe som har tiltrekningskraft for familier. Langt fra alle problemene er løst, men stedet vekker interesse, nysgjerrighet og økende bolyst. På basis av dette har stedet blitt trukket frem som et godt eksempel for områder som har brukt sine ressurser kreativt i en rapport om kultur og byutvikling av UNESCO. På grunn av dette ble det et interessant case for studenter og eksperter fra hele verden, og jeg kjente meg heldig som fikk være en av dem som fikk reise til mytiske, helt vanlige Gagliato for å bygge scenarier for landsbyens videre utvikling, og lære av deres erfaringer.

Det er fullt mulig å snu ulemper til ressurser. Det er fullt mulig å drive positiv stedsutvikling på helt vanlige steder. Men det krever kreativitet, det krever vilje og det krever visjon utenom det vanlige. Flere har gjort det så til de grader i  Nord-Norge. Vinterturismen er kanskje vårt beste eksempel, hvor mørketid og ustabilt vær har blitt en av landsdelens fremste varemerker. Nordlys, autentisitet og Arktis i stedet for ”bare” mørketid. Finnsnes smelteverk har store Co2-utslipp, og har koblet det på UiTs eminente forskere som nå dyrker alger. Bodø snudde tapet av en kampflybase til ressursen som har gitt framtidsoptimisme med prosjektet ”Ny by – ny flyplass”. Tromsøs begrep om å bli hovedstad i Arktis kan skape større muligheter. Træna, der de inviterer arkitekter, kunstnere og antropologer til å være ”In residence”, bo på øya noen måneder og legge noe verdifullt igjen. Hvilke andre problemer kan vi snu til å bli potensielle ressurser? En aldrende befolkning? Lange avstander? Isdekkede veier? Brunsneglen? Overturisme?

Når man er optimist, er det deilig å lese OECD-rapporten ”Promoting Growth in All Regions”, noe jeg forresten anbefaler alle med interesse for stedsutvikling til å lese. Den argumenterer for at myndigheter bør stimulere til vekst i alle regioner, i stedet for å kun fokusere på noen få vekstmotorer. Ved første øyekast er det veldig lett å tenke at vekstpotensialet mangler, at det eneste stedene kan tilføye til nasjonal økonomi er større utgifter, og at subsidier vel er den eneste muligheten. OECD argumenterer for at dette er feil. At man bør investere, ikke subsidiere, i det som kan bygge sterke og bærekraftige steder over hele landet. At alle steder og regioner kan vokse, så lenge de har verktøyene på plass. Norge har et godt grunnlag, med muligheten for gode liv over hele landet. Det er noe vi bør verne om, men også ruste for fremtiden med mot til å gjøre nødvendige endringer.

Hvis Gagliato kan vokse og utvikle seg, så kan enhver kommune i Norge det også, i teorien. Ikke har vi jordskjelvfare, ikke har vi lokalmafia – alt vi trenger er ideer, vilje og et åpent sinn. Offentlige ansatte, entreprenører, unge og gamle – bruk slutten av ferien og den oppbygde energien til å snu flere steiner enn bare de mest åpenbare. Potensialet finnes overalt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
276

Regjeringen forsikrer at norsk forsvars- og utenrikspolitikk er i sin skjønneste orden i en «uforutsigbar» og «komplisert» verden.. Sist ute var tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Adresseavisen 16.10.

2
90