La oss heller hylle mangfold og toleranse. Vi er sterke nok. Det norske er ikke truet. Mine røtter er solide, uavhengig av om de er festet i jærsk eller nordnorsk jord! Foto: Kagge forslag / Colourbox

Hvem er jeg?

I Norge er vi inni granskauen opptatt av hvor en kommer fra. Ditt opphav er viktig for andres vurderinger av dine meninger. Er du fra feil sted, kan dine ytringer dømmes nedenom og hjem. “Du er jo derfra!”.

Skal du mene noe i Norge, må folk vite hvor du kommer fra. Helst bør du nedstamme derfra i tre generasjoner eller mer. Ellers kan du holde kjeft.

I 30 år har jeg bodd i Troms og Finnmark, og jeg har fartet der enda lenger. “Typisk søring”, ytret en altaværing om en kronikk jeg skrev for ikke lenge siden. Ikke et ord om saken, han visste at det ikke rant ishavsblod i mine årer. Det var nok.

Enn gang deltok jeg på et skolejubileum på Jæren, og ble sittende sammen med en medelev som da var leder for næringsforeningen på Bryne. Jeg hadde våget meg frampå og skrevet noen ord om bondekulturen i bedehusland. Kameraten min heiv seg over pennen, han mente at jeg hadde snakket kav tromsødialekt: “Du må aldri gløyma Jæren er en fin sang, med flott innhold. For Per Lars Tonstad tror jeg det gjelder å glemme Jæren. Dra tilbake til Tromsø! Skriv for nordlendinger! Vi vil verken ha deg eller se deg eller den avisen du skriver for”, meldte han i Jærbladet.

Så jeg er altså ikke jærbu, selv om jeg er født  der og ikke satte meg på hurtigruta til Kirkenes før jeg var 18 år.

Min datter er født i Karasjok. Jeg ble aldri integrert der. Og da hun begynte i reindriftsklassen på skolen, der vennene gikk, fikk vi høre det. Hun hadde norsk far, til og med sørfra, hva i all verden gjorde hun sammen med skinnende rene reindriftsbarn? “Rivgu”, fikk hun høre. Men hun klarte seg bra.

Stakkars Hadia Tajik. Hun får stadig høre på sosiale medier “ha deg tilbake der du kommer fra”, og de mener Pakistan. Men hun er fra Bjørheimsbygd i Rogaland. Hun er klok og sterk nok til dels å overhøre, dels å takle hetsen på elegant vis. Noen ganger tar hun rødpennen og retter nettrollenes dårlige norsk og sender det hele i retur med en hilsen “ha en god dag”. For ei dame!

Jeg skal ikke en gang nevne Bodø og Tromsø og sykehusdebatt. Men jeg vet at før en mening vurderes, sjekkes det hvor du kommer fra. Finnmark er ille. Er du fra Alta, er du en egoist som motarbeider resten av fylket. De fra Øst-Finnmark mener de er noe for seg sjøl, og stenger døra og kaster nøkkelen når Troms banker på.

For ikke å snakke om kyst og innland. Og samer. De får høre det. “Hva er det samiske i dag? De sitter foran dataskjermene som oss”, skrev en fyr på sosiale medier nylig. Jeg nevnte argumentasjonen for Ole Henrik Magga. Han ble oppgitt.

Skal vi argumentere slik, kan Norge like godt søke opptak i Amerikas forente stater. Hva skiller norsk og amerikansk kultur? Eller gå sammen med Sverige igjen, til og med språkene er like. Samer bør ha den samme rett til å ta i bruk sivilisasjonens goder og muligheter som andre. Vår identitet er ikke bundet til et liv i lavvo eller i robåten”, svarte Magga.

I Norge er vi inni granskauen opptatt av hvor en kommer fra. Ditt opphav er viktig for andres vurderinger av dine meninger. Er du fra feil sted, kan dine ytringer dømmes nedenom og hjem. “Du er jo derfra!”.

Så hvem er jeg, for svingende?

Over det hele svever det norske. Vi er nordmenn. Sosionomen Thomas Hylland Eriksen mener at en ekstrem interesse for nasjonal identitet, som har kommet og gått i perioder i Norge de siste 150 årene, er farlig. Det virker innsnevrende og fordummende, og rammer alle som ikke er urnorske, minoriteter eller utlendinger. VI mister evnen til å lære noe av andre. Hylland Eriksen mener at nordmenn er gode på likhet, men dårlige på forskjeller.

Der har vi en lekse å lære. Vi må finne måter å balansere det å være seg selv og det å være seg selv nok”, skriver sosionomen.

Men det innvendes at for å kunne møte andre, må man være trygg på seg selv.

Jeg tror det er det rene vås. Er man trygg på seg selv, kan man tvert imot bli veldig innsnevret og intolerant og forstokket og stiv. Det kan være livsfarlig å være for trygg på seg selv som nasjon. Å være trygg på seg selv som individ, er noe annet. Da vet man hvem man er som person, og kan være åpen, mener Thomas Hylland Eriksen, og legger til at problemet i Tyskland på 1930-tallet var ikke at tyskerne var for usikre på seg sjøl.

Vår nasjonale identitet ble formet på 1800-tallet. Kilden var bondekulturen sørpå, eventyr, sagn, folkeviser og folkedans. Hardingfele ble nasjonalinstrumentet, selv om den jevn bonde østpå eller fisker nordpå aldri hadde lyttet til felestryk.

Kongens motto “Alt for Norge” bør ikke bli “altfor Norge”. Vår selvsikkerhet og selvopptatthet kan godt jekkes ned noen hakk. Vi er ikke unike. Vi er avhengige av omverdenen. Våre verdier er lånegods fra andre kulturer. Og vi spiller en beskjeden rolle i verden, selv om vi breier oss i vinter-OL og sikrer vår pensjon med verdens største statlige fond.

Det kreves av innvandrere at de må “bli norske”, “ungene må spille i korps og lese folkeeventyr”, sier Christian Tybring-Gjedde. Men et sted går det en grense for hvor norsk man kan bli, uten at man forvirrer sin egen identitet. Toleranse er også en universell verdi.

Godt å se deg, det er her du hører hjemme”, sa en god venn da jeg kom på besøk til Torhop i Tana. “Kom tilbake, din penn er mest kreativ nordpå”, lød en sms jeg fikk fra en kjenning i Kirkenes.

Jeg vet ikke helt. Jeg misliker denne tvangen til å måtte ha en geografisk identitet, denne tvangstrøya som avgjør om du er meningsberettiget eller ikke. I nord er jeg søring, på Jæren er jeg nordfra. Jeg bor i Portugal, hvor jeg er nordmannen. I Afrika vil jeg være europeer. Jeg kan stotre noen setninger på både portugisisk, samisk og russisk.

Men hvem pokker er jeg?

I Norge er det en ekstrem interesse for hvor du “egentlig” er fra. Da snakker vi om generasjoner. Det hjelper ikke å være født i Bjørheimsbygd, hvis dine foreldre flyttet dit fra Pakistan. Da er du selv også “egentlig” fra Pakistan.

Jeg har en norsk venn her i Portugal som ikke klarer seg uten brunost. “Jeg er jo norsk”, sier han. Jeg hater brunost. For mange år siden intervjuet jeg Einar Gerhardsen. Det ble lunsjtid, og han tok fram matpakken og ville dele med meg. Bare brødskiver med brunost. Jeg klarte å knørve skiva ned i bukselommen, og har vært flau siden.

La oss heller hylle mangfold og toleranse. Vi er sterke nok. Det norske er ikke truet. Mine røtter er solide, uavhengig av om de er festet i jærsk eller nordnorsk jord!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse