Kampen mot sykehusreformen ble min skjebne i fagbevegelsen. Ap-ledelsen likte veldig dårlig at jeg ledet motstanden mot den for dem så viktige sykehusreformen i regi av landets største fagforbund. Etter at jeg i 2003 ble fjernet fra Fagforbundets ledelse, stilnet enhver kritikk av reformen fra LOs side. Nå er det nesten bare Ap som fortsatt forsvarer foretaksmodellen, skriver Gunhild Johansen. Foto: Inger Præsteng Thuen

Hvem er ansvarlig for sykehusreformen?

Kampen mot sykehusreformen ble min skjebne i fagbevegelsen.

Spørsmålet stilles av Irene Ojala i et innlegg i Nordnorsk debatt. Hun svarer godt selv, men siden jeg satt i Sørensen-utvalget som utredet offentlige sykehus sin tilknytningsform til sine eiere, kan jeg utfylle litt.

Vi ble oppnevnt av Bondevik-regjeringa i 1998. Utvalget ble begrunnet med at private aktører hadde økt sin betydning på helseområdet, både når det gjelder etterspørsel og tilbud av helsetjenester. Målet med arbeidet var å tilpasse de offentlige sykehusene til et privat helsemarked, noe som etter regjeringas mening (og vilje) ville medføre en økt overføring av ressurser fra det offentlige helsevesen til private sykehusaktører. 23. mars 1999 leverte vi vår innstilling i form av NOU 1999:15 - Hvor nært skal det være?

Flertallet i utvalget gikk inn for at sykehusene skulle kunne organiseres som egne kommunale selskap eller som aksjeselskap. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten (Krf) sa da han mottok innstillingen at han ikke var negativ til AS-modellen. På det tidspunktet hadde Oslo kommune allerede vedtatt å organisere Ullevål og Aker sykehus som aksjeselskaper. New Public Management var på full fart inn i helsevesenet.

Daværende forbundsleder Tove Stangnes i Norsk Helse og Sosialforbund (NHS) og jeg som var 1. nestleder i Norsk Kommuneforbund (NKF) (forbundene er nå slått sammen i Fagforbundet), tok dissens på hele innstillingen. Vi frarådet at fylkeskommunen skulle kunne organisere sine sykehus som kommunale selskap eller at staten skulle kunne organisere sine sykehus som statsforetak (sitat):

  • Også mindretallet i utvalget, medlemmene Johansen og Stangnes, tar utgangspunkt i de prinsipielle vurderinger i punkt i 9.2. For det første mener mindretallet at helsepolitiske hensyn taler for en forvaltningsorganisering av de offentlige sykehusene. Hensynet til pasientbehandling, forskning, utdanning og pasientopplæring ivaretas best ved at sykehusene forblir en del av fylkeskommunen eller staten som juridisk enhet. De helserettslige forpliktelser som påhviler sykehuseierne ivaretas best ved at sykehusene er integrert i statens og fylkeskommunens forvaltning.
  • For det andre legger mindretallet vekt på demokratiske og forvaltningspolitiske hensyn. Disse medlemmene mener at etablering av offentlige sykehus som selvstendige rettssubjekter svekker den direkte offentlige kontrollen med sykehusvesenet. Derfor bør kommunalt selskap ikke etableres som ny tilknytningsform. Dersom sykehuseierne ønsker å omdanne offentlige sykehus til aksjeselskap eller stiftelser, eller å etablere nye sykehus med disse tilknytningsformene, bør dette underlegges statlig godkjenning.
  • For det tredje mener mindretallet at styringsmessige hensyn tilsier fortsatt bruk av forvaltningsmodellen. For det første kan ikke mindretallet se noe klart behov for å gå utenfor forvaltningsorganisering for offentlige sykehus. For det andre gir forvaltningsorganisering, herunder muligheten til å benytte kommunalt foretak, en vid adgang til å velge styringsform for de offentlige sykehusene. Her legges det også vekt på at ledelsen i sykehusene kan gis en høy grad av fleksibilitet gjennom delegasjon av fullmakter.
  • Mindretallets konklusjon er at offentlige sykehus bør organiseres som forvaltningsorganer og at de ikke bør kunne organiseres som selvstendige rettssubjekter (kommunalt selskap, statsforetak, aksjeselskap eller stiftelse).

Da Jens Stoltenberg i mars 2000 dannet ny regjering hadde vi et lite håp om at de ville endre på innstillingen fra flertallet i utvalget. Men det skjedde ikke. Tvert i mot ble det snart klart at helseminister Tore Tønnes viktigste oppgave var å få gjennomført helsereformen som Bondevik-regjeringa hadde bestilt.

Ikke bare de medisinske fagmiljøene på sykehusene advarte sterkt mot foretaksmodellen. Alle arbeidstakerorganisasjonene som hadde medlemmer på sykehus, dannet et felles forum. Det var historisk. I den første fasen sto vi sammen i kampen mot at Stortinget skulle vedta reformen. Det var store folkemøter, demonstrasjonstog og knallharde debatter rundt om i hele landet. Optimismen bredte seg. En så stor mobilisering var ikke vanlig og vi håpet at det ville gjøre inntrykk på regjeringa.

Den nye arbeiderpartiregjeringa gjorde det snart klart at det ikke ville bli anledning til å organisere sykehus som aksjeselskap. Det var en liten seier. Aksjeselskap ville være fullstendig uspiselig. Bortsett fra det var ikke Stoltenberg I uenig i de øvrige hovedkonklusjonene fra flertallet i Sørensen-utvalget. De henviste til at andre land hadde gjennomført tilsvarende reformer med gode resultater når det gjaldt effektivitet og økonomistyring. Det beroliget ikke oss. Eksemplene Stoltenberg viste til, for eksempel New Zealand og Skottland, hadde allerede vist seg å være mer fiasko enn suksess. Begge landene forlot foretaksmodellen like etter at vi hadde vedtatt den.

Forslaget ble sendt ut på høring tidlig på våren 2001. Sekretariatet i LO (der jeg også var medlem) ga et høringssvar som tok opp i seg mange av kravene til NKF. En god del ble tatt hensyn til av regjeringa. I et valgår var det svært viktig både for LO og Ap at det ikke ble strid dem imellom om en så stor reform.

6. april 2001 la regjeringa fram Odelstingsproposisjonen som skulle behandles i Stortinget i juni. Forslaget besto av to hovedelementer. Staten skulle overta eieransvaret for spesialisthelsetjenesten. Det andre var foretaksorganisering av virksomhetene. Det vil si at virksomhetene ikke lenger skulle organiseres som forvaltningsorganer. Staten skulle likevel ha det fulle økonomiske ansvaret og sykehusene skulle ikke kunne selges eller gå konkurs.

I det etterfølgende fikk jeg en koordinerende rolle i arbeidet med å utarbeidet felles krav mot Helsedepartementet både på organisasjonsform og ansattes rettigheter. Dette arbeidet var et gjennombrudd for tverrfaglig samhold i sak mellom hovedorganisasjonene i arbeidslivet og alle yrkesgruppene på sykehus i Norge. Det har verken skjedd før eller siden.

NKF var ikke direkte uenig i at helseforetakene skulle eies av Staten, men vi mente at de ansattes forhold ikke var godt nok ivaretatt i forslaget. Foran LO-kongressen i mai 2001 utarbeidde vi derfor noen absolutte krav som jeg la fram for kongressen:

  • Spesialisthelsetjenesten skal ikke kunne styres etter markedsøkonomiske prinsipper som kontraktstyring etter anbudsprinsippet legger opp til.
  • De regionale helseforetakene bør også være en del av forvaltningen, og ikke organiseres etter en foretaksmodell.
  • En utvikling mot privatisering av sykehustjenester er helt uakseptabel for LO. En ny lov må styrke offentlig eie og drift i sykehussektoren. Det må ikke åpnes for at aksjeselskap skal drive med virksomhet som naturlig hører inn under det offentlige sykehusets virksomhet. Endringer i budsjetterings- og regnskapssystemer, blant annet overgang til nettobudsjettering, må ikke føre til økte brukerbetalinger.
  • De ansattes vilkår må sikres ved omorganiseringen. LO understreker særlig at de ansattes pensjonsvilkår må opprettholdes eller styrkes. LO-kongressen mener at disse prinsippene er en absolutt forutsetning for at reformen skal kunne gjennomføres.

Redaksjonskomiteen fjernet andre kulepunkt. Forslaget forøvrig ble vedtatt med stående akklamasjon, noe som ikke skjer hver dag på en LO-kongress. Men det er synd å si at LO fulgte opp vedtaket i ettertid. Et flertall på stortinget bestående av H, Ap og Frp vedtok sykehusreformen i juni 2001, mot stemmene til SV, V, Krf og Sp. Daværende helsepolitiske talsmann i Frp, John Alvheim uttalte etterpå at det var som kopiert av Fremskrittspartiets valgprogram.

Kampen mot sykehusreformen ble min skjebne i fagbevegelsen. Ap-ledelsen likte veldig dårlig at jeg ledet motstanden mot den for dem så viktige sykehusreformen i regi av landets største fagforbund. Etter at jeg i 2003 ble fjernet fra Fagforbundets ledelse, stilnet enhver kritikk av reformen fra LOs side. Nå er det nesten bare Ap som fortsatt forsvarer foretaksmodellen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse